Den nye kaffefavoritten

Kenya-kaffens fruktighet, vinøsitet og kompakte munnfølelse har gitt den et helt spesielt renommé blant kjennere. Og nå er det mulig å gå enda mer i dybden med kaffe helt ned på farmernivå.

Selv om Kenya-kaffen med sin vinøse, fruktige og lett syrlige stil lenge har vært internasjonalt anerkjent som en av planetens fineste og best betalte spesialiteter, har den egentlig ikke fått helt fotfeste her i landet før i de senere år. Og det til tross for at den har figurert på innholdslisten for enkelte blandinger, blant andre «julekaffe».

Ren Kenya finnes nå i flere varianter i Norge, til og med som ren og ublandet espresso. Dette er egentlig helt mot italiensk espressotradisjon. Der skal det skal det som kjent kun være blandinger. Men om du våger deg ut på egne espressoveier, kan jeg love deg en meget floral og personlig espresso.

Den krever imidlertid sin barista slik at kombinasjonen mellom fruktighet, syrlighet og bitterhet i en mulig overekstraksjon ikke skaper ubalanse i espressokoppen. Som Kenya-kaffe generelt krever også espressoen en mild brenning. Blir den for mørk, vil brentsmaken overskygge de finere nyansene både i fruktighet og syrefrisk vinøsitet.

Kriminaliteten truer

I volum er Kenya nummer 16 blant verdens kaffenasjoner, men i Norge har Kenya rykket opp fra anonymitet til en flatterende femteplass i importstatistikken. Målt i verdi er nok tallene enda mer imponerende. Da er det fristende å spørre: Hva kommer denne brå framgangen av? Jeg er redd svaret er et entydig til tross for Kenya selv som nasjon og kaffeprodusent.

Med risiko for å bli oppfattet som politisk ukorrekt, er Kenya et vakkert og frodig land preget av korrupsjon, vanstyre, stammemotsetninger, vold og ineffektivitet. Og for kaffe: Nå også kriminalitet. Det er som kjent vanskelig, tidkrevende og kvinnearbeidsintensivt å dyrke fram den godt betalte kaffen. Da er det betydelig enklere å stjele den, smugle den til nabolandene og selge den der. Egne kenyanske overslag går ut på at omlag 25 prosent av landets verdiskapning går bort i korrupsjon, og nå er tyveri og smugling av kaffe i ferd med å nå samme prosentanslag.

Men for å ta det positive først, både om landet og kaffen: Det bor ca 10 ganger så mange mennesker i Kenya som i Norge. Mange bor i byene. Kaffebusker dekker seks prosent av nasjonens areal og til sammenligning dekker skog bare to prosent. Av den samlede befolkning er ca sju prosent direkte engasjert i kaffedyrking gjennom 700.000 småbønder med alt fra noen få og opp til tusen trær. Gjennom kooperativer står de for et sted mellom 60 og 70 prosent av kaffeproduksjonen. Resten dyrkes på plantasjer.

Konkurrerer med matproduksjon

På landsbygda er drøye 60 prosent av befolkningen direkte eller indirekte engasjert i kaffe. Kaffe står for en stor del av landets verdiskapning, men det kunne ha vært betydelig større. Går vi noen år tilbake i tid, var produksjonen 130.000 tonn og eksporten omtrent den samme. Fram mot 2010/2011 har det gått gradvis tilbake. Det er nå i teorien ca 50.000 tonn som dyrkes, og 35.000 som offisielt eksporteres. Hjemmemarkedet er helt minimalt.

Det flere grunner til tilbakegangene. I perioder har det vært både tørke og regn til de helt gale tider av året for kaffedyrking. Produktiviteten er lav, og et tungrodd eksport- og auksjonssystem har tøyd avstanden mellom innhøsting og betaling til langt ut over grensen for det som er mulig for de som lever fra hånd til munn. Derfor begynner de heller å dyrke mat som er vesentlig mindre lønnsomt. Kaffe som stjeles er dessuten et stort og voksende problem. Med vold og økende fattigdom som følger. I Kenya er det nok heller ikke mye som skal til for å få de som skal passe på kaffen til å se i en annen retning.

