New York er Deli

New York: I verdens største gryterett virker det som om alle spiser samtidig til alle tider. Det er nesten alltid køer, om ikke så lange, og det er alltid noe som er åpent, døgnet rundt. Det er mat overalt, men ikke forvent å finne like mye kvalitet som kvantitet. Og prisene for gourmetmat er høye - vanvittig høye.

På nesten hvert gatehjørne over hele Manhatten, som er ulidelig lang og støyende for norske ører, treffer du på såkalte Delicatessen, gjerne ofte forkortet til Deli; Deli ditt og datt. Delicatessen er ikke noe engelsk ord, men et resultat av den kulturelle og språklige miksen som byenes by har vært utsatt for siden midten av 1800-tallet. Delicatessen er tysk, brakt til New York av jødiske innvandrere gjennom sitt særegne språk jiddisch, som igjen er utgått fra høytysk.

I milliontall ble de fordrevet av pogromene fra sine små landsbyer, schetlene, som fantes overalt i Øst-Europa, men satte ganske raskt både sitt språklige og kulturelle stempel på byen. For det er slett ikke bare Deli som er jødisk; bagel, pastrami og ostekake, mat som etterhvert er blitt svært så riktig i det urbane Norge, er gamle, jødiske delikatesser som du finner overalt. Ja, ikke noe annet kjøkken har satt sitt preg på New York som det jødiske.

En kvikk en på hjørnet
En amerikansk Deli har veldig mye av det en norsk delikatessebutikk har, bare mer av alt. Men i tillegg finner du ofte en flott salat og sandwichbar, og dette var faktisk, merkelig nok, min beste kulinariske opplevelse under siste besøk i verdensbyen; her bugner det av friske grønnsaker, både stekt og grillet, alle mulige slags pastaretter, kjøtt og fisk, masse frukt til frokost, potetretter, kort og godt som et fantastisk og overveldende matbord i Paradisets hage, eller som den østerrikske komponisten Gustav Mahler, som var jødisk og gjestet New York flere ganger, beskriver i sin sangsyklus om "Det himmelske liv...som vasser i fine grønnsaker...og alt hva vi behager".

Fullt så himmelsk er det ikke å spise maten. Du forsyner deg i en plasttallerken med lokk og betaler pr hekto. Enkelt og greit, men kanskje ikke så elegant, og spiser på stedet eller tar med deg. Du får litt julebord- og danskebåtstemning på en gang, men du hjelpe meg hvor godt det smaker, langt, langt fra tarvelig, norsk gatekjøkkenmat med tjukk og feit helårssaus. Vinaigrettene og de andre sausene er delikate og balanserte og det hele virker ganske normalt; det er ikke hypet opp som jålete trendmat slik noen norske caféer lider under.

De ansatte på en Deli jobber avsindig fort i et tempo som jeg bare har sett maken til på kaffebarene i Madrid og Barcelona. Det går i ett; smakk, smakk og nåde den ansatte som ikke følger opp. De roper ut ordren; "One Manhattan subway coming up", og vips så er den der. Vel, det kan litt mere tid, men det føltes slik, og jeg er så barnslig at jeg lar meg imponere over håndverket.

Lenge lurte jeg på hvorfor nesten alle tok med seg maten ut fra Deli''en. En New Yorker gav meg det selvfølgelige svaret; folk har ikke tid til å sette seg ned, de spiser mens de arbeider! Og de arbeider til langt på kveld, gjerne hver dag. For et liv, men om ikke annet har de tilgang på relativt billig og ikke minst langt bedre mat enn den du finner i en gjennomsnittlig norsk kantine døgnet rundt. En begrensning er at få Delis selger øl og vin, og røyking er forbudt de fleste steder.

