Barokk på flaske

Per Mæleng hjelper i denne artikkelen deg som er flasket opp på bordeauxvin til å forstå og verdsette Piemontes store røde stoltheter. Pollista er godt representert med viner fra denne regionen, og her får du litt du kan bygge dine valg på.

I Piemonte i Nordvest-Italia dyrkes en av vinverdenens mest egenartede druer - nebbiolo, eller kort og godt nebbe. Tilnavnet nebbe, avledet av nebbio, som betyr tåke på italiensk, gir en alt annet enn god indikasjon på druens egenskaper og egenart. Nebbiolo er langt fra tåkete, uklar eller lite distinkt, snarere tvert i mot. Mange mener, antakelig med rette, at nebbiolo er den mest egenartede av alle Italias rødvinsdruer. Den produserer særdeles poengtert vin, i første rekke fra DOCG´ene Barolo og Barbaresco.

Nebbiolo og sex
All den stund jeg ikke føler det påtrengende nødvendig å agere politisk korrekt, tar jeg sjansen på det som i første omgang kan synes å være en billig kjønnsspesifikk karakteristikk av nebbiolobasert vin. Nei, jeg har ikke tenkt å skrive at barolo og barbaresco er vin med hår på brystet eller vin for mannfolk med hårvekst samme sted. Jeg vil heller si at barolo og barbaresco egner seg dårlig som akkompangement til klirringen av strikkepinner. Nebbiolobasert vin er kort og godt ingen syklubbvin. Hva er så galt med syklubber? Ingen ting. Det avgjørende er ikke syklubber eller strikkepinner, heller ikke det faktum at syklubber i overveiende grad befolkes av kvinner, men at seriøs nebbiolobasert vin krever langt større oppmerksomhet enn det den vil få som bakgrunnsmusikk for klirrende strikkepinner, eller andre avsporende aktiviteter, som konversasjon, TV eller sex. Barolo og barbaresco krever - og tar - full oppmerksomhet.

Folk har gjennomgående et ureflektert eller likegyldig forhold til det de drikker. Det forhindrer ikke at de aller fleste har synspunkter på kvalitet og egenskaper ved vin. Oftest vekkes oppmerksomheten ved elementer i vinen som vekker ubehag, for eksempel ved at en vin oppfattes som særlig syrlig eller tørr og bitter. Vinmonopolets billigste standardviner er produsert med det mål for øye å ikke framprovosere slike reaksjoner og kommentarer. For denne kundegruppen; majoriteten av alle som kjøper vin i Norge, gjelder det for Vinmonopolet å levere et nøytralt, standardisert produkt uten provoserende egenskaper, ofte uten interessante egenskaper overhodet. I praksis innebærer det at både røde og hvite viner helst skal være på den "halvtørre" siden, uten påtrengende syre- og tanninstruktur. Vin skal kunne ta seg gjennom ganen uten å vekke ubehag eller oppmerksomhet av noe slag.

Fra bunnen
Alle vininteresserte har startet opp med å drikke nøytral, karakterløs og intetsigende vin. Andre er igjen avlet opp på polets hjemmetapninger fra Bordeaux, de såkalte petit chateau´ene, deriblant undertegnede. Nå er heldigvis dette regimet bragt til ende. Utvalget er i dag langt bredere takket være tilleggs- og bestillingslister, men svært mange vininteresserte har fått sine preferanser dannet i møtet med hjemmetappingene fra Bordeaux. Når nordmenn har en forkjærlighet for rød bordeaux, skyldes det Vinmonopolets innkjøpspolitikk, ikke at bordeauxvin "naturlig" er tilpasset norske neser og ganer. Rød bordeaux gjenkjennes som relativt lett (alkoholsvak), med poengtert syre- og tanninstruktur som slipes ned etter noen års lagring. Bordeaux er sjelden utpreget fruktig, snarere søtlig jord- og trepreget, og da i retning av seder, teak og tobakk.

Med en slik målestokk mellom ørene kan et møte med en tradisjonell representant for nebbiolodruens fremste representanter, barolo og barbaresco, bli en temmelig sjokkartet opplevelse. Mens klassisk bordeaux er preget av tørre aromaer, er relativt lett, fast og kjølig, med et distingvert preg, "a gentlemans wine", heter det gjerne i England, er tradisjonell barolo og barbaresco kompromissløs i sitt overveldende insisterende og barokke uttrykk. Tradisjonell barolo og barbaresco er de harmoniske kvaliteters motstykke. En hemningsløs og dramatisk utlevering av forskjeller og motsetninger, avgjort ikke et harmonisert hele. Barolo og barbaresco ytrer seg ved ekstremitet, ved militant manifestasjon snarere enn tilknappet diskresjon.

Forvirrende
Hva lukter det av en barolo eller barbaresco? Hvordan oppfører de seg i munnhulen? Barolo er gjerne en tøffere, hardere og mer kompromissløs vin enn barbaresco. På nesen har barolo også en tendens til å være grovere, med mer poengterte tjære-, tobakk- og trearomaer og tørrere slutt på smakskurven. Barbaresco er på sin side lettere, fruktigere, ofte preget av kirsebærsten og lys undervegetasjon på nesen, og med mindre tørr avslutning på smakskurven. Syre- og tanninstrukturen i tradisjonell barolo og barbaresco overgår det meste av det du ellers kan regne med å møte i vinverdenen. For frankofile blir gjerne det første møtet med nebbiolobasert vin fra Piemonte en forvirrende opplevelse. Er du vant til moden vin, vil en drikkeklar barolo fortone seg som en pervers fremtoning. Barolo utvikler relativt tidlig et brunlig skjær i fargen. I en bordeaux vil slik farge normalt indikere at vinen kan betraktes som rimelig moden, med godt avslepte tanniner og avstemte fruktsyrer. En barolo med tilnærmet samme utviklede farge vil stadig ha svært aggressive fruktsyrer og - til sammenligning - ekstremt tørre tanniner.

