Som foreløpig siste kreasjon ut i Riedels enorme glassportefølje finner vi det nye akevittglasset, med designnummer 4200/100. Det innebærer et glass i Riedels Sommeliers-serie som er 100 prosent håndlaget av krystall med mer enn 24 prosent bly.

Det nye akevittglasset er en videreutvikling av Riedels cognac XO-glass, men har en høyere "skorstein", er noe romsligere i klokken, med lengre stilk og større stett.

Effekten er overraskende stor, for den trange halsen fortrenger alkoholen til fordel for akevittens rike frukt-, blomster-, krydder- og fataromaer. I munnen oppleves den fyldigere og rikere med alkoholen arbeidende i bakgrunnen. Alt sammenlignet med et "standard"-akevittglass.

Det gjelder for så vel Linie-akevitt som for mer vellagrete utgaver som Oslo Simers og Throndhjems Jubileum. Samt sist men ikke minst Non Plus Ultra hvor glasset til og med evner å løfte fram friskheten i denne svært så rike og sammensatte akevitten.

Akevitten har dermed funnet sitt rette element hvor den viser sine frem til nå skjulte sider. På lik linje med en vellagret cognac, whisky eller rom.

Og i front for dette arbeidet står Riedels fremste nese, nemlig Georg Riedel selv.

- Når vi utvikler nye glass, leter vi etter den beste kombinasjonen. Glasset er dermed en budbringer og en høyttaler som skal formidle en smidig og "feilfri" opplevelse, understreker Riedel og legger til: - Det er imidlertid ikke snakk om noen form for mirakel, bare ren fysikk.

For hvis du løfter et glass opp til nesen uten at innholdet beveger seg overhodet, vil alle glass formidle det samme inntrykket. Men den minste lille bevegelse vil sørge for at molekyler frigjøres. Molekylene danner aromakomponenter som registreres gjennom nesen. Og nesen er som kjent et viktig redskap for smaksopplevelsen.

Hvordan væsken treffer tungen, altså hvilke smaksløker som blir stimulert først, væskens temperatur og tekstur (viskositet, kremaktighet, fylde etc) er selvsagt også med på å bestemme smaksopplevelsen. Også den passive luktingen, såkalt retro-olfaktisk opplevelse, er av stor betydning for å definere smak. Smak er altså summen av duft og munnopplevelse, og det inntrykket du sitter gjennom med.

Rent praktisk foregår utvelgelsesarbeidet ved at Riedel tar frem et stort antall glass, både fra eksisterende portefølje samt protoyper og andre glass, som kan tenkes å være riktig budbringer for den aktuelle drikken. For akevittglassets del, startet det med 30 glass, som kokte ned til 10 glass i finalen. I tillegg var to norskutviklete akevittglass med.

- Lange ben er alltid mer elegant enn korte, forklarer Riedel. Og stettens funksjon i denne sammenhengen bidrar også kun til harmonien.

Men utseendet er ikke med i evalueringen som gjøres ved hjelp av eliminasjonsmetoden. Hver deltaker stemmer over sine seks favoritter. De seks kandidatene som får flest stemmer går videre til neste runde hvor hver plukker ut de tre beste. Det hele gjentas en tredje gang slik at det bare er ett glass igjen.

- Det kan oppstå nådeløse diskusjoner når noen må gi slipp på en favoritt, men prosessen tillater ingen diskusjoner, forklarer Riedel.

Det som er oppsiktsvekkende, og noe som i følge Riedel skjer omtrent hver gang, er at ett glass raskt peker seg ut. Så også i akevitt-tilfellet. Gjennom alle tre rundene var panelet unisont, så å si uten unntak, om en spesiell kandidat. Denne prototypen ble til slutt utgangspunktet for det endelige akevittglasset som umiddelbart etter finalen ble satt i produksjon. De første 300 eksemplarene ble delt ut under Linie Award i Oslo. Sommeliers Aquavitae kommer i salg ca 1. desember.

- Deltakerne i panelet behøver imidlertid ikke være eksperter. Vi kunne like godt hentet inn noen rett fra gata, og til sammen ville de kommet til samme konklusjon gjennom denne type demokratisk eliminasjonsprosess, sier han.

Ideen oppstod imidlertid lenge før det, da bestefaren Walt Riedel i 1958 i ren frustrasjon over at det ikke fantes noen glass som klarte å få frem burgunderens eleganse, laget et glass for denne vintypen. Det skilte seg med sin store og ballongaktige form som rommer over én liter væske, dramatisk fra datidens glass. Som fortsatt var ganske små, og en arv fra gamle dager. Vinglass var nemlig lenge forbeholdt adelen. Og siden nesten all vin frem til et godt stykke utpå 1800-tallet var sterkvin, forble glassene små.

Riedels burgunderglass ble raskt ettertraktet blant datidens elite. Men da den samme Walt prøvde å selge glasset til den daværende Rothschild-baronen, ble det en fiasko. Glassformen klarte overhodet ikke å formidle bordeauxdruenes karakter som jo er så forskjellig fra pinot noir. I 1961 oppstod så bordeauxglasset fremfor noen, med enlangt slankere form enn forløperen.

Det måtte også de første Riedel ha vært, for allerede i 1670 reiste Christophe Riedel Europa rundt med glassene sine i en skjeppe på ryggen! Barnebarnet etablerte en glasshytte i 1756 i Bøhmen som lenge var sentrum for europeisk glassfremstilling. Riedel-familiens ble etter hvert en av de viktigste glassfabrikkene i regionen.

Det tok en brå slutt etter andre verdenskrig da fabrikken ble nasjonalisert, og Walt ble sendt til Russland for å lage glasskolber for isolasjon i radioer. Siden han hadde gjort det samme for nazistene under krigen, var ikke dette frivillig. Han satt i fangeleir helt frem til 1955.

Interessen for glass satt så godt i genene at han raskt gikk i gang med å bygge opp et nytt glassverk. Denne gang ved å overta en konkursrammet glassfabrikk i Kufstein i det vestlige Østerrike. Noen år etter kjøpte han en fabrikk i Schneegarten lenger øst. Først i 1986 introduserte Riedel de første maskinlagete glassene gjennom nok et oppkjøp. I 2003 overtok Georg den renommerte glassfabrikken Nachtmann i Bayern og i dag, fire år senere har Riedel kontroll over sju fabrikker, alle i kvalitetssegmentet, deriblant også hovedkonkurrenten Spiegelau. Riedel-konsernet omsetter nå for 250 millioner euro. Av de 3000 ansatte er bare 160 engasjert i den opprinnelige Riedel-virksomheten.

Foto: Roger Kolbu, Riedel