Romerne er i anmarsj

Bare navnet Frascati signaliserer italiensk 60-talls romantikk. Og nærheten til Romas 16 millioner turister har vært alt annet enn godt for områdets kvalitetsprofil. Men nå skjer det mye i kulissene.

Lazio og dets meste kjente DOC Frascati, er en av de siste regionene i Italia til å satse på kvalitetsheving. Soveputen heter altså Roma som innhyllet i forurensing kan betraktes fra Frascatis luftige høyder. Selv om det fortsatt er mulig å produsere 13 tonn (105 hl) druer pr hektar, velger de beste produsentene å legge seg på halvparten eller litt over.

Utbyttebegrensing er en klar forutsetning for å få fram Frascatis unike karakter som dessverre bare eksisterte i historiebøkene inntil for noen år siden. Den opprinnelige Frascati var nemlig en kraftig og alkoholrik hvitvin, men 60- og 70-tallets utvannete stil har ødelagt mye for dette imaget som dessverre fortsatt eksisterer på eksportmarkedet. Samtidig som den typiske romerske vinstilen canellino med en del restsødme og 10 prosent alkohol ikke akkurat har bidratt i positiv retning.

Viser potensialet
Frascati assosieres i stor grad med Fontana Candida som med 45 prosent markedsandel er svært sentral i området. Og ikke minst utsatt. Derfor har produsentens standardvin som produseres i et antall av 3 millioner flasker fått mer karakter. God frukt, overraskende bra syre og en karakteristisk druefedme samt lett fruktsødme i finishen gjør at den tåler litt krydder i maten.

- Det er viktig for oss å vise frem det virkelige potensialet til denne velkjente vinen og å vise at selv den rimeligste Frascati-stilen har særpreg, sier Luca Gariboldi i Gruppo Italiano Vini som kjøpte Fontana Candida i 1983.

Gamle kloner
Frascatis sanne karakter ligger imidlertid i druen malvasia del lazio som var på vei til å bli skjøvet til side av den mer produktive men mindre aromatiske malvasia de candia og trebbiano di toscana. Det lokale vinkonsortiet har tatt grep og krever en minimumsandel på 30 prosent av Frascati-blenden. Det er ikke gjort i en håndvending siden mye av regionens ca 1700 hektar vinmarker må plantes om. Fontana Candida var imidlertid tidlig ute med omleggingen og malvasia del lazio utgjør nå en tredel av egne vinmarker.

Men fortsatt er andelen bare ti prosent i standardvinen hvilket betyr at den i kommende årganger bare må bli bedre. Fontana Candida har funnet frem til gamle kloner av malvasia del lazio for å få frem autensiteten i denne semiaromatiske druen. Som også byr på dyp gul farge stor fylde, godt med alkohol (12,5-13 prosent), en karakteristisk bitterhet i finishen og middels langt lagringspotensial.

Skallkontakt viktig
Santa Teresa har den riktige druemiksen. Den kommer dessuten fra Fontana Candidas beste vinmark som er sørvendt ved 350 m.o.h. og som etter sigende skal være optimalt for Frascati. Druene plukkes for øvrig to uker senere enn ellers. I tillegg er det snakk om gamle vinstokker med naturlig lavt utbytte. Nå er riktignok 70 hl/ha høyt alle andre steder hvor god hvitvin lages, men det er en pekepinn på at produsenten fortsatt har noe å gå på.

Terre dei Grifi Malvasia del Lazio (2005) er en studie i denne druens potensial siden den er en éndruevin. Og betydelig bedre enn Terre dei Grifi Frascati Superiore som har alle tre druene og som er en sur lie-versjon av den vanlige Frascatien. Det er særlig frukten som løftes fram, fet rik gul frukt som søt pakistansk mango samt syltet tropisk frukt og sitrus. Bra syre og svært god lengde gjør den til en god partner til så vel lyst kjøtt som rike sjømatretter.

Fontana Candida gir alltid malvasia del lazio litt skallkontakt som sammen med den avsluttende bunnfallsmodningen gir ekstra fedme. Selv om malvasia ikke er en spesielt syrerik drue og det er tillatt å tilsette syre i hvitvinen, gjøres det sjelden. Ikke en gang i 2003. Forklaringen ligger i klimaet som her ved 350-500 m.o.h. byr på veldig god ventilasjon samt at nattemperaturene selv midt i august, er relativt lave. Dermed oppnås så å si alltid potensielt 6 g syre som når vinen er ferdig ender på litt over 5.

