Annet øl brygget på tilsvarende måte av andre religiøse ordener kalles Abbey Beer - eller klosterøl.

Bortsett fra at trappist-øl er flaskemodnet, finnes det ikke noen fellesnevner. Innslaget av sødme eller tørrhet kan variere, og den rene maltkarakteren maskeres både av humle og produksjonsprosessen.

De «godkjente» bryggeriene er Chimay, Westmalle, Orval, Rochefort, Westvleteren og Achel. I disse bryggeriene er det munkene som har overoppsynet med ølbryggingen, men bryggerimesteren har verdslig bakgrunn. Reseptene som benyttes kan være mange hundre år gamle, men de fleste er nok relativt «ferske», i og med at kommersiell brygging av trappist-øl er av nyere dato.

En annen grunn til å lage sin egen drikk var hygienen. Dette var et ukjent begrep i tidligere tider, og vannreservoarene var gjerne også søppelfyllinger der dyrekadavere og annet som gikk i forråtnelse, ble avhendet.

Det heter seg at biskop Arnoldus på slutten av 1000-tallet påbød sine sognebarn å drikke øl i stedet for vann for å unngå pesten som herjet, noe både leg og lærd gjorde med stor hengivenhet. Da biskopen rørte i ølet med et krusifiks, mente folk at drikken hadde fått helbredende virkning. Kirken kvitterte med å gjøre den gode Arnoldus til helgen - dette var nemlig lenge før noen ble hedret for vitenskapelige oppdagelser.

Om Arnoldus visste hva han hadde oppdaget, sier historien lite om. Poenget er i alle fall at ettersom ølet var varmebehandlet, ble også pestsmitten borte fra vannet som ble benyttet i bryggingen. Derfor var det naturligvis langt sunnere å drikke øl enn vann. En kunne selvsagt også kokt vannet, men hvem kunne vite det...

Munkene brygget imidlertid øl lenge før biskop Arnoldus ble kanonisert. Det heter seg at St. Patrick som kristnet Irland på 400-tallet, hadde en brygger med seg. Og i år 820 hadde et kloster i St. Gallen i Sveits både malteri og bryggeri.

Trappistordenen har sitt utspring fra Benediktinerordenen, som ble opprettet i år 530. Men, da som nå, var det noen som ikke var enige i driftsmåten. Noen syntes det ble for slapt, og opprettet sin egen orden, Cistercienserne, i 1096. I 1664 var det nok en gang splittelse blant de kuttekledte. Dette skjedde ved klosteret La Grande Trappe i Normandie, og Trappistordenen så dagens lys.

I 1796 avskaffet Frankrike klostervesenet. Eiendommene ble ekspropriert og solgt. Deretter raserte Napoleonskrigene mange klostre.

Selv om trappistklosteret i Westmalle ble grunnlagt i 1804, så ikke de andre dagens lys før etter opprettelsen av den belgiske staten i 1831. Alle bryggeriene holder som nevnt til i et trappistkloster, men navnet på ølet kan variere fra kosternavnet til navnet på den nærmeste storbyen.

Westmalle, eller Abdij der Trappisten van Westmalle, i Malle brygger øltypene Tripel og Westmalle Dubbel. Klosteret så dagens lys i 1804, men kommersiell ølbrygging ble startet først i 1836.

Orval eller Abbaye de Notre Dame d'Orval, ligger i Villiers-devant-Orval. Klosteret stammer fra det 12. århundre, men den kommersielle bryggingen startet ikke før etter 1931 som er det året klosteret ble grunnlagt. Orval Trappist Ale brygges på en blanding av flere sorter humle, malt og kandissukker. Det benyttes også flere gjærkulturer. Gjæringen er i tre trinn, og ølet ettermodnes på flaske i to til tre uker ved 30 grader Celsius. Lagringstiden er inntil fem år.

