Den stygge andungen

Tannat som er Gascogne-appellasjonen Madirans karakterfulle rødvinsdrue har med hjelp av trollmannen Alain Brumont utviklet seg fra å gi lite tiltrekkende viner til å kombinere eleganse og kraft på en forbilledlig måte. Hans viner finner du nå på polet.

Når du smaker Alain Brumonts viner, er det vanskelig å tro at hans første møte med vinverdenen utenfor familiegården Bouscassé skjedde først for 25 år siden og i en alder av 30. Før det hadde han aldri smakt en dråpe annen vin enn den hans far laget. I løpet av denne tiden har han opparbeidet seg en solid posisjon i verdenseliten. En mann både kolleger og vinekspertise lytter til.

Ikke fordi han er høyrøstet, han er en ekte gascogner må vite, jordnær, nøysom og svært arbeidsom. Men fordi han er så overbevisende i sitt arbeid og er så modig at han tør å stå i mot det som er den etablerte opinion. Alt dette skyldes ene og alene druen tannat som han omtrent har viet livet til.

Helt i toppen
Tannat som er tett knyttet til Gascogne og spesielt appellasjonen Madiran ble, og gjør det fortsatt til en viss grad, nemlig ansett mer som en arvemessig byrde enn som den verdifulle skatten Brumont til fulle demonstrerer at den er. Denne tannin- og syrerike druen som var dominerende frem til 1948 da Madiran ble et eget AOC, har måttet konkurrere med de vennligere druetypene merlot og cabernet (franc og sauvignon) for å få en vin som er mulig å drikke etter et par år.

Tannat har imidlertid vist seg å være den stygge andungen, som med tradisjonell vinifikasjon aldri ble noen elegant svane, men som ved hjelp av moderne teknologi, fremstillingsmetoder og ikke minst kunnskap, gir viner som hevder seg på linje med sine aller mest feirete brødre i Bordeaux.

- Jeg kan liste sju produsenter i Madiran som kan konkurrere med toppvinene i Médoc. Den eneste forskjellen er at vinene herfra har mye lengre holdbarhet, smiler Brumont.

Trenger tid
Holdbarheten som kommer av høyt tannin- og syreinnhold, og dermed manglende drikkevennlighet i ung alder, har vært vinene herfra sitt største imageproblem. Når dette kombineres med høye avlinger blir ikke resultatet veldig attraktivt. I løpet av 15 år har Brumont redusert avlingene til det halve. Hans legendariske 1985 fra Montus-slottet som han kjøpte seks år før, ble laget av druer fra like gamle vinstokker og med en avling på 60 hl/ha. For 1998-utgaven som er en uhyre vellykket vin i det kraftige hjørnet, er utbyttet på 30. 1985 i dag er en flott vin som virker mye yngre enn den er, om enn ikke så elegant som senere versjoner.

Likevel var det denne vinen som åpnet øynene til vinverdenen utenfor prikken på kartet som heter Maumousson, langt inne i det labyrintaktige Gascogne-landskapet, for at en vin med tannat som hoveddrue er verdt å merke seg. Brumont måtte for øvrig slåss for å få lov til å bruke en høyere andel tannat enn AOC-reglene tillot. I ettertid har byråkratiet forstått at han hadde rett, og sørget for at minimumsgrensen for tannat er økt til 60 prosent for AOC Madiran. Og diskusjonene pågår om å løfte grensen ytterligere til 80 prosent hvor den vanlige Montus-cuvéen befinner seg i dag.

Montus Cuvée Prestige derimot er en ren tannat som har fått godgjort seg i 14 måneder i nye fat. - Tannat er en av svært få druer som integreres totalt i ny eik, hevder Brumont som har brukt uendelig mye tid på eksperimenter med fatbruk. - Små fat, så vel nye som et og to år gamle, er en nødvendig ingrediens for å lage en harmonisk vin av tannat. Og vinen trenger også tid i så vel fat som i flaske.

