Kutt Alkovås

Hvor mye sprøyt er det lov å prestere med statlige midler som fundament? Spørsmålet melder seg med storm styrke etter å ha lest informasjonsmateriell fra organisasjonen Alkokutt hengende rundt på busser i hovedstaden rundt juletider.

Ut å røyke og inn å drikke, heter det i overskriften på plakaten som forsøker å overbevise oss om at barn blir redde og usikre når de ser foreldrene tar et glass vin. Ja, selv ett glass vin er nok til å skade barnets psyke, skal vi tro forfatteren. I den forbindelse håper vi du som leser har oss unnskyldt når vi tar et lite sidesprang i vår argumentasjon for å kutte Alkokutt. I det vi leste plakaten slo det oss plutselig at vi kanskje var på sporet av en dypere forståelse for hvorfor KrF og andre likesinnede er så negative til EU-medlemskap. I Syd-Europa har barn i århundrer sett sine foreldre ta et glass vin daglig. Med Alkokutts argumentasjon kan vi lett forstå at slektsledd etter slektsledd i resten av Europa har skremt barna sine, gjort dem usikre og redde og dermed uaktuelle som samarbeidspartnere for oss staute nordmenn. Vi som bare tyr til overstadig beruselse en gang i uken, takket være en totalt mislykket avholdspolitikk. Selvfølgelig er en slik argumentasjon det reneste vås akkurat som Alkokutts. Den eneste forskjellen er at vi foreløpig ikke får statsstøtte for å formidle den. Alkokutt kjørte også i fjor på samme tid en stor kampanje til flere millioner kroner for å forhindre at far og mor eller andre familiemedlemmer skulle drikke seg fulle julaften og dermed ødelegge kvelden for barna. Et så prektig formål får selvfølgelig offentlig støtte. Kampanjen gikk sin gang, og Alkokutt ante ingen fare før forskere kunne fortelle dem at problemet i julen er langt mindre enn andre helger i året. Folk med alkoholproblemer tar denne kvelden hensyn og pålegger seg selv begrensninger. Med andre ord kampanjen med julemotiv var fullstendig forfeilet. Statlige penger ut av vinduet, etter vår oppfatning. Men lærte Kutterne noe av det? Nei da, i år var de på bussen igjen. Det er slik med fanatisme. Når de som har denne lidelsen først har bestemt seg er det ikke en ting i verden som kan få dem til å endre oppfatning. Vi skal imidlertid ta et forbehold; statlig støtte. Kanskje synes du det er å ta for hardt i å beskylde Alkokutt for å bestå av folk med nevnte lidelse. Hvis du hadde hørt radioprogrammet Politisk kvarter for noen uker siden, hadde du sikkert sagt deg enig med oss på flekken. Der sto en representant for Kutterne frem og beskyldte Svarstad Haugland og hennes regjeringspartnere for å føre alkoholpolitikken ut på villspor. Det ble blant annet uttrykt redsel for at vi ville få tilbake den fryktede norske fylla på 1800-tallet hvis utviklingen fikk fortsette. Det må være en av de mest fantasifulle påstandene om norsk alkoholpolitikk som er fremført i dette århundre. Men ikke bare det. Den dokumenterer til fulle en total mangel på perspektiv, fullstendig historieløshet, kunnskapsmangel og som allerede anført; fanatisme av verste slag. Bare folk med slike egenskaper kan benytte et sådant argument. Forsøkte Svarstad Haugland som ansvarlig politiker å imøtegå påstanden? Selvfølgelig ikke, hun fortalte lytterne at hun satt i en mindretallsregjering og lite kunne gjøre med slikt. Dessuten nærte hun også frykt for utviklingen. At Bondevik & Co, for å få beholde makten blant annet gikk med på privatisere Arcus ble forbigått i taushet. Etter vår oppfatning har det i seg selv lite å bety for folks alkoholvaner, i andre kretser ses det på som et svik. Vår oppfordring i denne sammenheng går til overivrige Alkokuttere: Vi ønsker mer edruelighet i argumentasjonen, for å bruke en av deres egne termer. Jan H. Amundsen 14.02.99

Forsiden akkurat nå

Til toppen