Hvor sigar ikke er chict

Barcelona: Ikke noe land røyker så mye sigarer som Spania. For den gjennomsnittlige Senõr er det like vanlig å røyke en sigar som å ta seg litt tapas, en espresso og et glass brandy på nærmeste bar. Det er befriende ujålete, heldigvis.

I motsetning til Norge og andre vestlige land som plutselig har oppdaget hvor chict det er å røyke sigarer, spesielt når man har anledning til å posere og være det forfengelige midtpunkt, er sigarrøyking en dagligdags foreteelse uten de store fakter i Spania. Blant Barcelonas flere tusen barer for alle behov, er sigarer like velkommen overalt. Som ellers i verden er det mest menn som røyker, sjelden kvinner, men kanskje noe overraskende få unge menn og gutter.
 
En typisk situasjon kan være slik: Senõr kommer inn i tapasbaren i dress i umoderne snitt; det er sleng i buksene og slagene på jakken er vide. Han har skjorte og slips. Senõr bestiller litt tapas, kanskje tre retter med brød, et glass øl og en espresso med brandy, cafe carajillo. Til slutt en sigar av god kvalitet, ikke nødvendigvis cubansk. Han bruker den tiden han trenger, og slipper sigaren på gulvet når han er ferdig. Stadig vekk så vi det samme. De eneste som enset, i eksotisk forstand, var oss. Vi forsøkte hele ritualet og det kan anbefales.
 
Uansett hvor du snur deg i Barcelona finner du et sted å ta en kopp kaffe - med varm melk , con leche, om morgenen, og espresso resten av dagen, gjerne med varianter av brandy og litt brunt sukker. Selv om en sigar stort sett alltid smaker best for meg, dog ikke før 12, var disse uhøytidelige og upretensiøse besøkene på enkle kaffebarer etterfulgt av en god sigar, ofte dagens høydepunkt. For uansett hvor du drikker kaffe så får du skikkelig vare, fersk og nykvernet. Vi spiste eller drakk aldri dårlig på disse tapasbarene. For oss som har vært opptatt av god og konsentrert smak i mange år, men uten å finne det i Norge før de tre - fire siste årene, er spansk kaffekultur et langt digert sukk; endelig.
 
En Montecristo på hjørnet
I motsetning til resten av Europa er kvalitetssigarer tilgjengelig overalt i Spania. En så god sigar som Montecristo nr. 4, Cubas mest produserte og eksporterte sigar, selges som Rimi-vare fra Tabac-forretningene. Som i Frankrike er tobakksvarer monopolisert fra staten, slik vi har Vinmonopolet her. Det betyr at det er helt like priser, bare på sigartilbehør som etuier, sakser og humidorer er det fri prisfastsettelse. Utenom tobakk selger de gjerne frimerker og denslags. Tabacalera, som eier Tabac-forretningene, er et kjempekonsern med forgreninger i mange bransjer og land. For kort tid siden etablerte de seg i USA gjennom et kostbart oppkjøp. Men da får de også tilgang til verdens største og mest betalingsvillige marked.
 
De fleste Tabac-forretningene er små enmanns eller kvinneforetak, men utvalget kan være imponerende. Alle Tabacene jeg besøkte førte Montecristo nr. 4 ved siden av rimeligere håndrullede sigarer. Innslaget av klassiske søppelsigarer, som Norge og de fleste land i Vesten oversvømmes av, var påfallende lite. Og det er kanskje ikke så rart at mange røyker sigarer i Spania, som jo oppdaget Cuba, startet med sigarer, etablerte Europas første sigarfabrikk og følgelig har fått Vestens beste forbindelser til Cuba. I sigarknappe tider har dette vært gull verdt. Den kanskje viktigste grunnen i dag er prisnivået; desidert lavest i Verden ved siden av Cuba selv. En kasse Montecristo nr.4 koster rundt 650 norske kroner, rundt en tredjedel av hva man må betale i Norge. En kasse Monte. 3 koster 800 kroner, og slik kan man fortsette. Dermed kommer sigarene ned på et anstendig prisnivå, hvor de egentlig hører hjemme. Det er ingen middels store sigarer som fortjener å koste over 150 kroner i utsalg. Langt fra hele Cubas sigarsortiment er tilgjengelig i Spania, men det de har har de ofte nok av. Noen merker, som Fonseca (OK) og fantastisk gode, men sterke Sancho Pancha, er spesialutviklet for det spanske markedet og fås stort sett bare der. En knallsigar som Ramon Allones er derimot ikke å oppdrive.
 
En god sigar...
Sannsynligvis er det en kombinasjon av lave statlige avgifter og rimelige innkjøp som gjør at cubanske sigarer i Spania befinner seg på et anstendig nivå. Fra tid til annen har det versert rykter om at cubanerne ikke er spesielt glade for de spanske prisene, som er fullstendig på tvers av Europa forøvrig. Her ligger Norge på topp sammen med England og Sverige. Danske politikere mener åpenbart at en god sigar hører til livets gleder, og følgelig ligger prisene her langt under Norge.
 
Det finnes alltid en Tabac på hjørnet der du bor, men en forretning er verdt et besøk i seg selv; Gimeno på La Flors de Ramblas 100, midt på Barcelonas hovedgate. I vinduet har de ufattelig mye nips og turistgreier, men får du tak i Marc, som snakker godt engelsk, tar han deg mer enn gjerne med ned i sigarrommet i kjelleren. Her er det stablet opp sigarer fra gulv til tak. Prisene på ikke cubansk er enda mer sympatisk; en kasse 25 dominikanske Don Diego Robusto kommer ikke på mer enn 400 norsk kroner. En kasse utmerkede Condal, håndrullet på Kanariøynene og produsert av utvandrede cubanere, koster deg ikke mer enn 250 kroner. Det finnes flere andre større sigarforretninger som nok er finere enn Gimeno, men neppe med like stort utvalg.
 