Ute til middag
Livet i New York dreier seg om tre ting; jobbe, spise og sove, og fordi de fleste New Yorkerne bor i knøttsmå leiligheter - har du 100 kvm er du konge - spiser de nesten alltid ute til middag. Det finnes, naturlig nok, et vanvittig tilbud fra alle de kjøkkenretninger som eksisterer på jorden. Grovt sagt kan man si at de morsomste og mest avslappede finnes i Soho, TriBeCa og Village. Chinatown er veldig billig og med et overveldende tilbud, mens Little Italy dessverre for det meste er historie og nostalgi i mafiafilmer. Det eksisterer riktignok på kartet, men det er mest for turister; ingen snakker om Little Italy som en egen, intakt bydel.

En helt annen ting er at byen kryr av italienske spisesteder spredd over alt og i alle prisklasser. De dyrere og mer formelle restaurantene er på Upper East, de dyre og ikke så formelle på Upper West (hvor John Lennon bodde og alle de kule og kreative bor), men uansett er det en vanvittig miks i det hele, og i forhold til mat var det veldig fascinerende og befriende. Men strengt tatt hadde vi klart oss uten å spise på en eneste restaurant på kvelden. Jeg var der bare en uke, OK, men kvaliteten var nedslående.

Vi besøkte blant annet Robert de Niros TriBeCa Grill i samme strøk, hvor mange kunstnere og mediefolk, blant annet avdøde John F. jr., har slått seg ned i de gamle lagrene, med fasader av den røde mursteinen som du alltid ser på amerikanske filmer. Roberts grill, hvor han har malt maleriene på veggene, var imidlertid både dyrt og dårlig, men kult, selv om sjefen selv ikke var å se. På en italiensk trattoria midt på Manhattan, som virket riktig så ekte fra utsiden og hvor vi hele tiden ventet på at en eller annen mafioso skulle komme inn og pepre lokalet fullt med bly, fikk vi også servert ganske slett mat til en stiv pris.

Et kunstnersted i SoHo, det var i alle fall veldig avslappet, så avslappet at de nesten ikke skjønte hva vi sa, laget en OK crossoverett av norsk laks, og serverte spicy tunfisk med papaya; knapt nok noe nytt i det hele tatt, og det var heller ikke mer enn middels. En kollega like borti gaten hadde tilbrakt torsken perfekt, men med totalt fantasiløst tilbehør. Forretten med ravioli var sterk uten å være god - og det var for dyrt, mellom 40 og 50 dollar med en karaffel OK, hvit burgunder.

Saken er biff
Igjen kom jeg til å tenke på Spania og hvor mye bedre tapasen er enn bearbeidet mat. Det var bedre i New York, men langt fra forventningene. Når alt kommer til alt var det sikkert oss det var noe galt med; vi fant ikke de riktige stedene, selv om vi fikk tips. Ett av tipsene var et berømt amerikansk steakhouse skjønte vi etterhvert, Bobby Van''s, men tipseren hadde åpenbart fått i seg alvorlig mye biff, så vi styrte klar, for hvem andre enn amerikanere trives egentlig med å få en halv okse på tallerken?

New York er en by å gå i, og i forhold til mat er det å anbefale, kanskje etter at du har funnet en bydel du vil besøke. Avstandene er så store at det kan lønne seg å bestille bord om du har en restaurant du gjerne vil besøke, og ikke vil bli avvist i døren. New York er lett å finne frem i. The Rough Guide er lommekjent, Michelin om du vil ha kvalitet med stjerner som koster så det svir.

Skulle du ha akutt behov for virkelig å menge deg med de rike, berømte og mektige kan du jo alltids bestille et bord på superelegante Four Seasons på toppen av Seagram bygningen på hjørnet av Park Avenue og 52. gate. Her koster en risotto med hvite trøfler som hovedrett 1000 kroner. Utsikten skal forøvrig være enestående.

 

 

 

Tekst: Esben Hoff, som er medforfatter av Sigarguiden, Norges første sigarbok, og har gitt ut koke- og sigarboken Crossover sammen med Nils-Erik Egeberg. Styremedlem i og blant grunnleggerne av Det norske Cigarselskap. Til daglig redaktør av musikkmagasinet NRK Musikken i NRK P2, Oslo. Røyker helst en Ramon Allones Gigantes.

Bilder: Stone Images

Forsiden akkurat nå

Til toppen