Fin nese for fin fangst

Balconevise, Toscana: Azurra har bråstoppet og står på hodet ned i jorda; Rolando er på full fart etter. For hunden vil helst ikke dele på trøflene - når han endelig finner noe. Andre hadde mer flaks.

-Det er vanskelig i år, utrolig vanskelig. Trøfler finnes knapt, og de få vi finner er sjelden større enn en valnøtt, forteller trøffeljeger Rolando Nutarelli oppgitt - men får angre på det: Azurra HAR funnet noe. Nå må Rolando kjempe for å redde "valnøtten" ut av gapet på hunden. - Han er ikke alltid helt snill!

Jakt på livet
Sen ettermiddag i dalen under landsbyen Balconevise midt i Toscana. Dette er Trøffelland. Her finnes ikke svarte, bare de fineste, hvite trøflene, og bare senhøstes. I den åpne underskogen lunter hundene raskt bortetter, med snuta langs marka. Fangsten er laber.

Det er en sær jakt med greip og snute som våpen. Men jegerne her har bestått sin jaktprøve, og hundene må være erfarne. Det tar to år å trene en firbent trøffeljeger.
Trøffeljakt er alvor. For to år siden mente noen i Umbria-regionen at trøflene var for hardt beskattet. De la ut gift som tok livet av 35 trøffel-hunder. I år er omsider nye hunder i gang.

Gull!
Et rop i skogkanten: Moro har fått ferten av noe. Ingen bjeff, men hele hunden sitrer og halen går som en visp; hodet er godt på vei ned i jorda. Erfarne Giovanni Castaldo drar hunden unna og fortsetter selv, forsiktig, for ikke å skade røttene der trøflene gror.
Den gamle mannen graver, og DER: Vi tror først det er en stein, men ropene og det litt tannløse gliset forteller at mer enn dagen er reddet. En trøffel som en halvstor potet. Drøye 100 gram. Skravla går. Skatten blir sendt rundt for å beføles og luktes på. Dette er stort. Lukta: Kraftig, og helt spesiell.

Overtro
Trøflene er eksklusive fordi de er sjeldne, og fordi de er vanskelige å finne.
-Ingen har forstått hvordan trøflene modnes - når de gir fra seg lukt. I 1992 fant jeg en trekvartkilos trøffel helt opp i dagen på en flittig brukt tursti, forteller Salvatore Cucchiara, leder for trøffeljegerforeningen her i Toscana. Plutselig var den der. Merkelig sak...
De gode stedene er hver enkelt jegers hemmelighet. De går dit alene, og bare om natten - når ingen kan se dem.
-I én spesiell skrent har jeg funnet tre knoller på rundt hektoet hvert år. Men det har skjedd den 20. september hvert år. Du kan bli overtroisk av mindre...

Tekst og foto: Kjetil Grude Flekkøy & Anita Salmonsen

Forsiden akkurat nå

Til toppen