Det er ikke mange grand cru burgundere som er rimeligere

Domaine-ene Jean Grivot, Anne Gros, Sylvain Loichet og de la Vougeraie er noen trygge navn fra den berømte, men ikke alltid like forutsigbare vinmarken Clos Vougeot. Løsningen ligger trolig i jordbruksmetoden, som ikke er helt uten utfordringer i denne tett befolkete kjempevinmarken.

Stripa mellom landsbyene Vougeot og Vosne-Romanée er dominert av det ypperste av det ypperste– hele 126 av de til sammen 288 hektarene er grand cru. Da skulle man tro det er vanskelig å gjøre feil. Men faktisk er det vel så lett å underlevere. For forventningene er høye.

Særlig er den store og legendariske, men ganske flate grand cruen Clos Vougeot med sine 51 hektar og 85 eiere av 134 parseller relativt blandet drops. Flere lever ikke opp til det denne berømte vinmarken kan yte. Hos Domaine Jean Grivot derimot får du både i pose og sekk.

Produsenten viktigst?

Etienne Grivots Clos Vougeot 2011 (94 p+) er rik og parfymert, svært kjøttfull og mineralsk med flott frukt og konsentrasjon. En grand cru i ordets rette forstand. Selvsagt har en grand cru sin pris, men som de fleste andre Clos Vougeot-er er den en «budsjett-grand cru». Årsaken til at Clos Vougeot er mye rimeligere enn naboene i sør (Echezeaux-ene og Romanée-ene), er i stor grad at den ujevne kvaliteten og de mange tilbyderne har lagt et prispress på denne appellasjonen.

 

Etiennes parsell på 1,86 hektar ligger kvaliteten tatt i betraktning, overraskende nok i den minst interessante delen av vinmarken, helt nede ved D974. Denne delen beskyldes for å ikke kvalifisere til grand cru, mye på grunn av det dype jordlaget og svakere dreneringen enn nærmere selve slottet. Men i Etiennes kjeller oppnås gode resultater fra den knapt to hektar store parsellen.

Noe som også er konklusjonen i Jasper Morris’ forsøk på å knytte kvalitet opp mot parsellenes beliggenhet. Testen som er beskrevet i boken Inside Burgundy fremhever vinprodusentens rolle som viktigst for kvaliteten på den endelige vinen.

Tror på 2011

Men før druene har kommet så langt som til Etienne Grivots kjeller, har de åpenbart fått mye oppmerksomhet.

Han jobber 95 prosent biodynamisk etter eget utsagn. Månefasene styrer mesteparten av oppgavene, men han ønsker ikke å sertifisere seg på noen måte. Han som mange andre trenger ikke noe stempel for å lage god vin. Dessuten er det vanskelig å garantere at man er upåvirket av naboens praksis i en vinmark hvor hver parsell er gjennomsnittlig 0,37 hektar stor. Det de fleste gjør når det er så tett som dette, er å deklassifisere druene fra radene som grenser opp til en nabo som bruker kjemi.

Fra sin parsell i Clos Vougeot søker han å lage en vin med mye energi og dynamikk, noe han mener han oppnådde i 2011.

– I tørre år som 2011, gir denne delen av Clos Vougeot veldig god kvalitet, forklarer han. I vanskelige årganger må han derimot selektere veldig strengt.

 

Han har stor tro på pinot noir fra 2011 som han beskriver som sjarmerende, men samtidig med stor grad av presisjon og fine myke tanniner. Men han foretrekker likevel 2010 totalt sett som han fremhever som enda mer energisk. Ekstra varme 2009 var langt fra hans favoritt, i et slikt år måtte han kompensere med å plukke druene litt tidligere for å unngå for mye sødme.

– Men det er mange markeder, særlig de nyere, som foretrekker nettopp 2009, påpeker han.

2010 tåler mye eik

I 2010 som er en kjøligere årgang med mer nedbør i vekstsesongen, leverer Grivot en litt slankere og mer syrefrisk og fastere Clos Vougeot (92 p), men fortsatt med den iboende kjøttaktige karakteren. Generelt er 2010-frukten lysere enn i 2011 som på sin side er mer sødmefull.

Den aller beste 2010 Clos Vougeot jeg smakte under Grands Jours de Borgogne i 2012 var Domaine Guyons (94 p+). En virkelig lekker vin med definitivt grand cru-potensial. Denne parsellen på 0,35 ha ligger i den nordlige midtre delen av Clos-et og var i 2010 første årgang med Guyon på etiketten. For en debut!

Hakk i hel er Mongeard-Mugnerets 2010 (93 p) som stråler med stor lekker munnfølelse og gode, slanke tanniner. Produsenten bruker 100 prosent ny eik, Grivot nøyer seg med 50. Men i en syrefrisk og fast årgang som 2010, er eiken veldig godt balansert. Denne produsenten har for øvrig to parseller i den øvre (vestlige) delen av Clos Vougeot som grenser til grand cru-en Grands Echezeaux. De blander druene slik tradisjonen (sannsynligvis) var på munkenes tid. Jordsmonnet er kalkholdig med noe leire på toppen, og vinstokkene er 45-50 år gamle.

 

Gamle vinplanter

På samme høye kvalitetsnivå er Domaine Anne Gros som for øvrig jobber mer og mer i biodynamisk retning. Hennes 2010 (93 p) har nydelig skogsbærsaftighet med veldig god syre og konsentrasjon. Også her er en høy andel ny eik, inntil 80 prosent, men det er ikke et tema.

– Jeg er veldig opptatt av frukten i vinen, men jeg liker ikke viner som har mye frukt, og ikke noe bak. Etter ett år i eik begynner vinen å falle på plass, men jeg lar den ligge noen måneder til, forklarer hun.

