Rekker tunge til selvhøytidelig matkunst

Det er mye korreks og inspirasjon å hente for matkunstnere hos bildekunstnere som Asger Jorn og John Baldessari.

Akkurat i dette øyeblikket har jeg lyst på lettsaltet oksetunge eller kanskje, i den andre enden av skalaen, torsketunger i hvit saus. Inspirasjonen til menyvalget kommer denne gangen fra kunsten, nærmere bestemt fra den geniale danske kunstneren Asger Jorn (1914-1973).

Ikke bare uttrykte Jorn sin kunst seg med en uforlignelig energi i malerier, trykk, skulpturer, tekstil, keramikk, utsmykninger, men han skrev også en hel del, den godeste Jorn. At han hadde tid! Med all den reisingen, alle ekteskapene, sykdommen, alle prosjektene i inn og utland.

Kunst for de mette
Asger Jorns underlige bokprosjekt La langue verte et la cuite - som kan oversettes med "Den rå [eller grønne] og den kokte tunge" - og som han ga ut i samarbeid med den franske forfatteren Noël Arnaud i 1968, knytter ham til gastronomiens historie, i det minste indirekte. Også i boken Magi og skjønne kunstner, legger Jorn ut om det han kaller "matkunst", og han siterer gastronomiens far, Jean Anthelme Brillat-Savarin (1753-1826), blant annet: "Opdagelsen af en ny ret betyder mere for menneskehedens lykke end opdagelsen af en ny stierne".

Den mildt sagt surrealistiske "kokeboken" fra 1968 tar det helt ut. Dens tittel spiller på den nylig avdøde berømte antropologen Claude Lévi-Strauss (1908-2009) og hans bok Det rå og det kokte fra 1964. Jorns verk kan klart leses som en kunstnerisk parodi på dette viktige og noe formalistiske bidraget til sosialantropologiens historie.

Lévi-Strauss er opptatt av hvordan mat og tilberedning av mat inngår i sivilisatorisk selvforståelse. Han opererer med et kulinarisk triangel, hvor det rå, det kokte og det råtne utgjør ytterpunktene. Det som er rått kan enten råtne (natur) eller tilberedes (kultur). Måtene maten tilberedes på er tegn på kulturell tilhørighet. Det kan selvsagt innvendes at kulturen har en egen sans for det langtkomne eller det ytterlige: blåmuggost, gravlaks, rakørret, for ikke å snakke om en italiensk ost hvor levende larver er hovedingrediensen!

Gastronomien er jo den mettes kunstart, en luksusaktivitet helt på linje med all annen kunst. Hvem trenger egentlig kammermusikk, romaner, film? Lévi-Strauss' strukturalistiske skille mellom noe synkront (samtidig) og noe diakront (historisk/utvikling over tid) i måltider dreier seg om at primitive samfunn har måltider hvor alt serveres på én gang, mens mer eleverte kulturer serverer rettene i en rekkefølge.

Gastrofonisk studie
Asger Jorn danderer sitt verk som en meny, men hans bok har et så stort format at det å kalle den en parodi er feil. Jorn har samlet sammen bilder av kunst fra alle tidsaldrer og alle verdenshjørner, også fra norske stavkirker, hvor det avbildes tunger, i alle størrelser og former. Og alle disse tungene har han gitt farger, hvor resten av gjengivelsene er i sort hvitt. På fransk er som kjent tunge og språk samme ord ("langue"), og Jorn synes å boltre seg i dette ordets dobbelthet, dets talende spenning.

Boken er et vell av ordspill og lek med myter, ikke minst fordi prosjektet også har et "musikkologisk" perspektiv ved å være "en gastrofonisk studie i musikulinarisk marmytologi". Kapitteltitlene er kostelige, egentlig uoversettelige, som for eksempel "Hommage à l'Americaine", "Sonate en sole meuniere", "Ré en beurre noir", "Valse comestible", "Chopin grillé" - men ikke umulig å gjendikte, i Jorns ånd: "Hyllestserenade til hummeren", "Sjøtunge i panert moll", "Skatevinge i klingende brunet smør", "Vals med appetitt", "Chopin-grillede koteletter".

