På grensen

I de siste 20 årene, og under påvirkning av verdensmarkedets sterkt økende etterspørsel etter en tørr vinstil og vin med terroirkarakter, er det helt klart at denne trenden er på kraftig fremmarsj i Alsace.

Hvitvin fra Alsace avviker i dag merkbart fra det vi med en grov, men pedagogisk, forenkling kan kalle den tyske vinstilen innen hvitvinsproduksjon. Det har tatt forholdsvis lang tid å etablere Alsace som en distinkt appellasjon, noe som har nær sammenheng med at regionens vinprodusenter historisk sett har hatt svært forskjellige oppfatninger om ambisjoner og vinstiler.

Mange avskygninger
I hovedsak har Alsace slitt med to oppfatninger, som har nedfelt seg i to vinstiler. Tradisjonalistene har insistert på å videreføre produksjonen av fruktig, druetypisk vin av optimale avlinger. Internasjonalistene, oftest representert ved den yngre generasjon har hatt større ambisjoner på regionens vegne. Siktemålet er å produsere kvalitetsvin for verdensmarkedet som i størst mulig grad reflekterer regionens mange og svært forskjellige jordsmonn. Den siste gruppen har naturlig nok vist seg langt mer interessert i teknikker og utviklingstrekk utenfor regionens grenser, og har for eksempel annektert tankegods og teknikker fra nærliggende Burgund.

Denne utviklingen mot det tørre og transparente i betydningen ren og "usminket" forhindrer ikke at vinstilen i Alsace i dag stadig kan virke forvirrende for en besøkende uten mer inngående kjennskap til regionens tokulturelle identitet. Et opphold i Alsace, med tilhørende smakinger, avslører fort det som lett kan oppleves som to vinstiler, og for en stor del kan vinstilene lokaliseres til produsenters husstiler, selv om regionale forskjeller i klima, jordsmonn og teknikker også bidrar til det samlede bilde.

På den ene siden finner vi den knastørre, transparente og tidsriktige husstilen til firmaer som blant andre Trimbach, Kreydenweiss og Ostertag. I den andre ytterkanten finner vi for eksempel firmaer som Zind Humbrecht og Weinbach, med forholdsvis digre viner i et mindre tørt stilleie. Mellom Trimbach og Zind Humbrecht, som kan kunne sies å utgjøre en slags yttergrense for stiltypene, finnes det en stor overgangssone, med mange avskygninger.

Tysk påvirkning
De ulike husstilene reflekterer allikevel noe mer enn tilfeldige husstiler og kontroverser mellom tradisjonalister og produsenter med en mer uttalt internasjonal legning. Vinstilene reflekterer også en nærmest permanent geografisk og historisk konfliktsituasjon over en periode på nærmere 1600 år. Etter at romerne trakk seg ut av regionen på 400-tallet etter langvarig okkupasjon og som følge av romerrikets begynnende oppløsning, ble regionen gjenstand for langvarige rivninger mellom stammer og mindre ensartede befolkningsgrupper.

Den geopolitiske situasjonen med Frankrike (frankere) og Tyskland (germanere) som motstandere, oppstår først på 800-tallet, og har siden den gang - over en periode på 1200 år - rullet frem og tilbake med ulik intensitet og forskjellige aktører og interesser på spill. Siden 1945 har Alsace vært på franske hender uten at regionen av den grunn har gitt avkall på sin germanske tilknytning.

Et opphold i regionen i dag bekrefter avgjort at den tyske innflytelsen i sine mange ulike fasetter er sterkt nærværende. Plasseres du, uten å vite hvor du er, i en landsby i Alsace, skal det godt gjøres å ikke tenke på Tyskland så vel arkitektonisk som vinmessig. Hvitvin med restsødme er stadig en anerkjent vinstil i Alsace selv om det er vanskeligere å finne frem til en slik flaske enn for 20 år siden.

Edle druer
Vinstilen har helt klart sammenheng med den nære beliggenheten til Tyskland, men denne forklaringen er ikke udiskutabel i den forstand at produsenter med en tyngre og søtladen husstil vedkjenner seg den. De lener seg som regel heller mot den veggen i deres bevissthet som kalles husets produksjonsstil.

Flere fransk-tyske kriger, tre i løpet av drøyt 100 år (1870-72, 1914-18, 1940-45), har medvirket til at utviklingen i regionen er blitt satt kraftig tilbake i forhold til utviklingen ellers i Frankrike. Det forhold at Alsace var det siste av de betydningsfulle franske vinområdene til å markere sin egenart og distinksjon, må ses i en slik geopolitisk sammenheng. Det er langt fra tilfeldig at Alsace først fikk sin AOC i 1962 og at reguleringene av vinmarkene ennå ikke er sluttført.

Et karakteristisk trekk ved vinene fra Alsace er at de selges som Appellation Alsace Controlée med tillegg av druens navn, igjen etter mønster fra Tyskland. I motsetning til i Tyskland, hvor de samme druene oftest, med unntak av for vellykkede trocken-utgaver, resulterer i forholdsvis alkoholsvak vin med restsødme, gjæres en stadig økende del av vinen i Alsace helt ut. Det innebærer at moderne hvitviner er kraftige, aromatiske og tørre viner med distinkt og ren druekarakter.

