Lukta av mannfolk

Roy Jacobsen er raus. Høsten 2003 slapp forfatteren enda en murstein av en roman i hodet på oss. Ikke bare heter boka «Frost». Handlingen er til tider så iskald og snaublåst at det bare er tanken på kvinnfolk som får hovedpersonen til å kreke seg videre.

Forhåpentlig blir det noen bjór på veien. Men for forfatteren er det ikke noe stort poeng å la romanpersonene få slappe av med drikk underveis.

Roy Jacobsen plasserte seg i de tusen bokklubbmedlemmers Billy-reoler med «Seierherrene» i 1991. Plutselig tilhørte han den ørlille klanen av skjønnlitterære forfattere som faktisk lever av å være det.

Denne gangen er det altså «Frost». Jacobsens knappe fortellerstil passer som sverd i slire med Forlagsentralens kategorisering av den halvt tusen sider store romanen: Historisk litteratur, Romaner, Island, Norge, Vikingtiden. Dette lukter det mannfolk av.

Jacobsens øye
Det er Torgest vi møter. Han er Roy Jacobsens øye inn i sagalandet anno 1000-tallet. Torgest har vært en høyst levende person. I romanen blir han forkortet til Gest allerede på side åtte.

Rammen om livet hans er beholdt: Gest blir lyst fredløs bare tretten år gammel. Naturligvis blir han ikke det helt uten grunn. Det er fordi han har hevnet drapet på faren. Det har han gjort ved å ta livet av en av Islands mektigste høvdinger. Et øksehogg i skallen - bakfra - var alt som skulle til. Med villmannen Teitr som følgesvenn flykter han fornuftig nok fra Island og over til Norge. Så går han til fots fra Trondheim til Hålogaland. Siden går han sørover igjen. «Han fryser, han skal ingen steder, og han blir drapsmann igjen, » lover vaskeseddelen.

Boka kan kanskje betraktes som Jacobsens opprør mot sin egen varme og vennlige stue på beste Nordstrand. Her i Oslo kan han umulig leve et liv i pakt med sitt indre teater. Riktignok står Jack Londons samlede verker og hele sagalitteraturen - på originalspråket - i bokhyllene. Det er altså mulig å se hvor han har ideene sine fra. Det fyller likevel en intervjuer med gru å vite at her vanker Jacobsens to fortsatt skolepliktige barn. Her bor, spiser og sover de. Kjenner de til den strømmen av blodhevn, begjær, manipulering og tiltakende katastrofer som deres opphav dytter inn i sin iMac og får forlaget til å utgi?
 

Den største hærføreren
- En annen ting jeg skriver om i «Frost» er erobringa av England. Eirik Jarl var 50 år. Han og den 17 år gamle svogeren kong Knud av Danmark fikk den lysende gale ideen at de skulle erobre hele jævla England. Det var et land mange ganger større enn dem de kom fra. Militært sett var det et mirakel at de klarte det. Men dette har ikke Snorre interessert seg for. Han var opptatt av kristendommen. Han skrev mest om apostelkongene Olav den hellige og Olav Tryggvason. Eirik var både en tviler og en troende. Han hadde slått Tryggvason ved Svolder og jomsvikingane i Hjørungavåg. Så tok han altså England. Han var kanskje den største hærføreren som er registrert i sagaene.

Drikk og diktning
- Det sies at det lønner seg å drikke mye før man forfatter noe. Det må da gjelde deg?

- Noen skribenter er hemmet. Alkoholen fjerner hemningene. De som jobber slik må iallfall rette opp i edru tilstand. Etter min mening skal man helst skrive bare førsteutkastene i fylla.

- For min del har jeg skrevet en hel novelle på ølbriketter. Det gjorde jeg på en utekafe i Amsterdam. Jeg ble gode venner med kelneren etter hvert. Det gikk i øl, med en genever innimellom. Egentlig er det bare øl det går an å drikke for meg. Får jeg for mye rødvin, begynner jeg å grine.

- Det var slike ting jeg kom for å snakke med deg om.