I 2012 (93 p+) fikk Annes Clos Vougeot ekstra fylde og en deilig kjøttaktig og ikke minst parfymert frukt. En vin som var forførende allerede lenge før den tappes i flaske, men som like fullt har et veldig godt potensial.

2012 var for øvrig et utfordrende år med en del nedbør og sykdommer.
– Særlig var de eldste vinstokkene, og de har jeg en del av, utsatt for manglende fruktsetting, og utbyttet ble deretter, forteller Anne og legger til:
– Men jeg er veldig godt fornøyd med utfallet for Clos Vougeot.

 

Hennes parsell på 0,93 hektar er en av de større i Clos Vougeot, men ikke så stor som Grivots. Derimot er den en del av den mest kjente, såkalt lieu-dit i Clos Vougeot, nemlig Le Grand Maupertui, som var én av de opprinnelige 15 parsellene i vinmarken på den tiden munkene styrte clos-et og slottet. Det som kjennetegner den er at den har svært gammelt plantemateriale, de eldste er fra 1905, men gjennomsnittet ligger på 50 år.

Passer på fargen

Parsellen skråner svakt fra den vestlige muren rundt clos-et (nabo til Mongeard-Mugneret) og har et godt lag av leirjord. Under ligger kalksteinen.

Annes renommé i vinkjelleren er veldig godt. –Jeg følger ikke strenge regler for ditt og datt, men er hele tiden i bakgrunnen og følger med, sier hun. Særlig er hun på vakt overfor fargen, hun ønsker ikke for dyp farge og ligger på en uttrekkstid rundt 12-14 dager. Men uttrekkstid og farge er ikke et lineært forhold, for den lyse 2008 hadde 21 dager, og hennes mørkeste vin noensinne var 2003 som bare fikk åtte dager med skallene.

Sylvain Loichet er en nykommer på markedet. Druene fra blant annet Clos Vougeot ble fram til 2005 solgt. 2006 (93 p+) og 2007 (94 p) er altså hans første forsøk i denne vinmarken hvor han disponerer 0,42 hektar. Hans parsell som han arvet fra sine besteforeldre, ligger i den sørlige delen som grenser til Vosne på kommunenivå. En beliggenhet som på samme måte som Etienne Grivots parsell ikke regnes blant de aller beste. Men som Etienne klarer 30 år gamle Sylvain å hente ut mye karakter og kraft uten at resultatet blir robust, men derimot elegant i eksotisk retning. Da de var i salg i Norge lå prisen på 800 kroner, som er «billig» for dette nivået.

Sjelden hvitvin

Sylvain jobber biodynamisk, men i motsetning til mange andre velger han å sertifisere seg. Sammenlignet med eksempelvis Anne Gros gjør han tingene på sin måte i kjelleren. Han har lengre uttrekkstider, minst tre uker, og lar vinene ligge et par år i fat, men bare 50 prosent ny eik.

 

Domaine de la Vougeraie er en av pionerene innen biodynami i denne delen av Burgund, men likevel en veldig ung vingård. Boisset-familien etablerte den så sent som i 1999 og fikk tak på parsellene i Clos Vougeot gjennom oppkjøpet av L’Heritier-Guyot. Fra parsellen som ligger i omtrent samme posisjon som Grivots, lages en habil Clos de Vougeot, men mer i det robust-rustikke hjørnet (88 p).

Men det er særlig den andre parsellen som ligger tett oppunder slottsveggen ved den nordlige muren, som er av interesse. Den er nemlig plantet med chardonnay, noe den har vært helt siden 1110. Det var den hvite vinen som ble servert abbeden selv. Dermed hadde den en høyere status enn den røde. I dag er det motsatt siden den hvite «bare» er premier cru. Le Clos Blanc de Vougeot er uansett en svært sjelden vin, men ikke bare det. Den er i 2009-utgave (93 p) også en kraftpakke med uttalt mineralpreg og et veldig godt lagringspotensial.

Litt historie

Clos Vougeot, Clos-Vougeot eller Clos de Vougeot - kjær vinmark har mange måter å skrive navnet sitt på - har gitt vindruer siden 1110. 12 år tidligere ble det etablert et cistercienserkloster her, og takket være donasjoner, stort sett i form av brakkland, det var ikke et attraktivt område den gangen, plantet munkene jorden stykke for stykke.

Clos-et har hatt dagens størrelse siden 1336. Muren ble reist på 1200-tallet, men har nok blitt bygd om en del ganger siden. Klosterets storhetstid var på 1300-tallet da abbeden også antok en politisk rolle.

I 1789 kom revolusjonen og munkene ble fratatt sine eiendommer. Dermed ble Clos Vougeot solgt som ett stykke og drevet i stor grad som under munkene. Fra 1889 eies den av seks vingrossister og deretter startet oppsmuldringen, mye på grunn av de uoverkommelige arveavgiftene. I 1920 var det 40 eiere og i dag er det 85 av dem. Château de la Tour er største eier med 5,48 hektar og Michel Gros minst med 0,2 hektar. Vinmarken er på knapt 51 hektar og har 134 parseller. Selve slottet ble overtatt i 1945 av Confrérie des Chevaliers du Tastevin.

Foto: Cephas, produsentene, Guillaume Bodin

Forsiden akkurat nå

Annonse

Skalldyrsreisen

Elsker du hummer? Får du vann i munnen av tanken på ferske blåskjell? Eller ønsker du kanskje å bli en kløpper på å knekke sjøkreps? Bli med på en skalldyrsreise ganen din sent vil glemme! Les hele saken

Til toppen