Høstens guleste

Ingenting er som å gnage nykokte norske maiskolber med godt smør, men det finnes også alternative avnytelser av delikatesse. Som maislapper, og med litt kreolsk krydret tilbehør blir det fest midt i uka, som også ungene kommer til å sette pris på.

Aase Jacobsen Foto: Eva Brænd

Maisåkere i Norge er om ikke akkurat er sjeldent syn, så er de ikke veldig utbredt. Men på Østlandet er det rike muligheter til så vel å kjøpe ferske maiskolber direkte fra bonden eller aller helst plukke den selv. Da er det bare å forte seg hjem, for smaken av helt fersk mais bør oppleves.

Verken frossen mais eller boksmais kan måle seg med den friske, og det er nå du må bruke den norskdyrkede maisen for alt den er verd, og det er ganske mye. Saftig og gul stappfull av fruktsukker som i form av den amerikanske slageren corn fritters gjør den til en utmerket følgesvenn til for eksempel stekt eller grillet kylling med en cajuninspirert pesto. Enkelt og velsmakende.

Leskende øl til
Fersk mais er rask å koke, og det er enklere å få av kjernene etter at kolbene er kokt en stund enn mens de er rå.
For å beholde mest mulig av den verdifulle sødmen i maiskornene, blir resultatet best hvis de får minst mulig av varmebehandling utover det å bli møre.

Maislappene som spiller rollen som både grønnsak og potet i denne retten, er inspirert av det amerikanerne kalle corn fritters. Som er en av utallige alternative muligheter for å utnytte denne velsmakende veksten. Over there er som kjent mais svært viktig både for landets økonomi og som basisvare i kosten.

En gul rett som dette ber om et drikkefølge i samme fargeskala. Og siden det er litt kryddervarme i bildet, er en leskende pilsner svært godt til. Lysholmer Spesial har akkurat den riktige mengden av fruktighet og humlebitterhet til å parere både sødmen og krydderet i maten.

Sørafrikansk kopi
Hvitvin er selvsagt også et alternativ. Og da gjerne fra den sørlige halvkule. Der dukker ofte tropiske fruktaromaer opp, og de matcher godt med både krydder og mais. Australske Pinnacle Semillon Sauvignon Blanc 2004 (41876) fra det dynamiske vinhuset Palandri er ikke bare et godt valg til denne retten men også en meget godt australsk hvitvin. Det tropiske fruktpreget er balansert og friskheten er god. Samtidig er den akkurat passe rund til at mange vil like den.

Større eleganse er det i sørafrikanske Life from Stone Sauvignon Blanc 2012 (14636) . Det morsomme navnet henspeiler på at det er jordsmonnet som gir karakter til den endelige vinen - en filosofi som i Frankrike heter terroir - og som er i ferd med å få aksept også i den nye vinverden. Life from Stone henter sitt liv fra et terroir som skal ligne på det som gir de beste sancerre'ene i Loire-dalen, nemlig kalk- og flintholdig jordsmonn. Vinen påminner derfor mye om en ung sancerre fra et solrikt år. Intens frukt, hovedsakelig stikkelsbær, solbærblader og sitrus, men også noe tropisk frukt. Jordsmonnspreget anes i bakgrunnen siden vinen jo er svært ung. Som i en sancerre er syrene gode. Og til maten er den helt super. Dette er for øvrig en hvitvin som tåler ganske så mye smak i maten, både syrer, krydder, sødme og fedme.
La det svinge
Hvis du ikke har lyst på hvitvin eller øl til, finnes det røde utveier. En billig og enkel løsning er pappvinen med det noe håpløse navnet Oude Kaap Cinsault Ruby Cabernet (50337) . For pengene får du en helt grei rødvin med mye bærsødme, rund og bløt med en del sjokolade og godteri i finishen, - akkurat det har vi bruk for denne gangen. Den kan sjarmere ganske mange. Men husk at den må serveres lettere avkjølt, ca 15-16 grader, da er den best.

For den litt mer viderekomne pappvinforbruker er Ch. Saint André 2009 (6625) , som i boksevarianten koster like under 330 kroner, en større opplevelse til maten. Et veldig saftig og forfriskende følge, men som også bør serveres ved 15-16 grader.

Men det svinger ikke skikkelig før du åpner en "skikkelig" vin, nemlig av flaske, og det i form av Accordini Valpolicella Classico 2013 (33139) som formelig strutter av saftige kirsebær og samtidig er frisk - og bare rett og slett god.

Vesentlig rimeligere er sørfranske Riveyrac Côtes du Roussillon 2003 (20132) og den er slett ikke ueffen til, faktisk mye mer trøkk i enn sørafrikaneren. Her er både krydder og søte skogsbær kombinert med fin friskhet og lett bitterhet i finishen.

Cajunkylling, Corn Fritters og Pecannøttpesto

Antall porsjoner

2 gode

Ingredienser

Corn Fritters (maislapper):
4 maiskolber
2 ss hvetemel
2 ts salt
¼ ts cayennepepper
2 stivpiskede eggeplommer
2 stivpiskede eggehviter
olje til steking

Cajunkylling:
2 kyllingbryst

Krydderblanding:
1 ts salt
1 ts cayennepepper
1 ts svart pepper
1 ss finhakket frisk timian, kun bladene

Pecannøttpesto:
50 g pecannøtter (alt. valnøtter)
½  potte basilikum
3 ss frisk oregano
1 vårløk eller 10 gressløkstrå
1 fedd hvitløk
1 ss grønn tabasco
ca 1 dl god olivenolje
saften av 1 lime
salt og pepper

Fremgangsmåte

Corn Fritters (maislapper):
Kok kolbene i 5 minutter. Avkjøl litt. Skjær av kornene og grovhakk dem. Skrap stammene for å få med mest mulig av maissaften. Bland med siktet mel, bakepulver, salt og paprika. Bland i eggeplommer og rør godt. Brett inn eggehvitene. Bruk en spiseskje til å forme boller som du klapper flate og steker i varm olje til gyldenbrune, det tar ca 1-1 ½ minutter på hver side. Legg eventuelt på et kjøkkenpapir for at de skal renne av seg.

Cajunkylling:
Bland krydrene og vend kyllingbrystene i blandingen. Varm olje i en panne og stek kyllingbrystene til de er gjennomstekt. Eller brun lett i panne og etterstek i stekeovn ved 180 grader i 5 minutter. Slik unngår du at kjøttet tørker ut.

Pecannøttpesto:
Ha alt i en blender og tilsett olje samtidig som du kjører det hele til en luftig masse. Smak til med lime, salt og pepper.

Sendt inn av

Foto: Lisa Westgaard

Vurder oppskriften

/5 etter anmeldelser
Din vurdering:

Legg i min kokebok

Gå til min kokebok »

.

Forsiden akkurat nå

Til toppen