- Jeg er en ølmann. Jeg tilhører dem som mener at norsk øl er bra. Det er bedre enn dansk. Jeg synes du bør vite at vi ikke skal mistro svenskene. De har Mariestad. Det er et bra lokalt merke. Husk også at jeg er gift med ei jente fra Belgia. Det betyr at jeg er meget vant med godt øl. Jeg drikker mye Stella Artois. Diekirch fra nabolandet Luxembourg er fremragende. Øltypen er lett. Samtidig har den en utpreget personlighet som ikke nødvendigvis er påtrengende. Jeg er definitivt ikke noen draft-elsker. Jeg liker ikke tungt og mørkt øl.

Fortelle, fortelle
Det skal Jacobsen ha: Han dveler ikke ved det tunge og mørke i bøkene sine heller. Han kjører brøyteplog gjennom. Handlingen er mettet av stadig nye hendelser. Den sprudler av strid og flyter i blod. 48-åringen gjør som sagaskriverne. Han bruker fortellende hovedsetninger. Forskjellen er at han setter komma der de satte punktum. Slikt blir det hollywoodsk driv av.

- Å skrive vil for deg si å være ustoppelig?

- Finn-Erik Vinje har vært ute etter meg. Språkprofessoren har beklaget seg over at jeg lager nye ord. Folk som ham forstår ikke at språket må være i bevegelse og forandre seg. Når fortellinga i seg sjøl blir heseblesende lar jeg rotet stå. Det jeg har i hue er for øvrig et tivoli av ubrukelige greier. Hjernen min er full av ting som bare er anvendelige i litteraturen. Det finnes empirikere som har masse systematisert kunnskap om for eksempel sagaene. Dem har jeg benyttet meg av. De ytre tingene er stort sett riktige i «Frost». Unntaket er slutten. Hovedpoenget er at du skal bort fra kildene for å få historiene til å leve.

Vispesnekkeren
En annen forutsetning for å lage levende skrift er at du kjenner stedene du skal skildre. Jacobsen har vært rundt om på Island mellom 10 og 15 ganger. Han husker ikke nøyaktig.

- I boka flykter Gest 70 mil over innlandet. Jeg har ikke gått alle de mila.

Men kanskje han hadde kunnet. Mange lar seg lure av bildene de ser av folk. De tror personene er store og sterke. Så er de små og pinglete. Sylvester Stallone er for eksempel en liten fjert som går med platåsko.

Roy Jacobsen er akkurat så stor og røslig som publikum tror han er. Han har to motorsager og sju driller. Alle virker. Han bruker snus. Han har vært på fiske. Han har jobbet i HVPU i mange år. Han kjenner gatene i Istanbul, Boston og Tokyo. Han har vært vikarierende kirkegårdsgraver på Dønna. Hans mors fødeøy ligger like under polarsirkelen. Dessverre levde og døde det ikke så mange der at gravejobben kunne gi et rimelig utkomme. Han har derimot bygd hytter og fikset hus på stedet. Slikt driver han fortsatt med.

- Jeg anser meg som en habil snekker. Det gjorde ikke faren min. Han kalte meg vispesnekker. Det er et svært nedlatende uttrykk for en som ikke er fagarbeider. Sjøl var han gravemaskinkjører. Han kunne kle av seg skjorta med grabben.

Dalens diktere
Jacobsen voksteopp i et av Norges viktigste litterære dalfører. Fra Groruddalen har vi også fått Erik Fosnes Hansen, Jan Kjærstad, Per Pettersson og Tor Ulven.

- Tor var den nærmeste. Han bodde i villa på Årvoll. Jeg bodde i blokk i Traverveien. Dét var et uoverstigelig skille i oppveksten. Veien ligger like inntil Bjerkebanen. Ved travbanen lå restauranten Hesteskoen. Der var jeg mens jeg ennå var for liten til å drikke øl. Jeg husker det hvitmalte jernstakittet. Med sin øl satt fedrene der og fylte ut bongene. Det er noe av dette miljøet jeg beskriver i «Seierherrene». Det er mye sjølbiografisk der. Jeg må ha truffet noe. Fremdeles selges det 3-4000 eksemplarer av boka i året.

- Godt gjort av en dyslektiker å oppnå det?

