Mas Amiel er en ensom svale i Roussillons karrige landskap, omgitt som den er av grønne marker. Årsaken er å finne i det biodynamiske jordbruket som praktiseres for de 156 hektarene. - Etter mange tiår med intensiv bruk av plantevernmidler, er alt dødt i regionen, forklarer Stephane Gallet som arbeider som agronom på vingården og som har vært mer eller mindre ansvarlig for den store konverteringen til biodynami.

Han peker på vinmarker som fortsatt behandles med kjemiske stoffer, hvor det vokser absolutt ingenting, ikke så mye som en gresstust, annet enn selve vinstokken. - Når vegetasjonen forsvinner, blir det ikke nok mat for smådyr som harer og kaniner, og de blir borte. Det gjør at også annen fauna blir berørt. Enden på visa er at hele økobalansen forstyrres, og det vil til sjuende og sist gå utover druekvaliteten også, forklarer han.

Han engasjerte den nyutdannete agronomen Stephane Gallet og med på laget fikk han også kona, Marjorie, også hun agronom og som sin mann representant for den nye generasjonen som er i ferd med å sette sitt preg på fransk vinproduksjon. - Den eneste løsningen for å utnytte eiendommens potensial var å konvertere til biodynami, forklarer Stephane. Selv om Mas Amiels vinmarker omkranser selve gården, er det likevel et svært sammensatt terroir, som overalt i Roussillon, forklarer han.

Derfor var en av de viktigste oppgavene å analysere de ulike jordsmonnene på eiendommen for så å finne ut hvilke druesorter som passet best hvor. Mas Amiel ligger på østsiden av Agly-dalen og her er det hovedsakelig skiferjord. På vestsiden er jordsmonnet mer leir- og kalkholdig. Skiferen gir rundere tanniner og det er spesielt gunstig for grenache noir som er hovedingrediens i Maury. Hos Mas Amiel kommer en stor andel av grenache'n fra gamle vinstokker. I kombinasjon med biodynamisk jordbruk blir utbyttet til tider ekstremt lavt. For husets standard-Maury, Vintage, er det snakk om 17-18 hl/ha. En vin som bare blir bedre og bedre for hver årgang som lanseres.

Stephane påpeker at en søt vin av denne typen er like vanskelig å lage dårlig som virkelig bra. Kvalitetsøkningen henger derfor nøye sammen med det målrettede arbeidet for å løfte Mas Amiel-navnet til ekstreme høyder. Siste versjon ut, 2002, er stappet med mørke søte bær og kirsebær, i en rund og sødmefylt stil som det er umulig å ikke bli forført av. En allround partner til desserter med sjokolade, frukt og iskrem. Maury vintage kan sammenlignes med banuyls rimage stilmessig siden den ikke ser annet enn ståltank og målet er å beholde mest mulig frukt. Forskjellene er i tillegg til at terroiret er et annet, at førstnevnte er mykere med lavere alkohol., 15-15,5 mot 17-17,5.

Som i Banyuls er Maury-stilen todelt. Eller riktigere tredelt siden det i tillegg til den oksiderte stilen også lages søte viner av muscatdruen (Muscat de Rivesaltes) samt av lokale druer som maccabeu og grenache gris. Også her gjør Mas Amiel en meget god jobb. - Med så mange hektar og så mange ulike druesorter har vi muligheten til å eksperimentere og kun tappe i flasker det aller beste, påpeker Stephane.

Men det er spesielt de oksiderte vinene som plasserer Mas Amiel på topp innen appellasjonen. Etter tilsetting av nøytral sprit og påfølgende maserasjon med skallene i inntil en måned, presses massen, og vinen overføres til 60-liters glassballonger (bonbonnes). I alt 3000 slike står på rekke og rad utendørs året rundt. - Men kapasiteten er altfor stor i forhold til dagens etterspørsel etter denne type vin. Derfor er det på langt nær fullt belegg, beklager Stephane.

Vinen forblir her i ett år før den kommer tilbake til de store gamle fatene for å blandes til de ulike cuvéene. Som omfatter både rene årgangsviner samt 10 og 15 gamle blandinger. 15 år regnes som optimalt for en oksidert maury. Og Mas Amiels utgave skuffer ikke. Nydelig duft av nøtter, tørket frukt, skinke, trevirke, sigarboks og røyk. Rund i smaken men med betydelig karakter og aromaer i retning kakao, sjokolade og mokka. Og lengden er formidabel. 1980-utgaven er ikke mindre enn utrolig kompleks og rik med mye mokka og tørket frukt som svisker som dominerer over de "tørrere" oksiderte tonene. - Da Olivier overtok Mas Amiel, kjøpte han også opp en stor samling av gamle årganger, og denne tradisjonen vil vi videreføre, understreker Stephane. Men det er selvsagt kun de beste årene som vil utvikle seg i den samme retningen som eksempelvis 1980. De første supermauryene signert dagens eier vil være 2000 og 2003.

Selv om de søte vinene alltidvil være varemerket til Mas Amiel, satses det mye på de tørre vinene. Målet er at de skal representere halvparten av produksjonen, og det er her veksten vil komme. Stephane som arbeidet to år i Côte-Rôtie før han kom til Mas Amiel, henter mye av inspirasjonen til hvordan de tørre vinene skal være derfra. Selvsagt satses det mye på syrah men da kun i form av nyplanting. I motsetning til hva praksis er for grenache bindes syrahplantene opp til trepåler som i Côte-Rôtie og med en tetthet på 10.000 planter pr hektar. Syrahparsellene er knapt fem år gamle, og har ennå ikke fått demonstrere sitt potensial på egen hånd. Inntil videre må vi nøye oss med ulike blandinger med grenache, carignan og mourvèdre.

Enkleste nivå er Notre Terre som i 2002, for øvrig tredje årgang, er en svært lett tilgjengelig vin som likevel har god karakter med de typiske søte, varme bæraromaene fulgt av krydder og lakris. Kun en tredel av vinen har vært innom fat, og da av den store velbrukte typen. - Mas Amiel har et maskulint jordsmonn som gjør at vi er svært forsiktige med fatbruken, forklarer Stephane. Det demonstreres best gjennom Carérades 2001 hvis druer kommer fra parsellene som ligger på toppen og som dermed har et særdeles skrint og steinete jordsmonn. En svært kjøttfull og stoffrik vin med stort innslag av jordsmonn i så vel duft som smak og gode krydrete tanniner. Den overraskende kjølige frukten i denne vinen forklarer Stephane slik:

- Biodynamisk jordbruk gir kjøligere frukt, og spesielt når du også benytter deg av sorteringsbord, noe som er viktig i vårt klima, for eksempelvis å skille ut druene som har begynt å tørke. Å lage tørre rødviner krever imidlertid en helt annen filosofi enn for de søte. I tillegg til at sukkernivået i druene må følges, er utviklingen i fenolenes modning minst like viktig.

At det er mulig å lage en tørr hvitvin som også har behagelig friskhet er enda mer imponerende. Alaïr som lages av de lokale druene grenache gris, grenache blanc og maccabeu er imidlertid ingen lettbeint hvitvin pakket som den er med gule søte tropiske frukter, krydder og mineraler. Men den skiller seg bestemt ut i en region som sliter med et lite fremtidsrettet hvitvinsimage med "søte alkoholsterke muscatviner".

Foto: Jan H. Amundsen, Mas Amiel