Hvor grenache er konge

Mens reklamen fortsatt fremhever de 13 druene i Châteauneuf-du-pape-miksen, er det grenache som i økende grad drar lasset.

Den klassiske druemiksen for Châteauneuf-du-pape er noe alle som har pugget vinkunnskap har gremmet seg over. Til liten nytte siden den i praksis får stadig mindre betydning. Den aktuelle blandingen for den røde utgaven blir mer og mer grenachedominert, og stort sett bare mourvèdre, syrah og cinsault fra den opprinnelige listen over de 13 sortene bidrar. De hvite druene, clairette, roussanne, bourboulenc, picardin og picpoul som alle er tillatt i den røde blandingen, finner i økende grad veien inn i hvite utgaver.

Strengt regulert
Hvit châteauneuf-du-pape har selv om den bare står for 6-7 prosent av regionens produksjon, vært skikkelig i vinden de siste årene. Produsentene som selger i bulk oppnår en høyere pris for den hvite enn den røde, og det må jo sies å være en lykkelig skjebne for disse "overflødige" druesortene. For de finnes fortsatt i et visst monn i områdets vinmarker. Årsaken er at andelen velvoksne vinstokker er høy. Og fra gammelt av var sammensetningen i vinmarken den samme som i vinkjelleren. Når en vinstokk dør i dag, blir den stort sett alltid erstattet med grenache.

Châteauneuf-du-pape skiller seg ut fra andre franske regioner ved at lovgivningen kun åpner for buskbeskjæring av vinstokkene. Oppbinding er imidlertid tillatt for syrah siden denne sorten med sine lange skudd ikke ville gi nok frukt med buskbeskjæring. Dessuten er beplantningstettheten strengt regulert. Det er ikke lov å øke tettheten utover 3400-3800 planter pr hektar. Maksimalt utbytte på 35 hl/ha er lavt siden det betyr mindre enn to flasker vin pr plante. De aller beste vinene ligger imidlertid på et langt lavere nivå.

Krydder er signaturen
Som for Pierre Usseglios toppvin, Cuvée de Mon Aïeul. Denne grenachedominerte vinen kommer fra den to hektar store parsellen Les Serres som ligger i den sørligste enden av appellasjonen. Jordsmonnet er grusdominert og dekket av rullesteiner og gir med sine 60 år gamle vinstokker og 22 hl/ha en svært kompleks og rik stil. I 2004 er den ikke mindre enn sublim med elegant sødme fra masse mørke og røde skogsbær som gir en deilig saftighet kombinert med veldig fine tanniner. En svært ærlig vin som demonstrerer grenaches potensial til fulle. Og som gjør det i enda større grad i 2005 - i hvert fall hvis et av elementene i den endelige blandingen er representativt. En enorm vin som oppi all stoffligheten er både fløyelsmyk og saftig.

Den vanlige cuvéen ligger ikke langt tilbake og bidrar til at Pierre Usseglios viner med sine lave priser sannsynligvis er de aller beste kjøpene i Châteauneuf-du-pape i dag. 2004 er dessuten et veldig godt grenacheår siden det byr på både god syrlighet og frukt samtidig som druens eleganse kommer godt frem. Denne vinen som nå består av 90 prosent grenache, er likevel svært representativ for regionen. Den er nemlig en blanding av druer fra 17 ulike parseller fordelt over absolutt hele den 3200 hektar store appellasjonen. Det betyr at alle hovedtypene av jordsmonn i regionen er representert: Sand, leire og grus samt det berømte dekket av rullesteiner.

Det meste skjer i vinmarken
Årsaken er historisk. Francis Usseglio etablerte seg i Châteauneuf-du-pape i 1931 og arbeidet seg opp fra vinmarksarbeider til forpakter av vinmarker. I mellomkrigstiden var det en svært utbredt ordning. Utbyttet ble delt like mellom eieren og arbeideren, og de mest arbeidsomme og dyktigste - som Francis - ble etter hvert mer etterspurte. Opp gjennom årene fikk han en god samling av vinmarker som sønnen Pierre overtok, mens broren Raymond (også en anerkjent produsent) valgte å forlate familiesamarbeidet. Pierre fikk etter hvert muligheten til å kjøpe de forpaktete vinmarkene. Dagens 22 hektar, hvor 60 prosent er over seksti år, skjøttes av sønnene Jean-Pierre og Thierry.

