Røyken legger seg

New York: Sigarboomen i USA er over. Lykkejegerne som plutselig var storselgere av sigarer og fra ingenting kunne vise til generasjoner i sigarindustrien, er forduftet. Sigarsalget er betydelig mindre, men alle i bransjen hilses de nye tidene velkommen.

- Vi merker helt klart at sigarboomen er på hell, sier Michael Gonzales i sigarkjeden Barclay-Rex, med fire butikker spredd over hele Manhattan. Michaels butikk ligger i 42 gate, rett vis a vis det som må være en av verdens vakreste togstasjoner, Grand Central, med egen, uhyre smakfull østersbar i underetasjen. Barclay-Rex har holdt på siden 1910 og en av de eldste og mest seriøse i bransjen.

- Men når alt kommer til alt, er det ingen som beklager det, fortsetter Gonzales. De ville tilstandene hvor vi aldri kunne tilfredsstille våre gamle kunder og hadde lange ventelister på selv den enkleste sigar, er det ingen som vil tilbake til.

- Det er en interessant tid, sier Gordon Mott, administrerende redaktør i sigarbibelen Cigar Aficionado, som holder til noen kvartaler bortenfor Gonzales' butikk. Det amerikanske markedet har stabilisert seg, og det er mye snakk om at sigarsalget og boomen er over. Det er sant på en måte. Hypen er over, men sigarsalget fortsetter å øke, og her snakker vi om håndrullede kvalitetssigarer fra seriøse produsenter som har vært i industrien lenge. Poenget er at det i 1997 ble importert langt flere sigarer til USA enn markedet var i stand til å svelge, det var snakk om 5 til 6 prosent økning i året. I dag er markedet tre ganger større enn i 1992. Men om det har dabbet noe av i USA, så er det først nå det har begynt i andre land, og produsentene følger etter.

På hvert hjørne
Rundt regnet finnes det 50 rene sigarbutikker i New York, fra små upretensiøse til palasser som viden berømte Nat Sherman på elegante og svinedyre Fifth Avenue og selvfølgelig Davidoff og Dunhill, verdens største sigarkjeder utenom cubanernes La Casa del Habanos som etablerer seg i et vanvittig tempo over hele kloden. Nest ut nå er forøvrig Göteborg, eneste i Norden. Nat Sherman er New Yorks egen stolthet, etablert rundt århundreskiftet av en europeisk innvandrer. 3. generasjon Sherman har innredet butikken som et hvilket som helst herskapshus på Upper Manhattan, med mye høyde under taket, dyre tepper, mørkt treverk, pusset glass og stål og kunnskapsrik betjening. Her kan du leie locker og røyke din sigar i "riktige" omgivelser. De har sitt eget merke med samme navn i flere ulike serier og sammensetninger som Exchange Selection, Gotham og City Desk. Sigarene er dyre og, som Davidoffs Grand Cru-serie, ikke verdt sin pris.

Men Sherman er selvfølgelig mye mer enn bare sigarer. De har trolig ett av verdens beste utvalg av alt sigarjåleriet; klippere, lightere, etuier etc. til Fifth Avenue-priser. Davidoff er som andre Davidoff-butikker verden rundt, bare større. Dunhill fokuserer like mye på penner, klær og lær som sigarer, men kvaliteteten er god til en OK pris. Butikkene jeg var innom er ekstremt velassorterte etter norske forhold - her finner du alle merkene som ennå ikke er dukket opp i Norge, blant annet Opus X til Fuente-familien som skal være et usedvanlig stykke sigarkunst. De fleste har humidor, og selv om det var uvanlig fuktig i New York da jeg var der, virker kunnskapene omkring oppbevaring veldig gode.

Cuba i USA
Det kryr av cubanske merker, men ikke cubanske sigarer; Montecristo, Upmann, Hoyo de Monterrey, Punch, Ramon Allones etc. Logoene er ganske identiske til sine cubanske kolleger, men det er langt fra samme smak. Hvorfor? Dette er det høyst forvirrende utslaget av den cubanske revolusjonen i 1959, da Castro nasjonaliserte all industri inklusive alle sigarfabrikkene med dertil hørende merkenavn, og USAs boikott fire år senere, da John F. sendte sine rådgivere på handletur i Washingtons sigarbutikker og sopte byen for cubanske corona-sigarer, før han undertegnet blokaden.

Castro kastet alle amerikanske interesser på dør og tok over produksjonen av og rettighetene til verdenskjente og innarbeidede sigarer. Da sigarboomen startet på 90-tallet med sine enorme fortjeneste-muligheter, var dette en utvikling de amerikanske firmaene som en gang eide fabrikkene ikke kunne se på, og dermed startet de parallell-produksjon i stor skala fra Den dominikanske republikk og Honduras. Spørsmålet om hvem som har eiendomsretten er uinteressant for de fleste andre enn kobbelet av grådige forretningsadvokater som sikler på det neste århundrets store advokatbytte - Cuba VS. Den amerikanske sigarindustrien.

