Bransje

Her tviholdes det på tradisjonene

Glengoyne nekter å gi opp for det stadig økende kommersielle presset. Her trives man godt med et av whiskyindustriens minste produksjonsvolum.

– Det er en spesiell atmosfære her, det blir vel slik når man har produsert alkohol på samme sted i flere hundre år, sier Elisabeth Jachwitz Andersen og parkerer bilen i det skotske lavlandet før hun krysser veien. 

– Og nå er vi i høylandet, ler hun. 

– Vår unike beliggenhet gjør at vi er de eneste i Skottland som kan skryte av at vi destillerer i høylandet – og modner whiskyen i lavlandet. Grensen mellom Lowland og Highland går akkurat ved Glengoyne.

Som såkalt merkeambassadør for Ian McCloud er hun den eneste norske kvinnen i den skotske whiskyindustrien. Etter å ha jobbet i alt fra produksjonen til å gi guidede

Dette er Glengoyne 

Glengoyne ligger på grensen mellom det skotske høy- og lavlandet, ca 40 minutter fra Glasgow. 

Teknisk sett er Glengoyne en høylandswhisky, men den har mange av lavlandets tradisjonelle egenskaper: Mindre røykfull og mer fruktig. 

Glengoynes whiskyproduksjon har vært legalisert siden 1833, og i dag produseres ca én million liter per år her. 

Destilleriet produserer sju varianter single malt, lagret i 10, 12, 15, 18, 21 og 25 år, og med en «cask strength» på nærmere 60 prosent. 

Kun 20 prosent av Skottlands destillerier har fortsatt skotske eiere. Glengoyne som eies av Ian McCloud, som også eier Tamdhu, er blant disse.

turer er kunnskapen stor om destilleriet, og hun gir oss vant en omvisning gjennom fasilitetene.  

I en av bygningene har Glengoyne plassert flasker mot en lyssatt bakgrunn for å illustrert hvordan whiskyen endrer farge og hvor mye som fordamper fra fatene under modningsprosessen.   

Englene skal ha sitt 

– Vi mister opptil 2,5 prosent av innholdet hvert eneste år på grunn av fordampning, litt avhengig av hvor aktivt fatet puster. Det er grunnen til at whiskyen blir dyrere jo eldre den blir. Etter 25 år har nesten 50 prosent av innholdet i fatet forsvunnet – vi kaller det «englenes andel», forteller hun. 

Det er kanskje et stort svinn, men Glengoyne nekter å modernisere prosessen for å utjevne tapet med større produksjon. Her står tradisjonene i høysetet, og man gjør som man alltid har gjort – alt for hånd. 

– Revisoren vår hadde nok helst sett at vi produserte mer, men vi vil ikke sette fart på produksjonen bare for å tjene mer penger, selv om mange andre gjør det. Tvert imot, vi har faktisk den mest langsomme destilleriprosessen i Skottland, forteller hun. 

Bak en port med en hengelås så stort som et menneskehode kan vi se whiskyfat stablet flere meter i høyden. De største rommer 500 liter. Når man skal velge eiketrærne fatene skal bygges av er ingen ting overlatt til tilfeldighetene. 

Den skotske whiskyprodusenten reiser blant annet til plantefelt i Nord-Spania for å velge ut de riktige trærne. De felles og tørkes i to år før de transporteres sørover til Jerez hvor det bygges fat av treverket. Deretter tapper utvalgte sherryprodusenter sine edle dråper på fatene, slik at de får marinere i sherry i to-tre år før de fylles med whisky. 

Én million liter per år 

– Uten rett fat kan man ikke lage verdens beste whisky. Men det koster tid, arbeid og penger – vi betaler rundt 800 pund per sherryfat, konstaterer Elisabeth før hun fører oss til Glengoynes hjerte; Selve destillerihuset, der den ene forførende duften avløser den andre. 

Det er bare åtte ansatte på Glengoyne-destilleriet.
Det er bare åtte ansatte på Glengoyne-destilleriet.

Glengoyne er et lite destilleri og produksjonen når bare én million liter per år, produsert av et personale som teller åtte personer. 

Ved et av meskekarene står Peter Andrews, som internt har fått tittelen «The Mash Man». Han løfter på lokket til karet og viser oss den boblende suppa på innsiden som avgir en søt lukt med et hint av havre. Som hestemat, konkluderer vi. 

– Ja, det lukter slik nå – men innimellom kan det lukte det helt motsatte, mer som det som kommer ut av hesten, spøker Peter og følger opp med en historie om da han drakk om kapp med en norsk sjømann i Tenerife for «100 år siden». 