Dette sanseløse og sanselige surrealistiske prosjektet tar utgangspunkt i to "stammer" som studeres: Stammen "M" og stammen "14a". Begge er angitt på et kart over Paris, og betegner henholdsvis en stamme fra Montparnasse og en stamme i det 14. Arrondissement. Ved siden av Filippo Tomassi Marinettis Det futuristiske kjøkken  fra 1932, Salvador Dalis ekstravagante kokebok Les Diners de Gala og kanskje også Heston Blumenthals over 6 kilo tunge The Big Fat Duck Cookbook, er Jorns og Arnauds verk av de mer outrerte, men også en av de mest livsbejaende eksemplarer i kokebokens kulturhistorie.

Pure Beauty
Kunstnere som Jorn, Dali og Marinetti inviterte med andre ord gastronomien inn i kunstens verden. Men det finnes mange måter å sette seg til bords med kunsten på. En er å sette seg ned og meditere over kunsthistoriens mange still leben med matmotiver, fra hollandske mestere til kubistene, eller alle de religiøse måltidsmaleriene, med Leonardo da Vincis Nattverden som et naturlig høydepunkt.

Sukkermagnaten Sir Henry Tate - det ene navnet bak varemerket "Tate and Lyle" - gjorde det for sin del ved å gi startskuddet til en av Europas viktigste kunstinstitusjoner, Tate Gallery. En av hans genistreker er donasjonen av hans den gang enorme vinkjeller, som på non profit-basis skulle komme kunst- og vinelskere til gode.

Nylig kunne jeg erfare at restauranten "Rex Whistler" (oppkalt etter maleren bak stedets heldekkende veggmaleri fra 1927) på Tate Britain holder koken, at vinlisten fremdeles er utsøkt (med hele 60 halvflasker, for den som vil bruke ettermiddagen til noe annet enn siesta), og prisene fremdeles svært gunstige. Så etter en vandring rundt i utstillingslokalene, der man for tiden (inntil 31. januar 2010) blant annet kan se "Turner and the Masters", hvor Turner utsettes for en (risikabel) sammenligning med sine forbilder, er det godt å sette seg til lunsjbordet med et glass kjellerkald champagne og rekvirere en moden burgunder til fasanen.

Tate Modern på andre siden av Themsen har også tatt det å gå til bords på alvor. Restauranten i øverste etasje har en av Londons flotteste panoramautsikter, og sannelig serverer de ikke mat som er på høyden også! Vinlisten er ikke så attraktiv som på Tate Britain, men anstendig nok. Dag nummer to i et London-besøk kan mer enn gjerne inkludere en visitt i Tate Modern. Det nærmer seg et konsept: Kunst og mat. Nylig var mønstringen Pure Beauty av John Baldessaris verk et must (varte til 10. januar 2010).

Beriker bordsettingen
Etter å ha sett Pure Beauty kan du ta med deg et cross over-bidrag: en av John Baldessaris bøker, Yours in Food fra 2004, og kikke i den mens du venter på lunsj. Baldessari har samlet en rekke fotografier av måltider, klippet dem til eller - som i flere av hans øvrige verk - plassert et grønt, rødt eller blått rundt felt over de fotograferte ansiktene, slik at bildets motiv endres og fordreies. Boken er forsynt med 13tekster om mat og måltider, skrevet av forfattere og kulturkritikere, blant andre Paul Auster, David Byrne, Francine Prose og Michael More.

Paul Auster skriver om en periode med tomme matskap i Provence, og den avantgardistiske rockegruppen Talking Heads' frontfigur David Byrne legger ut om hvorfor amerikanere spiser med én hånd. Kunstkritikeren Michael Mores bidrag er en kort dramaturgisk tekst, med en hovedperson som utvikler mental allergi for all gul mat, som egg, smør og ost. Forfatteren Francine Prose har med et fint stykke (unnskyld ordspillet) prosa om artiskokker og majones. Hun beskriver et saftig måltid med denne vakre, lagdelte grønnsaken og dens myke kjerne dekket av hår som en metafor "for love and sex, for friendship, for education, for art, for life itself".

Men tekstene kommenterer ikke bildene, og bildene illustrerer ikke tekstene. Snarere står de i et spenningsforhold. Boken er mildt spekket med ideer for den som er interessert i måltidets antropologi og estetikk, kort sagt for den unike, dyptloddende og talende erfaring det å gå til bords representerer.

Det er Baldessaris konsept som gjør dette til en performativ kunstbok: Den beriker bordsettingen. Og føyer seg inn i en tradisjon hvor Asger Jorn har gjort et betydelig nedslag, han også. De rekker på et vis tunge til all selvhøytidelig matkunst.

Tekst: Mannen i mengden
Foto:
 

Forsiden akkurat nå

Til toppen