Ideelt for kaffedyrking

Om det ikke var akkurat her i den fruktbare Great Rift Valley og under Mount Kenya og Kilimanjaro menneskeheten oppsto, så var det vel like ved. Det er lett å få ting til å gro her i rød vulkansk jord, og da spesielt kaffe som krever et subtropisk klima med periodisk nedbør, god høyde over havet, fjellskråninger som drenerer og mange hender som kan ta et tak.

Som nabo til Etiopia hvor kaffen gror vilt, og det er en tusenårlig kaffetradisjon, kan man bli fristet til å tro at ideen om kaffedyrking kom nettopp herfra. Det gjorde den imidlertid ikke. Den kom derimot i kjølvannet på misjonærene og ikke minst engelske kolonialister. Det er ikke mer enn drøyt 100 år siden det ble fart i kaffedyrkingen via planting av bourbontrær. Mange har nok både lest boken og sett filmen om en skandinavisk familie som prøvde seg på kaffedyrking like i utkanten av Nairobi. Det gikk som kjent heller dårlig, for jordsmonnet på den siden av byen var lite egnet. Til gjengjeld fikk vi verdenslitteratur i form av Karen Blixens Min afrikanske farm og filmen Out of Africa.

Hennes farm står der slik hun forlot den, og utsikten fra hennes stol er fremdeles som beskrevet på første side i boken. Nå viste det seg at bourbontrærne som ble plantet andre steder i Kenya fostret sammen med klima og jordsmonn akkurat den fruktige, vinøse lett sitrussyrlige paletten som gir kaffen fra Kenya sitt ettertraktete særpreg. Men de samme bourbonvariantene har også her som andre steder i verden et par tunge ulemper. Arten har lett for å pådra seg opptil flere plantesykdommer, og selv om bourbonvariantene gir gode priser, er ikke produktiviteten den beste.

Hybrider vokser fram

Løsningen på dette var å bygge en forsøksstasjon, nærmere bestem i Ruiri-distriktet. Målet var da å krysse seg fram til mer resistente varianter uten at det gikk ut over karakteren i moderplanten. På stasjonen lyktes de med det første gjennom å krysse seg fram til arten som nå betegnes som Ruiri 11. Når den samme kaffen kom på markedet midt på 90-tallet, uten at det var annonsert på forhånd, ble det et ramaskrik fra alle som foretrakk den typiske bourbonsmaken. Følgelig falt også prisene. Forskningen går videre og ramaskrikene varierer nå i styrke alt ettersom hvor nøye kjøperne er.

Det er ikke alltid like lett å være kjøper, for klassifiseringen av Kenya-kaffe baserer seg på bønnestørrelse i mindre grad enn kvalitet. Kjøper du en Kenya AA får du nødvendigvis ikke det som er en AA-smakskvalitet, du får sorterte bønner av samme uniforme størrelse. AB kan i prinsippet være like god, bedre eller dårligere. Det er bare bønnene som er litt mindre. Mange misforstår dette og forbinder det med kvalitet.

Endringer har tvunget seg fram

Vi skal ikke så altfor langt tilbake i tid da store og små farmere leverte sine bønner til sortering, blanding, smaking og til sist auksjon. Som kjøper visste man akkurat hvor store bønnene var, men bare sånn omtrent hvor kaffen kom fra, og siden kaffe fra mange farmer stort sett ble blandet, ble smaken et minste felles multiplum. Markedet for spesialiteter har som kjent gått i motsatt retning. Der er det kvalitet, troverdighet, sporbarhet, og i økende grad sosial samvittighet som teller. Men selv om kjøperne gjerne beveget seg i den retningen, led og til dels lider man i Kenya av det samme syndromet som Kodak. Man er/var mer opptatt av å beskytte det eksisterende enn å lytte til brukerne. Slikt blir det som kjent både omveltninger og underganger av.