Som har videreført farens og bestefarens tette oppfølging av vinmarkene. Jean-Pierre er av den oppfatning at 80 prosent av vinen lages før den kommer i vinkjelleren. Det er lite new winemaking i Usseglios kjeller. Det eneste bruddet med tradisjonen i Châteauneuf-du-pape er at alle druene avstilkes. Ellers foregår gjæringen i store betongtanker og den 12-14 måneders modningen i de klassiske 2500 liter velbrukte eikefatene (foudres). Det er for øvrig dette som i følge Jean-Pierre gir Usseglio-vinene deres karakteristiske krydderkarakter.

Trang fødsel i 2003
Laurence Féraud  på Domaine de Pegaü er enda mer tradisjonell siden hun ikke avstilker druene. Ikke bruker hun temperaturkontroll en gang. Alt med pappa Pauls velsignelse. Under Apéritifs besøk foretrekker han å manøvrere trucken i den trange vinkjelleren. Laurence kom inn i den daglige driften samtidig med at Domaine de Pegaü ble skapt i 1987. Før det har familien gjennom generasjoner dyrket druer som andre overtok. Bortsett fra de beste druene som "familiereserven" ble laget av.

I dag heter den Cuvée reservée og lages i et antall av 75.000 flasker. Pegaüs 18 hektar vinmarker ligger spredt mellom Courthézon og Bédarrides i det som kalles Crau, øst i appellasjonen. Jordsmonnpaletten er stor. De 60-70 år gamle grenachevinstokker i rullesteinsjord bidrar med høy alkohol og kraft, sandjorden med alle 13 sortene (hvorav kun grenache, syrah og mourvèdre brukes) gir mer eleganse og til slutt 10-12 år gamle grenache- og mourvèdreplanter i leirjord med innslag av jernoksid som gir kraft og lakris. Laurence kunne aldri tenke seg å isolere enkelte jordsmonn. - Det gir ikke den rette balansen, hevder hun.

Nydelig og eksotisk
De eneste moderne innslagene er supercuvéer samt bruk av barriques til én av dem. Da Capo og Cuvée Laurence er imidlertid substitutter. Mens Da Capo kun lages i spesielle årganger med mye alkohol og høy modning, er Cuvée Laurence tingen i de kjøligere årene. Hvorvidt det blir det ene eller andre i 2005, har ikke Laurence bestemt seg for ennå. Det er imidlertid ulik filosofi for vinene hva angår seleksjon. Da Capo har overvekt av druer fra rullesteinsjordsmonn i blandingen mens Laurence trenger den kjølige karakteren fra sandjorden samtidig som jernoksidjordsmonnet bidrar med kraft.

Ingen av disse jordsmonnene gir imidlertid det kokte preget som ofte assosieres med châteauneuf-du-pape, selv ikke i de varmeste årgangene. Leirjorden med jernoksid kalles for øvrig Coste Froide (kald skråning) og er sørøstvendt. Det er forklaringen på at Da Capo i 2003 har slik nydelig rik mørk frukt akkompagnert av eksotisk krydderog gode tanniner. Den hadde en trang fødsel siden druene hadde et alkoholpotensial på 17 da de ble plukket den 14. september som var noe senere enn "røkla". - Druene hadde rett og slett ikke nok smak da de var teknisk modne. Derfor ventet vi i det lengste. Jeg måtte tilsette gjær siden det høye sukkerinnholdet gjorde gjæringen vanskelig, og gjæringen varte seks måneder lenger enn normalt, forklarer hun.

Superkonsentrert pinot noir
Mens Da Capo stort sett kommer fra de samme tre parsellene hver gang, er Laurence et produkt av nitid smaking. Den endelige blandingen for 2004 er ennå ikke klar. Og hun er fortsatt svanger med ideen. - Jeg er alltid veldig nervøs hver gang vi skal sette sammen en av cuvéene. Det er sikkert typisk kvinnelig, alt må være perfekt, og jeg er livredd for at mine viner skal havne blant de middelmådige, innrømmer Laurence.