De frankofile, påfallende ofte uten nødvendig kjennskap til italiensk vin, stuer det resterende partiet av vinen inn i en utilgjengelig krok av kjelleren, i påvente av en hyggeligere - og mer avstemt - smaksopplevelse en gang i fremtiden. I alminnelighet vil den frankofile vente forgjeves. Barolo og barbaresco vil beholde sine aggressive fruktsyrer og tørrhet helt inn i senil alderdom, i motsetning til for eksempel franske klassikere. Kombinasjonen utviklet farge, tøffe fruktsyrer og ekstremt tørr avslutning på smakskurven er tilnærmet ukjent i Bordeaux, og ellers i Frankrike. At en vin kan være imøtekommende moden og tiltalende, og samtidig rå og brutal, virker umiddelbart forvirrende. De frankofile vil nok mene at vin ikke kan være både moden og umoden, eller samtidig forekommende og avvisende. Schizofreni forekommer, men schizofren vin finnes ikke, mener de frankofile. Men der tar de altså feil.

Drikketidspunkt
Når det gjelder barolo og barbaresco, viser det seg altså at selv ikke langvarig lagring bryter ned vinens syre- og tanninstruktur. Optimalt drikketidspunkt for barolo og barbaresco reguleres derfor av helt andre mekanismer enn hva tilfellet er for bordeaux. Mens vi med bordeaux avventer et tidspunkt hvor de forskjellige elementene i vinen ikke overstyrer hverandre, harmoniseres ikke barolo og barbaresco på samme måte. Det viser erfaring med vin fra perioden 1950-70. Hvordan skal vi da evaluere drikketidspunktet for en barolo eller barbaresco?

Etter mitt skjønn er det i den nesten bokstavelige avveiningen mellom syre/tannin, vurdert mot sødme/ekstrakt, samt vinens åpenhet på nesen, at drikketidspunktet skal avgjøres. De nevnte sentrale elementer i vinen må veies mot hverandre. Å vente noen år er iseg selv ikke saliggjørende, og gir ikke automatisk lagringsgevinst, slik tilfellet oftest er med kvalitetsvin fra Bordeaux. Venter du for lenge på en nebbiolo, tørker frukten inn og fruktsødmen forsvinner. Da er barolo eller barbaresco garantert ingen tiltalende opplevelse.

Eksperimentering
Nebbiolo er et ekstremt råstoff. Tradisjonell barolo og barbaresco vil aldri gå hjem hos det store publikum, noe regionen Piemonte nok forsto mot slutten av 1970-tallet. Moderniserte utgaver av nebbiolobasert vin, oftest produsert med kortere maserasjonstid enn vanlig for å minimalisere uttrekket av tørr tannin, så dagens lys, og begynnende eksperimentering med blant annet barrique (nye eikefat) ble introdusert, i første rekke i regi av Angelo Gaja. Ingen av nevnte to eksperimenter resulterer i interessante nyskapninger, selv om begge moderniseringsforsøkene inneholder elementer som kan nyttiggjøres. Barolo eller barbaresco skal være en tanninrik vin med barske fruktsyrer og betydelig munnfølelse. Videre skal de dufte av kirsebærkjerner, roser, tjære, fuktig undervegetasjon og søt, organisk dekomponering. Barolo og barbaresco skal ikke dufte vanilje og søtt trevirke, slik dagens utgaver av Gajas viner dessverre gjør.

Sider ved Angelo Gajas eksperiment viser imidlertid at hans lange og seige kamp med nebbiolo har kastet av seg interessant lærdom som bør nyttiggjøres av andre, mindre mediakåte produsenter; ikke minst hans verdifulle arbeid i vinmarken, insisteringen på reduserte avlinger og filosofi bak vinifikasjon av nebbiolo. Gaja er av den oppfatning at rask og lang gjæring ved for høy temperatur har en tendens til gi vin med redusert frukt og betydelig tørrhet mot slutten av smakskurven. Her er det mye å lære for modernister uten interesse for nye franske eikefat. Antakelig er det fra produsenter som nyttiggjør seg slik kunnskap, at moderniseringen av Piemonte, nå i sin annen generasjon, kan produsere interessant og regionaltypisk barolo og barbaresco i moderne design.

Barolo og Barbaresco - Fakta:
Barolo er delt inn i ulike kommuner, med Monforte, Serralunga d' Alba, Castiglione Felletto, Barolo og La Morra som de viktigste.

 
Førstnevnte produserer regionens kraftigste viner, sistnevnte de minst brutale. Barbaresco er likeledes delt inn i kommuner, med Neive og Barbaresco som de mest interessante. En stadig mer utbredt praksis er at regionens produsenter selger sin vin under vinmarksnavn. Det vil fremgå av etiketten, slik at det for eksempel på en barolo fra den utmerkede produsenten Giacomo Fenocchio står å lese Barolo, vigneto in Bussia Sottana eller Cannubi, to ulike cru' er eller vinmarker i kommunen Monforte.

Forsiden akkurat nå

Til toppen