Mange små
Jordsmonnet spiller også en viktig rolle. Det er vulkansk og porøst med mye mineraler fra asken, særlig rikt er det på potassium og fosfor som vinstokkene er helt avhengige av for å trives. Samt litt leire her og der som hjelper til å holde på den sparsomme nedbøren. De nye strengere reglene innen Frascati DOC utelukker vanning som tidligere var vanlig.

DOC'ets vinmarker er fordelt på kommunene Frascati, Monteporzio Cantone, Grottaferrata, Montecompatri og deler av Roma. Det er stort sett snakk om små parseller som tradisjonen tro skulle gi vin til familiens eget forbruk samt litt inntekter fra salg av druer. Fontana Candida eier bare 30 hektar selv og har derfor avtale med vinbønder som må følge husreglene for praksis i vinmarken.

Det er av samme grunn få "Frascati-ansikter" utenom Fontana Candida. Det fremste holder til i Grottaferrata, nemlig Castel de Paolis. Den i dag hypermoderne vingården er et resultat av møtet mellom statssekretæren i Landbruksdepartementet Guilio Santarelli, og professor Attilio Scienza, en av landets fremste kapasiteter innen vitikultur, på midten av åttitallet. Familien hadde laget vin siden 60-tallet men ikke med egen etikett. Og heller ikke i samsvar med Frascatis potensial. Før eiendommens 13 hektar ble plantet om, hadde Santarelli testet ut 25 ulike druesorter, både lokale og importerte.

Stjernestatus
Resultatet ble 18 ulike druesorter i vinmarkene blant andre "obskure" typer som bellone, cacchione, romanesco og bonvino: - Vi ønsket å ta vare på de gamle sortene, ikke bare for at de var i ferd med å forsvinne, men for at de gir større aromabredde samt et lokalt preg, hevder Fabrizio Santarelli som har overtatt ledelsen etter faren.

Første flaske kom på markedet i 1993 og Santarellis viner fikk raskt stjernestatus - i Italia vel og merke. Fortsatt er hjemmemarkedet dominerende. Men vinene evner å kombinere det lokale særpreget med en internasjonal fruktdreven stil som gjør dem ekstra attraktive. Selv den enkleste Campo Vecchio som er en IGT grunnet innslaget av én ulovlig lokal drue, overbeviser stort.

Men husets Frascati Superiore er nå selve diamanten. Mens den svært rike toppvinen Vigna Adriana med sitt innslag av viognier nærmest blir for mektig i et varmt år som 2005, er Frascati Superiore like harmonisk, riktignok vesentlig kraftigere enn hva vi vanligvis forbinder med Frascati-vin, men uten at det går utover elegansen. Alt takket være den nydelige friske gule frukten. Og den fine mineralfedmen som lurer i bakgrunnen.

Pavens vingård
Santarelli har investert myei ny vinkjeller samt resepsjon for vinturistene med fantastisk utsikt over denne sørligste delen av Frascati DOC med sine bølgende åser. Vinturisme er et område som først nå er under utvikling hvilket nok en gang demonstrerer hvor bortskjemte regionens produsenter har vært. Fabrizio er for øvrig president for vinruten for Castello Romani som er sammenslutningen av i alt 12 ulike DOC'er som dekker et begrenset område umiddelbart sørøst for Roma.

Et av dem er Marino som for øvrig er svært lik Frascati. Druene, jordsmonn og klima er de samme. Produsentene skaper skillet, og i Marino er det enda færre av dem samtidig som antall hektar er halvparten. Marino ligger stort sett ved 350 m.o.h. og er kanskje mest kjent for å huse pavens egen vingård og -kjeller. Rett over gaten ligger Colle Picchioni hvor 80-årige Paola di Mauro fortsatt vil ha et ord med i laget når sønnen Armando og sønnesønnen Valerio lager vin. Paola er for øvrig like berømt for sine kokekunster som sine viner. Dessuten er hun en sann skandinaviavenn siden hun reiste mye til Sverige og Norge i sin tidligere karriere.

