Grundige forberedelser

Den forestående reklassifiseringen i Graves har satt fart i André Lurton.

En meget sentral stemme i Graves er André Lurton. Selv i en alder av 83 år er han i egenskap av president for appellasjonen Pessac-Léognan, en av de som har pushet hardest på for å få i gang en reklassifisering av Graves-regionen. Lobbyingen startet i 1997. Men allerede i 1989 meldte den nordlige delen av regionen seg ut og dannet Péssac-Léognan som fikk egen AOC-status.

Bakgrunnen var at samtlige slott fra klassifikasjonen av 1959 befinner seg i et avgrenset og mer homogent område enn Stor-Graves. Men mye vann har rent i nærliggende Garonne siden den gang. Blant annet har Lurton selv etter overtakelsen i 1965 forvandlet La Louvière fra en ruin til et slott som hevder seg blant de som ble omfattet av klassifikasjonen. Beliggenheten midt mellom klassifiserte Haut-Bailly og Carbonnieux (det er snakk om et steinkast i mellom) forteller om et potensial.

Strålende som alltid
Men om det i kombinasjon med den betydelige kvalitetshevingen som La Louvière har dokumentert i flere tiår allerede er nok, gjenstår å se. Prosessen er lang og byråkratisk og er forventet å ta minst to - og muligens så mye som fire år til. For forbrukerne er denne prosessen av det gode - enn så lenge. Mens produsentene investerer stort i oppgradering av så vel vinmarker som vinkjellere, øker kvaliteten på de endelige vinene. Mange frykter imidlertid at det på sikt vil resultere i økte priser, hvilket helt sikkert er blant produsentenes innerste ønsker. Fortsatt er både hvit og rød Graves/Péssac-Léognan gunstig priset - selvsagt med noen unntak.

Lurton behøver imidlertid ikke leve av La Louvière alene. Allerede har familien ett klassifisert slott i porteføljen, Couhins-Lurton, som er en aldri så liten perle. Parsellen som gir druer til denne rene sauvignon blanc-baserte vinen er nemlig bare seks hektar og med et unikt jordsmonn hvor kalksteinen ligger veldig nært overflaten. Kalksteinen dekkes av grus- og sandjord som bidrar til denne vinens legendariske eleganse. Og som sjelden skuffer. I den aktuelle 2004-årgangen stråler den like sterkt som "vanlig".

Den delikate og samtidig sterke fruktigheten kombinert med flotte syrer og mineralpreg i bakgrunnen lover godt for fremtiden. For Couhins-Lurton er ikke bare sjarmerende i ungdommen. Den er kanskje mest kjent for sitt gode lagringspotensial. 2001 som er tilgjengelig i Norge for tiden er nydelig allerede nå siden sekundæraromaene har gjort seg gjeldende samtidig som fruktkurven fra barndommen fortsatt er til stede i rikt monn. Selv om denne vinen omtrent bare ser ny fransk eik, er fatpreget alltid overraskende lite påtrengende. Derfor er den en drøm til gode fisk- og skalldyrretter, men også delikate retter med lyst kjøtt.

Bløtere bror
Couhins' vinmarker som ble delt i to i 1979 da Lurton kjøpte slottet, gir i dag to klassifiserte viner, Couhins-Lurton og Couhins-Inra. Sistnevnte er imidlertid ikke tilgjengelig for publikum da eieren er en organisasjon som kun bruker vinen internt. Dessuten har det manglende kommersielle aspektet gjort at det ikke investeres like mye i produktet som hos Lurton.

Det spesielle terroiret gjør at Couhins alltid er den første vinmarken som høstes. Dette jordsmonnet finnes for øvrig også hos La Louvière, men bare i parsellene som ligger nede ved elven L'Eau Blanche. Disse to hvitvinene er imidlertid svært forskjellige. En ting er jordsmonnet, en annen er drueblandingen. La Louvière inneholder også en mindre andel sémillon som gir den ekstra fedme. Lurton er ikke veldig glad i denne druen (selv om den bidrar til suksessen Ch. Bonnet) med mindre vinstokkene er godt voksne. Og det er de hos La Louvière.

