Nytt eldorado

Det er det hurtigst voksende vinområdet i New Zealand. I Central Otago på øyas sydspiss har sauenes beitemarker måttet vike plassen for nyetablerte vinmarker de siste tjue årene. Klimaet er en utfordring, men vinen er vårt nye gull, sier stolte vindruebønder som stammer fra tidligere tiders gullgravere.

Visst er utviklingen blitt møtt med skepsis. "For kaldt og for stor risiko for frost" har vært de vanligste innvendingene. Central Otago er da også det vindistriktet i hele verden som er nærmest Sydpolen. Franskmannen Jean Desire Feraud var en av de første som oppdaget områdets potensial, og det allerede rundt 1860. Men gullgraverne foretrakk øl og dermed ble det meste liggende brakk til midten av 1900-tallet.

Først utpå 80-tallet tok vindruedyrkingen for alvor fart. Central Otago-vinene har raskt fått et godt renommé, til og med utenfor landets grenser, og bare de siste fem årene har arealet økt med 400 prosent.

I dag er det rundt 25 vingårder som har brutt nytt land rundt småbyene Alexandra, Cromwell-Brannockburn, Wanaka og Queenstown. Vinmarkene ligger i dalbunnene og i skråningene i et landskap hvor snødekte fjell strekker seg mot himmelen i vest, bratte åser i sør og øst, hvor smale fjellpass, kjølige elver og fjellvann lager et pittoresk landskap. Ganske fjernt fra hva som er vanlig i Europa.

Verdens sydligste vingård
Alle regioner i verden som lager god vin har sin karakter, men klimaet og det faktum at vinmarkene ligger relativt høyt over havet, er det som forener. Varme tørre sommere, kjølige høster og kalde vintrer. Central Otagos klima er unikt for New Zealand og har flere likhetspunkter med Bourgogne, Alsace, Mosel eller Oregon i USA.

Aller lengst mot sør ligger Black Ridge, kjent som verdens sydligste vingård. Hit kom Sue Edwards og Verdun Burgess i 1981 og de tilhører pionerene. De falt for den vakre naturen og så først og fremst mulighetene - ikke alle utfordringene som de bratte fjellene, kaninhullene og det tettvoksende teppet av timian. - Egentlig hadde jeg lyst til å dyrke urter. Men Verdun så mulighetene i å dyrke vindruer, og da ble det det, ler Sue i dag.

Pinot Noir favorittdrue
Rundt de egenhendig oppførte gårdsbygningene i naturstein, seks kilometer fra Alexandra men likevel avsides og isolert, klatrer Black Ridges druestokker i terrasserte lommer langs de bratte skråningene. Paret Edwards-Burgess satser på småskala-konseptet og bruker kun egne druer. I dag dekker vinmarkene til sammen sju-åtte hektar. Her får riesling og gewürztraminer modne sakte i sommervarmen i et av New Zealands tørreste strøk. Første årgang var 1988 og da bare med disse to druesortene. Men i det skrinne jordsmonnet i lommene som dannes mellom de mange fjellutspringene skapes mange mikroklimaer og de kjøligste parsellene trives også hele områdets favorittdrue pinot noir. Faktisk utgjør denne druen hele to tredeler av beplantet areal i Central Otago.

New Zealands største kjeller
Og det er pinot noir-vinene sine den vesentlig større produsenten Gibbston Valley er mest stolt av. Også Gibbston Valley plantet sine første hektar i 1981. Første årgang var 1987. Siden den gang har Gibbston Valley ekspandert stort og eier nå vinmarker i hele Cetral Otago. Dagens 45 hektar skal bli flere, rekordavlingen fra 2001, på 220 tonn, ligger også an til å vokse. Men det er selvsagt ikke kvantiteten som kommer i første rekke. Utbyttet holdes nede og alle druene plukkes for hånd som en del av firmaets kvalitetsfilosofi.

Det understreker Rosie Mackay som guider rundt i Gibbston Valleys vinmarker og deres kjeller som er landets største. Den er sprengt 50-60 meter inn i fjellet og her modnes vinen i sine eikefat under naturlige og jevne 14 grader.

- Temperaturen behøver vi ikke styre. Det eneste strømforbruket er til belysning, sier Mackay. Men fatene som importeres fra Frankrike er kostbare. Kroner 3500-6700 er en stor utgift så lenge de kun gjør nytten i tre år. Selv om det er et annenhåndsmarked for fat, er ikke bruktprisen høy nok til å kompensere for det.

Store temperaturforskjeller
Hit til Gibbston Valley som ligg kloss inntil ved Highway 6, kommer turister i hoptall. Bare noen kilometer unna ligger Kawarau Bridge, kjent for sin bungyjump (strikkhopp red. anm.). Fortsetter reisen vestover havner du i Queenstown, eventyrsportenes eldorado. Gibbston Valley utnytter den strategiske beliggenheten ved å lokke med vinsmaking kombinert med omvisning, et besøk på den populære restauranten for et større måltid eller bare en glass vin og en ostebit, som selvsagt lages på Gibbston Valleys eget ysteri.

- Men først og fremst er den gode vinen vi ønsker å vise frem, sier Mackay. - Vi er New Zealands ledende pinot noir-produsent. Det lette veldrenerte jordsmonnet er perfekt. Det tørre klimaet gjør at vi knapt behøver å bruke noen form for sprøytemidler. Risikoen for frost om våren og høsten er vårt største fiende, men samtidig er det temperaturforskjellene som forklarer vinens storhet. Og forskjellen kan være så stor som minus tolv om vinteren og tretti pluss om sommeren.

Utmerkelser og medaljer
Medaljene hyar formelig haglet over Central Otagos viner de siste årene. - Det største for oss så langt var da vinmakeren vår, Grant Taylor, mottok gull for verdens beste pinot noir under i London i 2001, forteller Mackay og tenker på Burgundy and Pinot Noir Trophy som de fikk for sin 2000 Reserve Pinot Noir under Wine Magazine International Wine Challenge.

Men også deres - og for så vidt andre vinprodusenters - hvite viner basert på sauvignon blanc, pinot gris, riesling og chardonnay oppnår heder verden rundt.
  - Så mye som 70 prosent av produksjonen eksporteres og det meste er solgt innen vinen er komet i flaske, avslutter Rosie Mackay.

Tekst: Nilla Johansson
Foto: Odd Harald Hansen

Forsiden akkurat nå

Til toppen