Mens vi i Norge før kjøpte kaffen «Kenya» som til nød kom fra ett distrikt, kan du nå hos de mest avanserte brenneriene lese navnet på farmen eller kooperativet på posen sammen med smaksbeskrivelsen. Følger du invitasjonen til å lese mer på nettet, blir detaljrikdommen imponerende også i dyrkings- og bearbeidingsmetoder. Det er også mer enn overveiende sannsynlig at kaffen både er sporet opp ved personlig frammøte, smakt fram og importert direkte fra gården eller kooperativet til brenneriet i Norge. Tidligere var det ikke mulig. Nå er det ikke bare mulig. Det er også mer vanlig.

Makt- og organisasjonsforskyvning

Det beste eksemplet er den nyetablerte, nå to år gamle organisasjonen Kenya Co-operative Coffee Exporters Ltd som ble stiftet for å styrke 700.000 små farmeres interesser både praktisk og økonomisk. Ny teknologi og nye reisemuligheter gjør det mulig for små farmere eller kooperativer å selge sin kaffe ren og ublandet uten mellomledd direkte til brenneriene i eksempelvis Norge. Det betyr at de får direkte betalt for strevet dersom de gjør en god jobb med å dyrke en kaffe som smaker godt.

Det kan høres enkelt og logisk ut for oss, men i Kenya er dette en revolusjon man har kjempet hardt for. Like før jul besøkte Phyllis Nganga fra KCCE Norge. Hun representerer en ny kenyansk kaffegenerasjon. Velutdannet, energisk og fast bestemt på å løfte så mange som mulig av landets 700.000 småfarmere ut av fattigdom via både kvalitetsøkning og ikke minst det å knytte farmere direkte til kvalitetsbevisste brennerier rundt om i verden. Hun fikk en god start i Norge.

Verdens beste?

Selv om det er mange nasjoner som påberoper seg tittelen «Verdens Beste Kaffe» er det bred enighet om at svært mye av verdens beste kaffe dyrkes nettopp i Kenya. Men det blir som å hevde at Norge har verdens beste fisk. Hos oss finnes det som kjent mange fiskeslag, og det er mange måter å behandle den på selv om utgangspunktet er det beste. Det er like mange kaffemuligheter i Kenya som det er fiskemuligheter i Norge, og i begge tilfelle krever det både innsats for å finne akkurat den beste og ikke minst til å nå noen som er villige til å betale for det aller ypperste.

I Norge blir det nå nesten vanskelig å finne noen som ikke har Kenya på programmet. Enten som det noe intetsigende «Kenya» eller ned på distrikt, kooperativ eller farm. Til og med Arne Brimi har inkludert Kenya i sin Fjellkaffe, uten at han har gått helt i dybden. Noen lager også detaljerte smaksbeskrivelser som nå faktisk går vinanmelderne en høy gang i metaforisk ordbruk. Man skal nok ha et veltrent, bredspektret og hypersensitivt olfaktorisk senter før man kjenner igjen hintene av fioler, rabarbra, solbærblader og sitrongress i sin Kenya-kaffe. Men mist ikke motet. Det er mye å kjenne seg igjen i via fruktighet, vinøsitet og kompakt munnfølelse. Kenya-kaffe er vel verd å prøve uansett.

Foto: Alf Kramer, Tim Wendelboe

Forsiden akkurat nå

Annonse

Skalldyrsreisen

Elsker du hummer? Får du vann i munnen av tanken på ferske blåskjell? Eller ønsker du kanskje å bli en kløpper på å knekke sjøkreps? Bli med på en skalldyrsreise ganen din sent vil glemme! Les hele saken

Til toppen