Rochefort - Abbaye de Notre dame de Saint-Remy i Rochefort - har bryggeritradisjoner tilbake til det 16. århundre. Mer fart i ølbryggingen ble det fra 1899, og de tre sortene klosteret brygger heter Rochefort 6 (som har rød kork), Rochefort 8 (grønn kork) og Rochefort 10 (svart kork).

Westvleteren - Abdij St. Sixtus i Westvleteren - er det minste av trappistbryggeriene. Den kommersielle bryggingen ble påbegynt i 1839, og produktene heter Special 6 (rød kork), Extra 8 (blå kork) og Abt 12 (gul kork). Westvleteren har også en enkel og lett øltype med grønn kork som heter nummer 4.

Achel - Abdij St. Benedictus - ligger ved byen Achel i Limburg rett ved grensen til Nederland. Klosteret brygget trappistøl fram til 1912. Da døde broder Ger. Slegers, og i 1917 fjernet tyskerne bryggerpannen. De hadde på den tiden mer bruk for våpen enn øl... I desember 1998 ble bryggingen gjenopptatt, og den første flasken med Trappist Achel ble servert 6. februar 1999. Ølet har hveteølkarakter, er lyst og har mye frukt i smaken.

Saken er at det nederlandske bryggeriet Abdij van Koningshoeven - Trappistenbierbrouwerij de Schaapskooi - nå har mistet godkjennelsen som «ekte» trappistbryggeri på grunn av at det ikke gjennomfører hele bryggeprosessen innenfor klosterets vegger. Derfor rykket Achel opp i elitedivisjonen.

Vi tar likevel med noen ord om Koningshoeven ettersom de har vært medlemmer av klubben så lenge. Klosteret ble grunnlagt i 1884 og brygger øltypene Dubbel Dunkel, Tripel og Quadrupel. I de senere årene hardet også begynt å brygge Enkel. Produktene selges under navnene La Trappe eller Koningshoeven.

Som nevnt deles trappist-øl gjerne inn i enkel, dobbel og trippel. I de senere årene er også kvadruppel introdusert. Betegnelsene angir alkoholstyrken: Enkel er det svakeste og produseres vanligvis for konsum i klosteret. Dobbel er noe fyldigere og mørkere, med søtlig smak, og en aroma som er sammensatt av nøtter og frukt. Alkoholinnholdet ligger fra seks til sju og en halv volumprosent. Trippel kommer så med et alkoholinnhold mellom sju og ti volumprosent. Samtidig har dette ølet den lyseste fargen. Kvadruppel får en kun hos Koningshoeven.

Før gjæringsprosessen ble forstått, lot en ølet gjære ved stuetemperatur. Dermed gikk gjæringsprosessen for raskt. Ved for rask gjæring legger gjæren seg på toppen av karet, og metoden gir et søtladent og fyldig øl med kraftig smak. Selve gjæringen trenger ikke å ta mer enn tre til fire dager, men den tradisjonsbundne ølbryggeren lar gjerne ølet godgjøre seg over to helger, det vil si åtte dager, i bryggerkaret. Mange kjennere hevder at overgjæret øl er til størst glede for ganen når det serveres ved moderat temperatur.

Trappist-øl er gjerne gjæret ved 20 grader (Chimay Bleu har en gjæringstemperatur på rundt 30 grader Celsius og er dermed i en klasse for seg selv). Gjærtypen som benyttes utvikler et spesielt og meget kraftig aromabilde. Dette gir fruktaktige aromaer som banan, ananas, fersken og solbær sammen med krydder som nellik, pommerans og koriander.

Ofte tilsettes brunt sukker under kokingen av humlen, noe som gjør ølet vinøst og fruktaktig. Dette kan kjennes som rom-toner i smaken. Ølet utvikler seg videre på flasken etter tapping, og etter noen års lagring er innholdet både tørrere og ytterligere vinøst. Prosessen gir også noe bunnfall. Trappist-øl kan faktisk utvikle seg på flasken i flere tiår uten at det forringer kvaliteten. Anbefalt serveringstemperatur er fra ti til 16 grader.