Denne champagneprodusenten er blitt manges nye yndling

På rekordtid, i hvert fall i champagnesammenheng, har Henriot gått fra å være en solid, men anonym eminense, til å regnes blant de aller største.

Alt er takket være Joseph Henriot, den tidligere Veuve Clicquot-sjefen som kom tilbake til det familieeide huset i 1994. Han perfeksjonerte husstilen som hans bestefar Etienne hadde etablert på 1930-tallet. I tillegg valgte han å bruke deler av familieformuen til å kjøpe opp virksomheter i andre regioner. Som Bouchard i 1995, William Fèvre i 1998 og Villa Ponciago (Beaujolais) som kom til i 2008. Diversifisering er forbundet med risiko, men så ikke for Henriot. Valget av kandidater ble nemlig foretatt med like stor omhu som valget av druer til sine champagner.

Spesielt legges stor vekt på den vanlige brut-en, Brut Souverain, som er av veldig høy klasse. Vinen som står for 70 prosent av alt Henriot sender ut på markedet, er en svært elegant vin med tydelig chardonnaykarakter, godt lagringspreg, flott syre og bra med stoff. Den er satt sammen av inntil 50 ulike elementer hvorav 30 prosent er såkalte reserveviner hvilket forklarer den kanskje overraskende kompleksiteten. Naboskapet til Krug i Reims, det er bare 80 gatenumre mellom dem, inspirerer tydeligvis.

 

Helt uten fat

Husets kjellermester siden 2006, Laurent Fresnet, har løftet blant annet denne cuvéen flere hakk slik at den i dag fremstår som bedre enn noen gang før. Laurents bidrag til kvalitetsløftet er i stor grad knyttet til utvelgelsen av råvarene. Hans kjennskap til Champagnes vinbønder har bedret underleveransene. Men den ydmyke Laurent tilskriver likevel Joseph mye av æren.

– Han har en veldig dyp forståelse for hva som trengs for å holde kvaliteten høy. Det tar minimum 3 år før en vin kan selges med Henriot på etiketten og det er en stor finansiell kostnad som familien er villig til å ta, forklarer Laurent.

Derfor jobber han veldig nøyaktig med reservevinene som inngår i champagnene uten årgang. Halvparten av reservevinen som brukes i en gitt Souverain-blend kommer fra forrige runde, omtrent som surdeigsprinsippet.
– På den måten ivaretar vi stilen fra gang til gang, sier Laurent.

Resten av reservevinen er modnet ett år i ståltanker – hos Henriot finnes ikke et eneste eikefat.

 

Laurent er ellers en ekte champenois, altså svært jordnær. Så er han også femte generasjon vinbonde fra den nordre delen av Montagne de Reims. Selv om Côtes des Blancs, hvor mye av Henriots 35 hektar med vinmarker ligger, ikke er mer enn et steinkast unna, er chardonnay en annen verden enn pinot noir. Men Laurent behersker begge disipliner siden han hadde 15 års erfaring fra Mesnil (Cazals) og Vertus (La Vigneronne) før han kom til Henriot.

Med Diam-kork

Han vil likevel ikke kalle seg en «chardonnay guy».
– Jeg er faktisk veldig dyktig med pinot, spesielt fra Verzenay og Mailly. Disse vinmarkene har jeg oppholdt meg i siden jeg var en liten gutt. Derfor bruker jeg å si at jeg har en fot i begge områder, ler han beskjedent.

I Brut souverain er det like mye pinot (inkludert 5-8 prosent meunier) som chardonnay. I deres Blanc de Blancs er det selvsagt chardonnay som regjerer, en champagne som har god kompleksitet, et veldig rent og godt druepreg, mineralsk og elegant og med potensial. Mens andre non vintage blanc de blancs-viner ofte «dør» når boblene er borte i glasset, har denne vinen fortsatt livligheten, mineralkarakteren og fastheten intakt.

Denne cuvéen er dermed et veldig godt uttrykk for den høye kvaliteten på Henriots vinmarker i Côtes des Blancs og hvorfor huset er blitt kjent som «chardonnaystyrt».
– Denne cuvéen betyr veldig mye for familien siden den det var i Côtes des Blancs og Mesnil det hele startet i 1808, sier Laurent.

 

Likevel er den ikke i sin helhet fra dette området. En tredel kommer fra Montagne de Reims, et område som gir en fruktig chardonnaystil, men også med god struktur. En annen tredel kommer fra Côtes de Sézanne, ved Montgueux, som gir en moden chardonnay med en lett eksotisk touch. Henriot Blanc de Blancs er en populær restaurantchampagne som for øvrig har fått den TCA-frie Diam-korken.

