Flere ansikter

Albariño-druen antar et distinkt utseende etter hvor den dyrkes. Rias Baixas er derfor delt inn i flere underområder som alle har sine kvaliteter og tydelige forskjeller.

Et av kjennetegnene for svært mange av bodegaene i Rias Baixas er at de bare lager én eneste vin. Et godt eksempel er Santiago Ruiz som holder til i Rosal, en av de varmeste og relativt sett tørreste av de tre subregionene Rias Baixas består av. Den nå avdøde Santiago Ruiz er for øvrig legendarisk siden det var han som virkelig satte områdets viner på kartet for rundt 15 år siden etter hundre års fravær.

Ruiz overtok det ene målet med vinstokker og den nå to hundre år gamle vingården etter sin far som tradisjonen var tilbake i 1927. Men det var ikke før han var pensjonist at han ble interessert i vinproduksjon utover det å sørge for det familiære behov. Da produksjonen passerte 15.000 flasker, innså Ruiz at han ikke hadde kapasitet til å utvikle bedriften mer og solgte i 1990 majoriteten til Rioja-bodegaen Lan som sørget for at moderne produksjonsutstyr ble installert.

Rioja-hender
Nå er det datteren Rosa som holder i flaskene som har økt til 120.000 stykk i året. Så å si hele druebehovet dekkes ved oppkjøp. Men nå har Lan gått til anskaffelse av en parsell på 30 hektar som skal beplantes i løpet av de nærmeste årene. Og ikke bare med albariño, for her i Rosal brukes flere druer.

Loven sier at 70 prosent skal utgjøres av albariño og loureira som er en drue vi kjenner fra portugisiske vinho verde på den andre siden av elven Miño. Den bidrar med lette og fine aromaer og gode syrer men mindre alkohol enn albariño. Hos Ruiz er det treixadura som står for resten av blandingen og som byr på alkohol og fylde. Denne kombinasjonen gir ofte en mer kompleks vin enn albariño alene. De marginalt varmere og tørre klimaet bidrar også til å øke vinens kropp.

Santiago Ruiz'' versjon er i 1999-årgangen en svært elegant vin, noe slankere enn i den noe rikere årgangen 1997, men med lett fedme og fine sitrustoner. Hos "naboen" Lagar de Fornelos brukes imidlertid bare albariño i cuvéen Lagar de Cervera. Og er i så måte en sjeldenhet i Rosal. Også denne bodegaen er på Rioja-hender, nærmere bestemt La Rioja Alta. Forskjellen til Ruiz er at Lagar de Fornelos rår over i alt 72 hektar med vinmarker.

Lagar de Cervera er veldig forskjellig fra Ruiz'' vin. Ikke bare fordi den er fordi den er en ren albariño men også fordi bodegaen blander inn druer fra noen parseller i Val do Salnés lenger nord. Den har derfor betegnelsen Rias Baixas og ikke Rosal. Dessuten er den malolaktiske gjæringen delvis gjennomført. Lagar de Cervera er jordsmonnspreget med snev av så vel smør som furunål. Bra fedme og friskhet. Og nydelig til sjømat.

Parras
Andre vellykkete cuvéer fra Rosal, men som ikke er tilgjengelig i Norge, er Bodega Terras Gauda som bruker caiño blanco i tillegg til de obligatoriske sortene. Og Morgadio som i likhet med den førnevnte byr på stor fruktfylde og fine syrer. Særlig i supercuvéen Torre Fornelos.

Oppbindingsmetoden espaliera er mer utbredt i Rosal enn parras. Og særlig i åssidene hvor dreneringen er bedre, temperaturen høyere og nedbørsmengden noe mindre siden dalsøkkene i Rosal er beskyttet mot Atlanterhavsværet av en fjellkjede. Men parras som andre steder i verden regnes som et foreldet system for å binde opp vinstokkene, er en nødvendighet i dette fuktige klimaet. Stammen får vokse til 170 cm høyde over bakken.

For at druene skal kunne modne, må de løftes så høyt unna det nesten konstant fuktige underlaget som mulig. Selvsagt kuttes løvverk for at druene skal få maksimalt med sol. Parras er mer arbeidsintensiv siden de krever mye manuelt vedlikehold og maskinell plukking er umulig. Likevel plantes så å si alle nye vinmarker i Rias Baixas fortsatt på denne måten.

