Keiseren av den asurblå saus

Den romerske keiser Heliogabalus fireårige regjeringstid må ha vært litt av et party, med en ekstravaganse som overgår alt hva historien har sett både før og etter. Men historiebøkene forbigår ham likevel i taushet.

Det var mange romerske keisere jeg aldri hørte noe om på skolen. Jeg husker Augustus fra Juleevangeliet, Tiberius og den gode Trajan som i min historiebok ikke hadde noen nese. Jeg husker også den kloke Marc Aurelius samt et par av de gale. Og dem var det mange av, Caligula, Nerva, Nero. Listen er lang.

Men lærerne fortalte aldri om Heliogabalus (eller Elagabalus - født år 204, død 222), keiseren som oppant lotteriet og den asurblå sausen. I leksikonet (Salomonsen, dansk) kan du lese følgende: "Han var uten interesse for regjeringsforretninger og fordrev i stedet tiden med de frykteligste utsvevelser av enhver art ".

Det er en grov underdrivelse, men samtidig blodig urettferdig. For Heliogabalus var ikke noen kynisk, fetladen menneskeeter, som så mange andre av sine keiserkolleger. Han var en vakker ung mann på 14 år med lyse lokker, blå øyne og en voldsom appetitt på livet. En av verdenshistoriens fredeligste fråtsere. Han ville prøve alt! Seksuelt likte han både menn og kvinner. Han elsket gladiatorkamper og gikk kledd i en purpurfarget silketoga med ermene slepende i bakken. Han gjorde fra seg i en gullskål og tisset i et onyxspann. Han brukte aldri klærne mer enn én gang, og ga hundene sine skogmus ristet i valmue og honning.

Dynene var foret med de mykeste fjærene fra undersiden av åkerhønens vinger, og en av yndlingslekene var å arrangere sjøslag med modellskip på et hav av vin. Hvis uttrykket "lev hardt, dø ung" skal ha noen mening, så må det gjelde for Heliogabalus som med sine myke hender styrte historiens mektigste imperium fra 218 til 222. 18 år gammel ble han myrdet av sine soldater og kastet i Tiber-elven.

Solens stedfortreder på jord
Heliogabalus gikk systematisk inn for å skille seg ut. Ingen ting ved ham var middelmådig eller ugjennomtenkt. På selve innsettelsesdagen ble vognen hans av gull og elfenben trukket av 300 kvinner med naken overkropp, mens han selv satt lent opp mot en potent fallos og lot seg hylle av en begeistret folkemengde.

Det med fallosen høres kanskje litt vulgært ut i våre moderne ører, men vi skal huske at fallosen på den tiden ble brukt som kraftsymbol på alt fra mynter, i bryllup, over bakerens ovn og sågar som amuletter rundt barnas hals.

Keiserne Caligula og Vitellius elsket fester, men for Heliogabalus var det å ødsle med sin rikdom nærmest en religiøs handling. Han førte imidlertid ikke kriger eller fyrte opp under intriger, men så seg selv som solens representant på jorden. Hvis formål var å kaste glans og lykke over sitt rike.

Glaserte flamingohjerner
Keiserens estetiske sans var i vill opposisjon mot Romerrikets strengt hvite ideal. Asurblå, grønn og lyserød var favorittfargene, ikke bare til klær og utsmykking, men også i det kulinariske. Han kunne finne på å arrangere fester hvor alt, også maten, hadde samme farge.

Kokkene ble satt til å eksperimentere med nye retter, og hvis de ikke behaget keiseren, måtte kokkene selv spise dem. Men det er særlig den asurblå sausen hans kokker er blitt berømt for.

De fleste kilder omtaler den blå sausen uten nærmere detaljer eller oppskrifter. Men etter næmere studier er jeg temmelig sikker på at man brukte lapis lazuli - den vakre blå smykkesten - i pulverisert form blandet med melk. Denne blandingen hadde en antatt afrodisiakisk virkning, hvilket må ha passet godt inn i Heliogabalus' gastronomiske forestillingsverden.

Det var først og fremst fiskerettene som fikk slik garnering, siden keiseren mente at sjømaten kom bedre til sin rett mot deres naturlige fargebakgrunn. Når keiseren festet i Napoli eller andre kystbyer, syntes han derimot det var vulgært og billig å spise fisk. Derfor spiste han bare slik mat når han var i innlandet! Her konstruerte han til gjengjeld maritime scenarier i store tablåer hvor alt godt fra havet kunne oppleves i sitt rette element. Deriblant glaserte flamingohjerner i asurblå saus.

Djevelske overraskelser
Heliogabalus var nemlig gal etter ekstravaganse. Vinen ble servert i store bassenger, og gjestene måtte ta både gulltallerkenen og gullbestikket med seg når festen var slutt. Ofte var disse gavene ledsaget av små leker - en slags romersk bingo - hvor gjestene kunne vinne overraskende gaver, som for eksempel døde hunder, et dusin slaver eller halvparten av keiserens dagslønn i rent gull.

Små djevelske overraskelser var keiserens spesial. Han kunne også finne på å lure gjestene med å servere naturtro spiselige etterligninger som jade-erter, krystall-drops eller rubiner formet som saftige plommer, og som det lekne barnet han var, hadde han alltid et oppmerksomt øye på gjestenes reaksjon og forventet at de var med på leken.

De romerske historikerne tilskriver Heliogabalus også oppfinnelsen av prompeputen. Et underholdningsinnslag helt i hans ånd. Festene varte i flere dager. Mellom hver rett var det en pause hvor også kulissene ble byttet ut. Da kunne gjestene slappe av, ta et bad eller muntre seg en mannlig eller kvinnelig prostituert. Ofte bestod menyen av 22 retter og menyen ble presentert i form av broderier på duken foran hver gjest. Så når en ny rett stod på bordet, var også duken byttet ut.

Det hellige etegilde
Aldri har man sett så kreative menyer, med så stor grad av sanselighet og galskap som hos Heliogabalus. Til sammenligning blir Babettes Gjestebud en Oslo-frokost fra 50-tallet, og filmen Det store etegildet en slapp karikatur. Det kunne være vaktler med perlestøv, nattergaltunger, strutsehjerner eller edderkopper i gelé. Den romerske historikeren Maecenas forteller hvordan gjestene "lå iført løstsittende tunikaer på sølvsenger med hodene støttet opp av amarantvekster hvis duft åpnet porene slik av vinen kunne fordampe, og smågutter som viftet dem med palmeblader hvis krøllete hår ble brukt som servietter".

Når lysten til å bade i gresk vin kom over gjestene, ble det båret badekar inn i salen. Under badingen ble det servert svinebryst med trøfler fra Libya, stuete østers, trostehjerner samt en spesialitet han hadde arvet av sin neseløse forgjenger, Trajan, nemlig helstekt gris fra hvis indre det veltet varme pølser og fløy levende troster.

Til utendørsfestene i amfiteateret kunne det være så mange som 80.000 gjester. Hvis solen sjenerte, ble det trukket pastellfargete silkedraperier over som tak. Eller det ble helt 100 vognlass med snø fra Dolomittene utover den glovarme sanden for å avkjøle gjestene. En ekteføst vert med andre ord!

Tekst:Terje Nordberg
Foto: GV Press, Stockxpert

Forsiden akkurat nå

Til toppen