Fateksperimenter
Eksperimentene som nærmest driver Alains kone, Catherine, til vanvidd, er imidlertid ikke slutt med dette. Montus 2000 er navnet på vinen som tilbrakte 2000 dager i fat. Årgangen er 94, og det er en imponerende vin som er så å si umulig å oppdrive. Montus XL som har 40 måneder i eik bak seg, ble skapt første gang i 1994. I følge Brumont er dette monster-Montus, betegnelsen har imidlertid ikke noe med extra large å gjøre, men spiller på det latinske 40. I den gode 95-årgangen er den en enorm vin hva konsentrasjon angår. Massiv er et mer dekkende ord. Det mindre solrike året 96 ga en slankere, mer elegant og forførende utgave som er deilig å drikke allerede nå.

Fra vinmarkene rundt Bouscassé kommer Brumonts mest typiske Madiran. Mer rustikk og med tøffere tanniner enn Montus til tross for at den har en mindre andel tannat i standardutgave. Årsaken er dels at vinstokkene rundt familiegården er langt eldre, inntil 80 år mot 20 år for Montus. Men også jordsmonnet spiller en viktig rolle. - For både Montus og Bouscassé snakker vi om Madirans desidert beste jordsmonn, er Brumonts ubeskjedne kommentar.

Perfekt til andeconfit
For Montus' del er det snakk om godt drenerte bratte skråninger med det lokale jordsmonnet sandstein samt store rullesteiner i overflaten slik vi kjenner det fra eksempelvis Châteauneuf-du-pape i Rhône-dalen, eller tilnærmet Pauillac som mange liker å sammenligne Montus med.

- Da jeg kjøpte Montus i 1978, var det ingen som brydde seg om åssidene. Det var altfor mye arbeid å fjerne alle rullesteinene, noe som var nødvendig for å få noe som helst til å gro. Bortsett fra vinstokker, men det var det helt uaktuelt å plante siden det betydde at traktor ikke kunne brukes. Derfor var jordstykkene nesten gratis. I dag er åssidene de mest ettertraktete, forteller Brumont som med sin nærhet til jorden legger stor vekt på å vise størst mulig respekt. Derfor lager han sin egen gjødsel av kompostert hestemøkk og drueskall og bruk av kjemikalier er historie.

Bouscassé som ligger et par mil unna er omkranset av slake skråninger med leirholdig kalkstein og innslag av den nevnte sandsteinen. Også fra denne eiendommen kommer det to røde utgaver hvor den beste Vieilles Vignes er laget av druer fra inntil 80 år gamle vinstokker. Til tross for at 98-utgaven har tilbrakt to år i nye fat er fatpreget nærmest skjult. En svært ung vin med et voldsomt smaksanslag og mye tanniner. Anbefales lagt på hylla noen år til før den nytes sammen med skikkelig kraftige retter. Som en av regionens store spesialiteter, nemlig andeconfit, fett og smaksrikt.

Godt i vente
Den normale Bouscassé-cuvéen er også tøff og trenger mer tid, men aromabildet går mer i rustikk retning og den krever helt klart kraftig tradisjonskost. 1990-versjonen er etter 11 år fortsatt ungdommelig selv om aromaene er modne. Den rustikke karakteren har den imidlertid i behold.

Brumont og kolleger kan prise seg lykkelige over 90-tallet som ga en lang rekke gode årganger, 90, 95, 97, 98 og 99. Nå er det denne siste som står for tur som kan kjøpes for å legges i kjelleren mens vi venter på 2000 som Brumont lover skal bli nok en flott årgang med mye sublim frukt og gode tanniner.

Men Brumont har ikke bare tannat på hjernen til tross for at de 1400 hektar som Madiran består av og som han kontrollerer 10 prosent av, på det nærmeste er synonymt med røde druer. Han slår mer enn gjerne et slag for regionens hvite druer og lager så vel tørre friske og blomstrende som fatlagrete kraftige hvitviner og som intense søte hvitviner med og uten botrytis. Pacherenc du Vic-Bilh er appellasjonen for de hvite, så vel tørre som søte, og druene er de svært lokale druene arrufiac, petit courbu, gros og petit manseng. Den søte Bouscassé lages av petit courbu som får henge i påvente av skikkelig kulde og uten at botrytis utvikles. 1988-utgaven ble høstet ved 12 kuldegrader noe som er veldig sjelden. Men som når det oppstår gir en enormt spennende eiswein med helt andre aromaer enn riesling.

Brumonts viner på polet:

Foto: Jan H. Amundsen

Forsiden akkurat nå

Til toppen