Drikkes ung

Condado da Tea som ligger lenger østover langs Miño enn Rosal, er varmere og tørrere på grunn av mindre atlanterhavsinnflytelse, bruker Granxa Fillaboa espaliera i åssidene og parras på flatene. Fra 1999- årgangen eksperimenterer bodegaens eier Javier Luca de Tena de Haz også med en fatlagret cuvée basert på druer fra de høyestliggende vinmarkene. Vinen som er 100 prosent albariño tilbringer fem måneder i nye fat, amerikanske fra Allier og Nevers samt franske.

Fatpreget er litt dominerende, men det er en god start. Vinen har delvis gjennomgått den malolaktiske gjæringen men har fortsatt gode syrer. Den vanlige cuvéen som har alle syrene i behold kalles joven (ung) fordi den tappes allerede i november samme år som innhøstningen, hvilket for øvrig er normalen i Rias Baixas. 1999-versjonen har mye grønne fruktaromaer, er lett, frisk og behagelig.

En annen favoritt fra denne delen av Rias Baixas er Veigadares fra Adegas Galegas. Den er laget av 85 prosent albariño og resten treixadura og loureiro og har fått et delikat innslag av fat som den bærer meget godt. Nydelig til grillet hummer - både languster og vår hjemlige variant med klør - som er blant spesialitetene i området .

For mange kommer imidlertid vinfavorittene fra Val do Salnés, den nordligste og dermed kjøligste av de fem regionene. Og her brukes så å si bare albariño som her gir enda friskere syre og mer sexy frukt.

Mikrovinifikasjon

For eksempel som vinen til Pazo de Señorans. En utrolig delikat vin som konkurrerer med de lekreste rieslinger når det kommer til eleganse. Forklaringen ligger i fruktkonsentrasjonen. Som byr på både alle sitrusfruktene samt aprikos. Pazo de Señorans eies av Maria Soledad Berio-Ategortia, president i Rias Baixas DO''et siden etableringen i 1986, kjører en annen linje enn de fleste andre ved at produksjonen holdes nede for å øke intensiteten i druene. Utbyttet ligger rundt 30-40 prosent under normalen for området.

Dessuten bedrives mikrovinifikasjon, små parseller vinifieres hver for seg. Årsaken til dette valget var i utgangspunktet praktiske hensyn siden det kun var plass til små ståltanker i den gamle kjelleren. Det nye anlegget som et ultramoderne high tech rommer både store og små ståltanker.

Men pazo''et som for øvrig er den galiciske betegnelsen for herskapshus fra 16-1700-tallet, driver fortsatt i liten skala. Årsproduksjonen er på 200.000 flasker. Og først fra 1995 våget Berio-Ategortia å satse på en vin til, Seleccion Anada, som spanske journalister kåret til landets beste hvitvin noensinne. Neste forsøk - og nå fra 1997-årgangen - lanseres denne høsten, og Pazo de Señorans'' salgssjef, Ramon Iglesias lover en stor vin.

Orujo
Om et år eller to vil huset lansere ytterligere1-2 viner men hva det blir er foreløpig ikke bestemt. Og her som hos andre produsenter må kiwitrærne gi plass for vinstokker. Pazo de Señorans lager for øvrig Galicias beste orujo som er den spanske parallellen til grappa. Dobbeltdestillert på basis av helt ferske rester fra pressingen er hemmeligheten - og i motsetning til tradisjonen er denne redusert til 40 prosent. Orujoen lages også i en smakssatt variant som minner om urtelikør.

Fra en annen flott gård, Pazo de Barrantes, kommer vinen som har vært en tid på det norske markedet. Vingården eies av greven av Creixell som også eier Rioja-bodegaen Marques de Murrieta. Og pazo''ets albariño er diametralt forskjellig fra Murrietas hvitviner. Stor friskhet og deilig sitruspreg gjør den til en klassiker blant sjømatvinene. I motsetning til de andre produsentene får vinen hos Pazo de Barrantes hvile frem til mars på ståltanker, men ikke på bunnfallet, før den tappes på flasker.

I Val do Salnés finnes en rekke meget gode produsenter, blant andre Bodegas Salnesur og deres mange varianter av Condes de Albarei, den ultrafriske Casal de Flores fra Manuel Besada Frieiro, Martin Codax med Allegro og ikke minst Valdumia som er en av aller nordligste bodegaene. De to siste underområdene, Soutomaior og Ribeira do Ulla, er av mindre betydning.

Foto: Jan H. Amundsen

Forsiden akkurat nå

Til toppen