- Det var i andre- og tredjeklassen. Da hadde jeg et stort problem med å knekke lesekoden. Jeg hadde dårlige lærere. Jeg ble redd skolen. Hovedproblemet var at jeg ikke så dobbeltkonsonantene. Det hadde ikke vært slik i dag. Da hadde jeg blitt fanga opp med det samme. Jeg var primært en rampegutt i gata. Heldigvis var det en lærer ved skolen som intuitivt var en god pedagog. Han hørte hva jeg sa. Han skjønte hva jeg gjorde feil. Han gjorde meg trygg. På under 20 timer hadde jeg knekt koden.

Muligens var denne historien et av sjekketriksene Jacobsen brukte overfor lingvisten som etter hvert ble hans kone.

Å huske sant
- Din hovedpersons løsning er derimot å ha en fenomenal hukommelse?

- Gest har en gave der. De gamle islendingene hadde memoreringsteknikker som er fullstendig overlegne det folk har i dag. De kunne Voluspå utenat. De kunne den tjukke islandske lovsamlingen. Den ble ikke nedskrevet før lenge etter at lovene kom. Lovseimannen på Alltinget var det islandske rikets øverste myndighet. Men han hadde ingen annen makt enn den tilliten som tinget gav ham. Han måtte kunne mange hundre sider ordrett prosa. Han var likevel ikke alene om det. Sa han feil ble han retta på. Det var essensielt at han husket komplekse ting riktig.

- Dumt å hogge hodet av en slik?

- De gutta der klarte seg veldig bra. Skaldene var i samme situasjon. De skulle ikke bare si fram kvad. Skalden var kongens rådgiver. Hans oppgave var å huske begivenhetene. Det var viktig å huske sant. Smiger var løgn. Smisk var uttrykk for noe nedrig som undergrov autoriteten. Det er derfor vi kan regne med at sagaene framsier sannheten.

Svartadaudir i lettølet
- En sannhet om det moderne Island er at ølkulturen er fraværende.

- De jobber med saken. Jeg var der i 1989. Det var da de oppheva ølforbudet. Før det var det bare islandsk brennevin å få. Alt øl var importert. Heineken og Tuborg var standard. Islendingene visste råd likevel. De tømte Svartadaudir i det lokale lettølet. På barene var det fast skikk å slippe to til fire centiliter i glasset. Du fikk straks litt strammere drikke da. Nå har de blant annet fått Egilbjór. Det er et øl som blir bare bedre og bedre. Det er oppkalt etter Skallagrimson. Han var landets største kriger og poet.

Pop blant menna
- Mens du er ved å bli en av Norges nye popstjerner?

- Jeg er mest overraska over hvor mange menn som dukker opp på de lokale bokbadene hvor jeg deltar. Det er en kjensgjerning at menn stort sett har falt av leselasset allerede i oppveksten. Men nå ser jeg og mine forfatterkolleger oppmuntrende tegn. Vi reiser oftest sammen to og to. Jeg har vært på tur med slike som Torill Brekke, Jo Nesbø og Ingar Sletten Kolloen. I Oslo skjer ikke det som skjer på småplasser. På ett lite sted var 200 mennesker oppmøtt! Det er mange det. Flere menn kommer og vil høre hva vi har til dem. På bibliotekene dukker det opp alt fra 14-åringer til gåstoler. De vil for eksempel vite hvor jeg har ting fra. Hvorfor har jeg ikke skrevet mer om den personen? Jeg svarer at jeg ikke har lagt ned pennen ennå.

- Hvordan svinger du den best?

- Se på sagaskriverne. De perfeksjonerte en stil som er like lett å forstå den dag i dag. Dante levde på samme tid. I dag greier du ikke å lese ham uten fotnoter. Det interesserer meg at fortellerteknikker fra 1200-tallet egner seg til å beskrive oss mennesker og våre kår i det 20. århundret. Sagaene er mer renskårne enn Hemingways noveller. De går tett på menneskene. De forteller uten staffasje. Det er av sagaene jeg har lært at god litteratur handler mer om å stryke enn å skrive.

Tekst: Lars Aarønæs
Foto: Dag E. Thorenfeldt

Forsiden akkurat nå

Til toppen