Atypiske 2003

Når vi snakker om årgangschampagne, er det selvsagt kun chardonnay og pinot noir som inngår. Mens det for non vintage-cuvéene brukes 67-75 prosent premier og grand cru-kvalitet, er det bare viner på dette nivået i Henriots vintage champagne. Bakgrunnen er målet om å lage særdeles lagringsdyktige champagner. Tid er essensielt for å få fram de klassiske røyktonene og mineralpreget samt de tertiære aromaene som følger av lang tid på bunnfallet. I Henriots kjellere er det champagne tilbake til 1921.

Vintage er imidlertid ingen selvfølge. Henriot laget ikke vintage i 2004:
– Selv om jeg ikke var hos Henriot den gangen, vet jeg at man var veldig usikker på lagringsevnen til 2004. Siden vi lar vintage champagne modne minst seks år på bunnfallet, må vi være helt sikre på at vinen har det som trengs av struktur til å utvikle seg til det bedre, slår Laurent fast.

 

I denne konteksten er det overraskende at Henriot valgte å lage vintage i 2003. En årgang som man i mange markeder rynker på nesa over. Men det er et hederlig forsøk, spesielt når vi tar i betraktning at den har ligget ti år på bunnfallet. Atypisk, så absolutt, med sin tørkete tropiske fruktighet, men friskheten er god. Det eneste som forstyrrer elegansen er litt bitterhet og vel mye stoff i finishen.

Modnes lenge

Det blir heller ingen vintage fra 2010 eller 2011. Men det er så lenge til vi sågar får smake 2009 fra Henriot, at det er ingen grunn til bekymring.

For Henriot har alltid et godt utvalg av magnumer å by på som først lanseres lenge etter at normalflasken er sluttsolgt. Deres magnumer er legendariske. Jeg har hatt gleden av å smake 1996-utgaven flere ganger over de siste årene, og den er en fantastisk champagne for en fantastisk lav pris. Du betaler det samme for den nå 17 år gamle champagnen som for en enkelt flaske av en prestisjecuvée, som faktisk sjelden når opp til dette nivået.

Da Laurent besøkte Oslo høsten 2013 hadde han også med 2000 og 1998 (i tillegg til favoritten 1996), alle i magnum, hvor den første var nylig omkorket. Etter 12 år på bunnfallet snakker vi om en vin som er fullt utviklet, men langt fra ferdig. Den er veldig preget av modningstiden med snev av gammelt trevirke og (tørr) kjeller. Magnumen er imidlertid friskere enn normalflasken.

 

1998 har etter min mening «tålt» tiden bedre siden den er mer floral, friskere i frukten (røde epler), litt mer røykpreget og hakket mer klassisk Henriot. Neste magnum-lansering blir 2002, som det er all grunn til å se fram til.

Toppvinen til Henriot, Cuvée des Enchanteleurs, i 1998-utgave hadde ligget 12 år på gjærrestene da jeg smakte den i fjor, og på ny i år. En strålende vin. Det er den så absolutt også i 1995 som er noe mer preget av autolysen, men veldig konsentrert og fast vin med mye tørket frukt, røyk og mineraler. 1999 på sin side er en spesialutgave rent utseendemessig, og kun 1800 magnumflasker i dette året.

Foretrekker kalk

1999 er et veldig rikt år, hvilket gir vinen et lett tropisk og honningaktig preg, den er parfymert og konsentrert samt overraskende fruktdrevet gitt den lange tiden på bunnfallet. Alt holdes godt på plass av veldig god syre.

Denne vinen lages kun i de aller beste årgangene, og kun druer fra grand cru-landsbyene Verzy, Mailly, Verzenay, Oger, Mesnil, Avize og Chouilly.

 

Fram til 1994 var Henriot et veldig «privat» champagnemerke som kun ble solgt til faste kunder i en form for indre krets. Årsaken var at Joseph ikke kunne involvere seg i andre champagnemerker mens han var toppsjef for Veuve Clicquot. Siden 1994 har volum økt litt, men Henriot lager likevel ikke mer enn 1,5 millioner flasker i året. Deres egne vinmarker dekker bare 20 prosent av behovet. Det betyr at de kjøper druer fra mer enn 100 hektar.
– Vi får kun druer fra svært kalkholdig jordsmonn siden det er det som best uttrykker Henriot-stilen, understreker Laurent.

Der i gården henger man seg ikke på trender, selv ikke med nytt mannskap om bord. Derfor finnes det ingen Henriot uten dosage. Men stilen er fortsatt tørr. Restsukkeret ligger rundt 8 gram.

Tekst: Aase E. Jacobsen

Foto: Henriot

Forsiden akkurat nå

Til toppen