Dermed ligger alt til rette for seriøs sigarrøyking når som helst på dagen. Før lunch handlet vi tre, fire ulike merker som vi ikke hadde røkt tidligere og sammen med enkel drikke og en avis var dette blant de beste og mest verdifulle opplevelsene våre i Barcelona. Hører du Bondevik!
 
Fantastiske råvarer, men ...
Spania er velsignet med det meste for oss som liker mye av alt som er godt: fremragende kaffe fra skikkelige kaffemaskiner på alle barer og restauranter, gode priser, bra sigarer til en OK pris, fantastisk utvalg i velsmakende viner og et bredt spekter av enestående råvarer. Barcelona er full av mat overalt, men den best tilberedte maten er den som er minst tilberedt, det vil si den du vanligvis finner på tapasbarene; stekte poteter med aiola, grillet paprika i olje, ansjos, tunfiskpai, grillete reker, muslinger, stekte champignon, pata negra skinke skåret i skiver etc. etc. Tapas får man servert i små skåler med brød ved siden av. Har du satt deg ved bardisken så spiser du der, enkelt, greit og ujålete.
 
Måltidene på tapasbarene opplevde jeg som kulinariske høydepunkt fordi råvarene i seg selv er svært gode og egentlig ikke trenger å bearbeides mye. Med et bredt utvalg tapas får man et fullgodt måltid. Du kan spise så mye og så lite du vil, det finnes alltid en porsjon som passer for deg. Tapas kan varieres i det uendelige selv om noen retter - som stekte poteter, oliven og friterte reker - går igjen overalt, men med barens lokale preg. Det finnes heldigvis ingen fastlåste oppskrifter på hvordan man skal lage god tapas. Men om tapasen var god så var det noe ganske annet med maten på det som skulle være gode restauranter. Generelt var det hele en stor skuffelse på alle måter.
 
Det nivået som man etterhvert finner på nyere norske spisesteder i et urbant miljø av en viss størrelse, virket ganske fraværende; det vil si raffinement, oppfinnsomhet og nye smaker.
 
En kveld på den landskjente skalldyr og fiskerestauranten Botafumeiro var nesten en vits. Muligens det var min feil, men jeg fikk en krabbestuing som var milelangt fra den spensten man nå kan oppleve at nordiske kokker er i stand til å frembringe med så bra råvarer. Botafumeiro har mye klasse - den er hyppig besøkt av Kong Carlos - det er vakkert, og åpenbart stedet for de vakre og rike i Barcelona, men da jeg gikk forbi det enorme hangarkjøkkenet fikk jeg mer en følelse av at dette var avansert fastfood enn gourmetmat. I dagboken for 30/12 noterte jeg:
 
"...restauranten var veldig stor, altfor stor, og det skulle vise seg å være en kjempetabbe. Mindre vellykket mat har vi sjelden spist. Forretten (blekksprut) var OK, men ikke til den prisen...den store skuffelsen kom med hovedretten. Elin fikk stek uten noe til (hvilket kan være veldig bra når det er bra), mens jeg spiste en sort krabbe, som ikke var annet enn forfinet krabbesalat..."
 
Ordrene ble slengt ut som piskeslag, fanget opp ett eller annet sted, og kokkene jobbet under høytrykk, presist og effektivt. Et facinerende skue, men ikke noe mer. På et slikt sted, men en slik stor turnover, arbeider alle i et avsindig tempo, fra bunn til topp, servicen kjølig korrekt, tildels fremragende på de minituøse detaljene.
 
Også på de andre restaurantene fant vi maten nedslående. Den samme fantasiløse måten å bearbeide flotte råvarer på gjentok seg gang etter gang, til vår store skuffelse. For rett fra bonden må Spania ha noe av den fineste maten i verden.
 
Et marked til begjær
I fire millioners byen Barcelona vet alle hvor de skal få tak i ferske råvarer, samlet på ett sted. Midt imot hovedgaten Ramblas ligger hovedmarkedet La Boqueria, som ikke tar kreditt-
 
kort, men som ellers tar det meste på sparket. Det er en floskel, men La Boqueria har faktisk alt fra sjø, jord, åker, skog, fjell og luft. Frukt og grønnsakhandlerne legger opp sine varer med sikker estetisk sans. Her har de også alt i nøtter, tørket frukt, tropiske delikatesser, over 40 sorter oliven og sopp som man bare får i Katalonia. Skinkehandleren har minst et dusin kvaliteter, og slakteren henger sine fugler, harer, villsvin opp i taket. Hit går alle, eller på et av de andre markedene, hvor prisene gjerne er lavere enn på turistmarkedet "La Boqueria".
 
Esben Hoff er redaktør av magasinet NRK Musikken i NRK P2, Oslo. Sammen med Trygve Larsen har han skrevet Sigarguiden, Norges første sigarbok, som kommer i oppdatert utgave hvert år. Lanserte i høst koke og sigarboken Crossover sammen med Nils-Erik Egeberg. Styremedlem i og blant grunnleggerne av Det norske Cigarselskap.
 
Tekst: Esben Hoff
30.09.98

Forsiden akkurat nå

Til toppen