- Det som bekymrer meg mest er at vinene ikke holder det de lover, og at kundene blir skuffet. En god châteauneuf-du-pape kan leve i 50 år. Nå foretrekker de fleste å nyte den mens den er helt ung. Derfor må også vinen lages for å tilfredsstille dette behovet. Problemet oppstår for de som smaker vinen etter noen år. En châteauneuf-du-pape lukker seg nemlig etter de første årenes store sjarm og forblir i en ganske så uinteressant fase i 8-10 år, forklarer hun.

Viner med personlighet
I Norge er Laurence mest kjent gjennom samarbeidet med André Brunel. Under navnet Féraud-Brunel komponerer de viner basert på innkjøpte druer fra hele Sør-Rhône. Châteauneuf-du-pape-versjonen mangler imidlertid personligheten til Laurences egne.

Personlighet har også vinene til Domaine de la Janasse nok av. Christophe Sabon er en magiker med grenache i en stil hvor alkoholen er godt pakket inn i frukt. Raffinementet til druen er hans mål, og han etterstreber samme elegansenivå som de beste burgundere. Spesielt er det hans cuvée Chaupin som har disse ambisjonene. Denne rene grenachevinen kommer fra vinmarken Chapoin (nabo til Beaucastel) som kjennetegnes av et kjølig jordsmonn av sand med innslag av leire som gir sent modne druer.

I 2004 er den som en superkonsentrert pinot noir på den mørke siden med stor eleganse oppi all stoffligheten. I 2005 øker alt på, også bærsødmen, og frister til gjensyn om to år - og de neste 20-30. I et varmt år som 2003 må selv kjølige Chapoin gi tapt. Den mørke bærfrukten erstattes av varme bær, samt svisker og fiken.

Ingen fast oppskrift
Da klarer cuvéen Vieilles Vignes seg bedre. Ikke bare fordi den er basert på druer fra 60-100 år gamle planter, men også fordi den i god châteauneuf-du-pape-stil er en blanding av flere terroir'er. Og ikke minst fordi druene nøt godt av regnskyllet den 7. september og de påfølgende to ukene med Mistral-vind. Også denne vinen byr på sviskearomaer, men mer i halvtørket retning. I 2004 derimot blir den regelrett fantastisk med nydelig rik frukt, myk og stofflig på samme tid og med en kraftig tanninstruktur i bakhånd. En av appellasjonens største suksesser i dette året.

Christophe er imidlertid mest opptatt av de andre vinene sine: - Det viktigste er å lage en meget god côte-du-rhône og châteauneuf-du-pape, sier han. Og det gjør han til gangs.

Trenger oksygen
Og hele tiden i en moderne, men likevel ikke overdrevet, stil. Mens faren Aimé tilbringer hele tiden i vinmarken, er Christophe og søsteren Isabelle som er ønolog, på plass i vinkjelleren. Og her overlates ingenting til seg selv. Alt blir nøye testet ut, og mikrovinifikasjon er ikke et ukjent fenomen. Eksperimenter har avfødt nye teknikker som kaldmaserasjon for druer fra sandjord. All malolaktisk gjæring for grenache gjøres i foudres og ikke i betong som ellers i regionen.

- Fordelen er at siden vinen er beskyttet i denne reduktive fasen, kan vi bruke mindre svovel samtidig som den mikroskopiske tilførselen av oksygen gjennom fatet får frem maksimalt med frukt. Dessuten unngås tørre tanniner og fatet blir bedre integrert, påpeker han.

For syrah og mourvèdre velger han barriques for å gi raffinementet disse druene mangler.
- Siden begge druetypene er reduktive trenger de dessuten oksygen under vinifikasjonen. Men fatpreget skal ikke være uttalt, hevder han. Syrah gjæres for øvrig i åpne barriques som settes på høykant, en teknikk som Christophe har lånt fra Priorato.

Men teknikkene tar aldri overhånd. - Under vinfikasjonen smaker vi på vinen hver dag. Det er umulig å binde seg til en fast oppskrift på samme måte som alle store chef'er behandler hver råvare forskjellig fra dag til dag, sier Christophe Sabon til slutt.

Forsiden akkurat nå

Til toppen