For eiendommen i Marino ble anskaffet som feriehus for 40 år siden. Og vinmaking stod ikke på programmet for ingeniørfamilien. Men den tidligere eieren, en fransk dame, hadde plantet litt merlot, cabernet, sauvignon og semillon for å kunne nyte sitt hjemlands vin. Paola begynte å lage vin for eget bruk, og fra 1985 var Colle Picchioni en realitet. Om enn i svært beskjeden skala. Selv i dag er volum bare 100.000 flasker, hovedsakelig fra vinmarkene i Marino men også noe fra de fem hektarene i Frascati.

Søte drømmer
Marino er generelt tørrere enn Frascati. Mineralkarakteren kommer dermed mer frem. Coste Rotonde og Donna Paola er sydd over samme lest med en viktig forskjell, nemlig at den siste har en tidel semillon og noe mer malvasia del lazio i blandingen samt strengere seleksjon. Begge er slanke i stilen med svært god syre, fin frukt og tydelig mineralpreg i retning sjø samt behagelige 12 prosent alkohol. Flotte matviner til alt sjøen har å by på.

Mauro-familien bruker allestedsnærværende Riccardo Cotarella som konsulent, og han har introdusert fat i resepten. Men kun for én hvitvin, nemlig Le Vignole som er en IGT siden den lages av druer fra både Marino og Frascati. En meget kraftig vin som i 2003 gir assosiasjoner til en rik meursault men som har mange andre aromaer som urter og lakris i tillegg til det markante mineralpreget. I sannhet en særpreget hvitvin som trenger mat som grillet fisk eller hvitt kjøtt.

Le Vignole ble egentlig skapt for en venns restaurant og inneholder noe sauvignon fra Armandos 15 år gamle eksperimentvinmarker. De omfatter også semillon, traminer og vermentino som han drømmer om å lage om til en søt vin. Da stiller sikkert mamma opp med en av sine søte lekkerbiskener.

Røde romere
Større etterspørsel etter rødvin har de siste ti årene presset frem en satsing også i dette tradisjonelt hvite området. Og siden de gamle romere foretrakk røde viner, nærmere bestemt Falernum og Caecubum fra den sørlige delen av dagens Lazio, har området i alle fall en historisk rett til å hevde seg i denne klassen. Men for at dagens viner skal kunne gjøre det, må de tilføres noe mer enn de lokale druene cesanese og sangiovese som stort sett bare evner å gi hverdagskvalitet, om enn ikke så aller verst.
 
Mye særpreg
Castel de Paolis lager nå en tredel rødt. Her brukes syrah, ved siden av cabernet, petit verdot og merlot, som gjør vinene mer parfymerte enn hva normalen er i Colli Romani. Santarelli var kanskje den første i hele Italia til å plante denne druen som trives veldig godt i det vulkanske jordsmonnet. Toppvinen I Quattro Mori har mye særpreg og skiller seg ut fra andre italienske rødviner. Som et møte mellom Bordeaux og Languedoc. Den enkleste røde er noe mer lokal i druemiksen men langt mer karakterfull enn gjennomsnittet i regionen.
 
For Colle Picchioni var det naturlig å satse på Bordeaux-druene gitt utgangspunktet.
Perlaia har en del sangiovese i tillegg og er et saftig og godt følge til lyst kjøtt.
Vigna del Vassallo er topprødvinen laget av både gamle og yngre vinstokker siden deler av den opprinnelige vinmarken måtte omplantes. En litt rustikk og fatpreget bordeauxblend.
 
Lavere utbytte
Fontana Candida har stor suksess med merlot. Den enkleste, Togale, er en for klimaet typeriktig merlot i den bløte stilen. Kron derimot er en fyldig og elegant vin med god friskhet som har fått en aldri så liten kultstatus blant Lazios røde. Vinmarkene ligger relativt høyt for røde druer å være, i sørvestvendte skråninger med det typiske porøse og steinete vulkanske jordsmonnet bare noen kilometer fra havet.
 
Generelt nyter områdets røde godt av langt lavere (ned mot 50 hl/ha) utbytte enn for de hvite. Årsaken er selvsagt at vinmarkene er plantet tett og med guyot-oppbinding samt at det gjennomføres mekanisk utbyttereduksjon som green harvest.

Tekst: Aase E. Jacobsen
Foto: Jan H. Amundsen

Forsiden akkurat nå

Til toppen