Snart kommer meksikansk kaffe dyrket av nordmenn

Mexico er i ferd med å bevise at landet er en kaffestormakt også når det gjelder kvalitet. Norske interesser er med på suksessen.

Det er ikke usannsynlig at du nærmest daglig drikker kaffe fra Mexico uten at du er klar over det.  Denne anonymiteten har sin logiske forklaring: Kaffe fra Mexico har stille og rolig krøpet oppover vår importstatistikk og befinner seg nå om ikke helt på topp, så på vei inn i toppsjiktet. Det aller meste av denne kaffen finner altså veien ned i din kaffekopp via merkevareblandinger. Der passer den fint inn i vår litt syrlige, men fyldige nasjonale kaffesmak.

Kafferegionene i Mexico

Landet heter egentlig Mexicos forente stater og det er svært mange av dem. Det er kun i de 12 sørstatene det dyrkes kaffe, både i lavlandet og i høylandet over ca. 900 over havet. Mye av dette er lavlandskaffe, så de som ser etter det friske og syrlige, vil måtte være forberedt på å lete en stund.

Kommer man opp i høyden, stiger kaffekvaliteten i takt med høydemetrene, og nå kommer vi til de kaffeslagene som finnes som spesialiteter også i Norge.

 

Det klart største og vel mest kjente distriktet er delstaten Chiapas som ligger i høylandet og deler grense med Huehuetenango i Guatemala. Det er et vakkert og spektakulært fjellandskap, men med det følger også tunge utfordringer i infrastruktur. En ting er å dyrke, en helt annen utfordring er å få kaffen fram til eksport. Det koster. Chiapas-kaffe er kjent for sin syrefriske og vinøse smaksretning, men også med karakter av modne søte frukter. Velbalansert, rund og med fin kropp som hovedretning. Nå innbyr jo topografien til store variasjoner i mikroklima, så dette er som sagt en generell betraktning. Denne kaffen får vi tidvis i Norge.

Nå har Chiapas fått sterk konkurranse fra Oaxaca der syrligheten er noe mer avdempet og delikat, mens paletten går mer i retning av mandler og melkesjokolade. Kompleks og med matchende vel avrundete kanter. Kaffe fra denne provinsen sto for de fleste vinnerne i årets Cup of Excellence og har egentlig fortjent et større publikum også her hos oss. Det kommer.

Kaffeslagene fra Veracruz er mildere i anslaget og syrligheten er neddempet, men de vinner på sødme og fine hasselnøttaromaer. Ikke desto mindre var det Veracruz-kaffe på de to første plassene i årets konkurranse om beste kaffe.

I Puebla er sortene noe enklere, men for så vidt runde i kroppen, men med mer karamellsødme og valnøtt som undertoner.

 

Pioner innen økologisk og fair trade

Katastrofene som inntraff for 20 til 30 år siden førte for så vidt også med seg noe helt nytt og bedre.  For, mens nedgangstidene var på sitt verste, steg det i Mexico opp av asken nye metoder både for både dyrking og handel med kaffe.

Drevet fram av økologientusiaster og rettferdighandelsbevegelsen på 1980-tallet ble Mexico nærmest over noen netter verdens ledende nasjon innen økologisk og fair trade-kaffe. Nå har disse to bevegelsene slått rot også i andre land, og konkurransen er beinhard om hvem som nå er mest rettferdig. Det finnes nå en serie sertifiseringer og «friendlies» rundt om i verden, men i Europa er det nok den opprinnelige Max Havelaar-bevegelsen som står sterkest.  Her heter den nå ganske enkelt Fairtrade Norge, og den gamle elefanten er byttet ut med et moderne grafisk merke.

Også innen økologisk kaffe er konkurransen hard. Det er helt sikkert at økologisk dyrket kaffe er snillere mot moder jord enn mye av den konvensjonelt dyrkete. Skepsisen går mer i retning av tvil om økologisk kaffe er sunnere enn konvensjonell kaffe. Det later til at de færreste tror det. De har vanskelig for å se for seg hva som kan være galt med en bønne som er beskyttet av fruktkjøtt som vaskes og fermenteres bort, og som deretter brennes ved rundt 200 grader i 10 minutter.

 

Spesialkaffe heller enn fair trade

Både økologisk og fair trade-kaffe startet nok litt på feil fot i Norge. Det ble for stor avstand mellom solidaritetstanken og forventet kvalitet.

Når så er sagt, har Mexico beholdt sin lederposisjon som økologisk og fair trade-nasjon, men det er nok litt for mange velmenende «eksperter» rundt om i verden som ser dette som løsningen for fattige, små farmere. En ekspert er som kjent «en mann som er langt hjemmefra» og til slutt er det  forbrukeretterspørselen som bestemmer. Derved har rådene nok ofte ført til overproduksjon og dårligere priser. De skulle strengt tatt vært svært mye høyere om dette skal lønne seg for den enkelte. På toppen kommer jo også sertifiseringskostnadene.