Denne hvitvinens lagringspotensial ligger ikke mye - om noe - bak Couhins. Den utvikler seg i en annen retning med større innslag av tropisk frukt, særlig aprikos og appelsin. Den er imidlertid alltid bløtere enn Couhins.

Annerledes rød
La Louvières renommé er først og fremst skapt gjennom den røde, ikke bare siden den produseres i større kvanta men også fordi den er kjent for sin gode lagringsevne. Faktisk viser den ikke så mye av sine fremtidige muskler i ungdommen. Nå er La Louvière aldri en muskelbunt, snarere en elegant vin med gode syrer, myke fine tanniner og et umiskjennelig solbærpreg kombinert med cedertre og eksotisk trevirke. 1988 er for tiden i toppform, og en fin dokumentasjon på at La Louvière er best i de kjøligere årgangene. Da kommer den flotte solbærkarakteren mer til sin rett. Derfor virker det sannsynlig at 2003-utgaven ikke vil føye seg inn i rekken av de beste.

Couhins-Lurton var helhvit inntil 2001-årgangen da vinen også ble lansert i rød utgave. Men det er en sannhet med modifikasjoner siden druene til den røde utgaven ikke kommer fra den opprinnelige Couhins-eiendommen. Men fra en parsell ved en annen Lurton-eiendom, Rochemorin, med svært dyp grusjord som ble plantet spesielt for denne vinen.

Målet var å lage en helt annen type rød Pessac-Léognan. Med 80 prosent merlot og nesten bare ny eik er 2002-versjonen litt vel bløt og eikepreget. Lurton innrømmer også at det var å gå litt vel langt. Eika er mer dempet i 2003. Dessuten er cabernet-andelen økt som gir den en mer gjenkjennelig Pessac-Léognan-karakter. Men vi må nok vente til 2004 for å kunne evaluere suksessgraden fullt ut.

Det aller største prosjektet til Lurton er utvilsomt Rochemorin som ble åpnet med pomp og prakt under Vinexpo 2005 etter at det var spyttet inn 6 mill. euro i det som nå er Bordeaux' mest moderne vinkjeller. Slottet som ligger noe sør for den knapt én mil lange "stripa" av Péssac-Léognan-slott som starter med Domaine de Chevalier i vest og ender med Couhins i øst, ble overtatt allerede i 1974.

Lover godt
Da var mesteparten av de opprinnelige vinmarkene overtatt av skogen. Men Lurton visste at det dype grusjordsmonnet hadde kvaliteter. Sakte men sikkert ble vinmarkene opparbeidet til dagens 100 hektar.

Frem til 2004 ble druene fra Rochemorin fraktet til La Louvière for vinifikasjon. Byggingen av egen vinkjeller har hatt dobbel positiv effekt. Ikke bare er mulighetene til å hente ut potensialet for Rochemorin mye større med tipp topp utstyr og en hel skog av ståltanker og fat, også La Louvière skårer stort siden det er frigjort mye plass i dette slottets vinkjeller.

Rochemorin er imidlertid et storbruk i Pessac-Léognan-sammenheng. Druene plukkes maskinelt. Siden det er vanskelig å kombinere med manuell sortering, investerte Lurton i en unik maskin som gjør denne jobben. Teknikken er enkel. De modnedruene sorteres ut ved å sammenligne tettheten i druesaften med nypresset most. Maskinen tillater derfor interklasesortering, og Lurton har stor tro på dens bidrag til fremtidig kvalitetsløft.

Fruktene av hele satsingen kan foreløpig bare leses av i den hvite 2004. Denne sauvignonbaserte vinen er fruktig og frisk på en mindre kompleks måte enn Couhins-Lurton men med en tilnærmet lik delikat frukt- og blomsterkarakter. Det lover altså godt for den røde som selv i 2002-utgave gjør et veldig godt inntrykk, i hvert fall tatt i betraktning at prisen er 169 kroner (den hvite er en tier billigere).

Foto: André Lurton

Forsiden akkurat nå

Til toppen