– De er noen originaler de som jobber i produksjonen, smiler Elisabeth når vi vandrer videre mellom apparatene. 

Banan og barnåler 

I det neste rommet står de gigantiske gjærkarene, boblende som et fruktduftende skumbad. I hver og ett av dem er det 19.000 liter vørter og 60 kilo gjær som spiser opp sukkeret i blandingen og langsomt forvandler den til alkohol. Etter 56 timer har man en øl-lignende væske som er klar for destillering. 

Karene er laget av importerte furutrær fra den nordamerikanske vestkysten. Valget av nettopp dette treverket i beholderne er med på å gi Glengoyne den karakteristiske fruktige smaken blir vi fortalt. 

– Det er her smaken begynner å danne seg. Det lukter litt banan, ikke sant? Men stikk ikke nesa for langt inn, der inne damper det karbondioksid, advarer Elisabeth. 

Produksjonslokalenes fremste blikkfang er de tre enorme kobbertraktene hvor den alkoholholdige væsken destilleres. Alle små variasjoner og særegenheter i prosessen, fra tempo til maskinenes størrelse, utforming og materialer er avgjørende faktorer som gjør at ingen produsents whisky er lik noen annens. 

De fleste single malts destilleres to ganger, men Glengoynes siste destillasjon skjer i to mindre apparater som kjøres parallellt. Dette, sammen med den langsomme destilleringen, maksimerer kontakten med kobberet i apparatene. Dette hjelper til med å lage estere. Glengoynes ny-sprit er fruktig med søte toner av epler, pærer og bananer. 

Etter at væsken varmes opp med damp legger den ut på en ferd gjennom kobberrørene til en såkalt «spirit safe» hvor væsken samles og den midterste delen skilles ut og lagres. Under hele prosessen måles temperatur og gravitasjon og verdiene leses av mot en oppskrift som viser når væsken skal samles opp og destilleres på nytt. 

Akkurat nå er det stille og rolig i produksjonslokalene. Vi hører bare lydene av apparatene som jobber. Men ofte arrangeres det også guidede turer her inne. Rundt 60.000 whiskyentusiaster og turister besøkte Glengoyne i fjor. Og busslastene med turister er blitt en viktig del av virksomheten. 

Konkurrerer ikke i kvantitet 

På utsiden har himmelen åpnet seg.

– Vi er tross alt i Skottland! ler Elisabeth mens vi springer gjennom haglbygene og søker ly i whiskyprodusentens besøkssenter. Her får vi smake 18 år gammel Glengoyne, som raskt sprer en behagelig varme i kroppen. 

Det nyeste innslaget i sortimentet er en 25 år gammel single malt som koster 250 pund per flaske, nærmere 3000 norske kroner. Men den aller dyreste drikken er forseglet i et glassmonter. Destilleriets eldste whisky, 35 år gammel, kan bli med hjem for 2850 pund, nesten 33.000 kroner. 

– De som kjøper den er som regel ekte kjennere, men også rike folk som vil kjøpe status. Man får bare håpe de ikke blander den med cola! Det finnes også mange samlere som kjøper dem som en investering, forklarer Elisabeth. 

Vårt besøk nærmer seg slutten og vi forstår at man ikke kan undervurdere alt arbeidet og tiden som brukes for å få frem Glengoynes særegne smak. Men er det allikevel ikke relativt liten lønn for strevet? 

– Nja, at vi produserer så lite gjør at vi ikke kan konkurrere i kvantitet, men i kvalitet, sier «merkesambassadøren» mens vi spaserer ned mot lavlandet igjen – på andre siden av veien. 

Utenfor destilleriet er det som å vandre gjennom et postkortmotiv, med grønne sletter og beitende sauer så langt øyet kan se. Og i det fjerne ruver Loch Lomond-fjellene. Og som en klynge hvite hus ligger Glengoyne midt i alt det grønne. 

Her har ingenting forandret seg på hundre år, og det ser ikke ut til at det vil skje store forandringer de neste hundre årene heller, mener Elisabeth. 

– Vi er stolte av vår prosess og vil ikke miste det som gjør oss til Glengoyne. 

Forsiden akkurat nå

Annonse

Skalldyrsreisen

Elsker du hummer? Får du vann i munnen av tanken på ferske blåskjell? Eller ønsker du kanskje å bli en kløpper på å knekke sjøkreps? Bli med på en skalldyrsreise ganen din sent vil glemme! Les hele saken

Til toppen