Inntil det er noen politisk mening i å stevne Cuba, er denne svært forvirrende dobbeltproduksjonen noe vi er nødt til å levde med, men foreløpig er den ikke spesielt plagsom i Norge. Opprinnelseslandet står alltid på kassen, så veldig komplisert er det ikke om du tar deg litt tid. Ser du en kasse Partagas og du er i tvil, spør du bare betjeningen. Ingen tør å lyve på dette.

Og hva med den storstilte forfalskningen av sigarer? Fortsatt er fakeindustrien sterkt levende, men i første rekke gjelder dette cubanske sigarer. Den økte tilgangen på vanlige sigarer har gjort det langt vanskeligere for useriøse aktører å bli kvitt sin produksjon. Flere rettssaker har også virket positivt. Cubanerne har gjort mye, men likefullt advares det mot å handle hos andre enn seriøse og etablerte butikker.

Høyere kvalitet
- Det er ingen tvil om at den reduserte etterspørselen lover bra for industrien, sier Gordon Mott. For boomen var ikke til det gode for industrien; de hadde verken jordsmonnet, råmaterialene, kapasiteten eller dyktige nok rullere til å levere den kvaliteten de var vant til. De aller fleste led under dette. Mindre etterspørsel har ført til langt høyere kvalitet, spesielt i forhold til hvor lenge de er lagret. Dagens sigarer er sannsynligvis de beste siden 1994/1995. De som begynte å røyke i 97 og 98, da boomen var på topp, vil oppleve en helt annen kvalitet nå. Og best av alt; prisene har også falt, sier han.

Ifølge Mott er nå interessen sterkest lokalisert utenfor storbyene, hvor det tradisjonelt har vært lite sigarer tilgjengelig, både gjennom utsalg og barer. Men det har ikke hjulpet på hvor det kan røykes. For om vi har reagert på amerikansk røykelovgivning før, så er det enda verre nå. California har forbudt røyking også i det offentlige rom, og lagt på sigarskatten med 95 prosent. Flere stater følger etter. Alle steder som har flere enn 35 seter må ha atskilte røykerom, og da har de fleste valgt å innføre totalt røykeforbud. Det var til stor irritasjon nå vi skulle spise ute på kvelden. Gang etter gang ble vi nektet å røyke sigarer, selv om sigaretter er OK. Ganske slitsomt og unødvendig; de fleste moderne restauranter har tilfredsstillende ventilasjonssystem og i Frihetens Land er dette moralske formynderiet et digert, amerikansk paradoks. Vi fant noen barer i Soho og Village som åpenbart er litt mer laissez faire.

- Dette at folk diskriminerer sigarer går langt tilbake, sier Mott. Folk har alltid oppfattet sigarer som sterkere enn sigaretter. Og dette er blitt normen.

Et sted å være
Dermed er det blitt en oppblomstring av sigarbarer over heleManhattan, men også dette har avtatt. Noen har opphørt, noen har gått konk. En tidlig lørdag, da vi hadde gjort de selvfølgelige turistgreiene som å besøke Frihetsstatuen og Ellis Island, gikk vi gjennom et morgenstille Wall Street, som faktisk er langt mer enn børs og brautende buy-outs. På 1 Wall Street passerte vi JR Tobacco - et digert lager av en sigarbutikk og sigarklubb. På døren står det at de er åpne på lørdager, men her er det veldig stengt.

- Det er ikke uvanlig, sier en dame som bor i nabolaget, på vei til sin lokale kjøpmann, de gir ganske enkelt faen, som mange andre butikker i strøket. Du kan ikke regne med at de åpner senere heller.

Stengt, ulovlig - hvor i svarte, i Frihetens Land som har tatt enorme mengder sigarer til sin munn de siste syv årene, er det mulig å røyke en sigar på normal måte? I løpet av den uken jeg var i New York fant jeg ett sted hvor jeg røykte uten frykt, og uten angstbiterske, amerikanske helsefanatikere med Gucci-solbriller og DKNY-uniform tittende olmt mot meg - på muren utenfor Guggenheim-muséet - så lenge det varer!

Om artikkelforfatteren:
Esben Hoff, som er medforfatter av Sigarguiden, Norges første sigarbok, og har gitt ut koke- og sigarboken Crossover sammen med Nils-Erik Egeberg. Styremedlem i og blant grunnleggerne av Det norske Cigarselskap. Røyker helst en Ramon Allones Gigantes.

Forsiden akkurat nå

Til toppen