En liten del av vinproduksjonen går med til søte viner, såkalt Vendage Tardive (VT) og Selection de Grains Nobles (SGN). Disse vintypene er laget av sent høstede druer med krav til høyt sukkerinnhold. I Alsace opereres det i dag med syv forskjellige hoveddruer: riesling, gewürztraminer, pinot gris, pinot noir, pinot planc, muscat og sylvaner, hvorav fire betraktes som såkalt edle: riesling, muscat, gewürztraminer og pinot gris.

Grand cru-konflikten
Beliggenheten nordøst i Frankrike sikrer Alsace en lang og forholdsvis kjølig vekstsesong. Alsace avgrenses av Rhinen i øst og beskyttes mot regn og vind av Vosges-fjellene i vest. Det innebærer at regionen er preget av et kontinentalt innlandsklima som er varmere og mer stabilt enn på den tyske siden av grensen. Mens de på den tyske siden tradisjonelt sett har måttet etterlate noe ufermentert sukker i vinen for å balansere syrene, har dette ikke vært et nødvendig inngrep i Alsace. Vinstilen er rik nok til å gi balanserte viner i tørre utgaver.

Jordsmonnet i Alsace er svært variert. I grove trekk vi si at høyereliggende skråninger i Vosges-fjellkjeden inneholder gneiss, granitt, sandstein og vulkanske sedimenter. Mindre bratte skråninger består blant annet av mergel, sandstein og leireholdig jordsmonn. Regelen er at de tyngre jordsmonnene, bestående av leire og mergel, resulterer i fetere og rikere vin, mens de høyereliggende vinmarkene med skrinnere jordsmonn resulterer i mer elegante og transparente viner med finere syrestruktur og et mer delikat aromabilde.

Den pågående konflikten mellom tradisjonalister og internasjonalister har manifestert seg i den stadig pågående diskusjonen om grand cru. Lovverket fra 1962 åpnet for muligheten til å klassifisere særlig gode viner som grand cru. I utgangspunktet var dette en glimrende og velegnet måte å profilere regionens beste viner på. Men konfliktstoffet i betegnelsen grand cru ble i høy grad undereksponert. Komitéensom ble nedsatt for å forestå dette arbeidet - Comité de Délimitation des Grand Crus - fikk umiddelbart etter å ha gått i gang med sitt viktige arbeid føle ubehaget ved å skulle skille klinten fra hveten. Den trakk seg i 1978, og en ny komité ble nedsatt, men ikke uten at høyt profilerte og respekterte Johnny Hugel, formannen i den første komitéen, konkluderte med at hans firma aldri ville akseptere grand cru-systemet og derfor heller ikke ville bruke grand-cru betegnelse på sine viner. Det gjør firmaet stadig ikke.

Komitéens arbeid ble avsluttet i 1983, med det resultat at 25 vinmarker ble anerkjent som grand cru. Et annet resultat ble at kun visse druetyper - riesling, gewürtztraminer, pinot gris og muscat - ble tillatt dyrket for grand cru, med det, forhåpentligvis, utilsiktede resultat at gode jordsmonn ikke lenger kunne benyttes til produksjon av pinot blanc, pinot noir eller sylvaner dersom ønsket var å stedfeste vekstområdet med karakteristikken grand cru. Komitéen tillot videre svært høye avlinger for grand cru, langt høyere enn for tilsvarende klassifikasjon ellers i Frankrike, en meget uklok, men fullt forståelig avgjørelse i en region med tradisjonelt sett høye avlingsnivåer.

Egne standarder
Ny runde for å avgrense grand cru ble iverksatt i 1985. Etter lange dragkamper er det nå 51 grand cru-marker. Systemer er allikevel blitt annerledes og mindre representativt enn det som i utgangspunktet var ønskelig. Den kvalitative hevingen av regionens beste viner er ikke kommet så raskt som forventet, men insitamentet ligger der til å utvikle grand cru til det karakteristikken var ment å skulle dekke: nemlig vin som i eksemplarisk grad uttrykker sitt vekststed og sitt jordsmonn, og ikke bare druens egenkarakter. Det er høyst uklart når regionen fullt ut makter å etablere grand cru som kvalitativ standard, slik tilfellet for eksempel er i Burgund. Det må fortsatt gås noen runder i Alsace for å få forståelse for dette.

Og i mellomtiden går livet i Alsace sin vante gang. Om ikke akkurat hos André Ostertag, som med utgangspunkt i 12 hektar vinmark, fordelt på mer enn 80 små parseller i og i nærheten av landsbyen Epfig, driver et mønsterbruk ved hjelp av kontroversielle synspunkter og produksjonsmetoder. I mangel av en kvalitativ standard i regionen, setter Ostertag sine egne. Her drives vinmarkene forbilledlig. Kontinuerlig eksperimenteres det med nye produksjonsmetoder.

Ostertag er aldri tilfreds, han er ikke navlet slik, med det resultat at alle aspekter ved vitikultur og vinifikasjon kontinuerlig evalueres og justeres. Her vedtas ingen "sannheter" som gyldige; de går ut på dato i det øyeblikk et eksperiment viser en ny og bedre løsning. I en region som har vanskelig for å enes om kvalitative standarder, kan det være greit med en instans som ikke bare representerer regionens høyeste standarder, men som likeledes utvikler regionens selvforståelse ved å pålegge seg selv en kontinuerlig kvalitativ forpliktelse.

Foto: Kjell Karlsson og Linda Frostestad

Forsiden akkurat nå

Til toppen