Spesialhandelen er heller ikke særlig opptatt av fair trade og økologisk. Med noen få unntak holder den sensoriske kvaliteten ikke mål, og spesialbrenneriene kjøper uansett kaffe til priser som ligger godt over fair trade.

For noen år siden var Sigurd Granstad i studieøyemed på feltopphold nettopp i høylandet i Chiapas og derved blant små kaffefarmere. Med på lasset hjem fulgte både grønn kaffe og en noe tilårskommen kaffebrenner. Det ble både starten på Stavanger Kaffebrenneri og et langvarig nært forhold til kvalitetskaffe fra området.

 

Stavanger kan glede seg

Særlig det siste, for nå er det blitt både kone fra Mexico, Marcela, og ikke minst 280 mål jord i dette området. Inkludert er 10 mål kaffe, men med ambisjoner om å øke til 40 mål. Det kan høres mye ut, men i den store sammenhengen er dette bare litt større enn mikroskopisk. De er ikke alene om å være små i området, for mange naboer har kaffetrær som dekker alt fra et par fotballbaner (= 2 mål)ned til det som akkurat så mye som går innenfor fotballbanens straffefeltet.

Steinar og Marcela har fått erfare at det ikke er spesielt enkelt å være kaffebonde i Chiapas. Da de ønsket å utvide til 40 mål, måtte det felles en del trær som ikke ga skygge til kaffeplanter, men da er man samtidig forpliktet til å plante to nye trær for hvert man feller. På 30 mål blir det en del trær, så det kan høres uoverkommelig ut. Men med friskt mot, motorsag og nye planter er de nå godt i gang med både med nye skyggetrær og kaffetrær av bourbontypen. Bourbon vokser sakte og gir mindre avling, men betales med høyere pris siden farmen ligger opp mot 1200 meter.

Men selv her oppe har den fryktete sykdommen roya (kafferust) sneket seg gradvis inn. Steinar og Marcela har valgt å satse økologisk, men vil også sprøyte med koppersulfat, som er helt vanlig også innen økologisk produksjon. Det går sakte framover og årets avling var på temmelig nøyaktig 500 gram ferdigbrent malt kaffe. Om fem til seks år vil det formodentlig bli til ni tonn grønn ubrent kaffe som er akkurat nok til å fylle en halv container, og stavangerområdet kan glede seg til kaffe fra «egen lokal farm».

 

Kaffebrenneriet satser

Etter at Mexico kom med i Cup of Excellence-konkurransene har kvalitetskaffe fra Mexico funnet veien til landets største kaffebarkjede i flere omganger.

 I Cup of Excellence sender farmerne inn sin kaffe først til lokal kvalitetsbedømming, og deretter går de som kommer videre fram til en ny runde og blir bedømt av en internasjonal jury. Vinnerne av denne konkurransen blir igjen auksjonert bort over nettet, og langs denne veien har det faktisk havnet noen sekker i Norge. Til priser som ligger fortjent himmelhøyt over både fair trade og økologisk kaffe. Til stor glede for farmere og til like stor glede for norske kaffeaficionados som får anledning til å smake det beste Mexico har å by på. Kaffebonden får som en fremragende vinbonde betalt for kunnskaper, innsats og ferdigheter. Det lønner seg.

For et år siden var Steinar Paulsen fra Kaffebrenneriet med i juryen i Mexico og like etter kjøpte de også i år like gjerne vinnerlott nr. 4 i konkurransen, La Nueva Linda. Som en vin av edel årgang var den også i begrenset kvantum, og den ble selvfølgelig utsolgt ganske raskt. Nå i 2013 har de gjentatt suksessen og kjøpt en ny nr. 4-lott. Denne gang fra farmen La Providencia som ligger i Oaxaca-provinsen. Juryen i år beskrev den som: Leskende kaffe med smak av pasjonsfrukt, vanilje, sitrongress og med en kremet munnfølelse. Nå er den på vei over Atlanteren for å testes igjen og brennes før den lanseres og blir å smake litt ut på høsten.

 

Fakta om kaffe i Mexico

Med sine drøye 100 millioner innbyggere, pluss de millionene som er (il)legalt i USA, rangeres landet som nr. 11 blant planetens mest folkerike nasjoner. Landets økonomi har en imponerende 13. plass i verden og som kaffeprodusent ligger det med sine 6 millioner sekker like bak Colombia. Som i Norge drar oljeeksporten kraftig opp. Derfor lever rundt halvparten av innbyggerne under fattigdomsgrensen. Det er store regionale forskjeller. De fleste bor i sør, og det er akkurat der det dyrkes kaffe.

Kaffeproduksjonen er av klimatiske grunner begrenset til sør i landet, på grensen mot Guatemala. Selv om nesten 100 prosent av det som dyrkes er attraktive arabica-varianter, er det aller mest i lavereliggende strøk. Produktiviteten er svært lav, og infrastrukturen er nok ikke den beste. Derved er den generelle kvaliteten ikke mye å skryte av. Det passer egentlig den største kunden USA ganske så fint. De tar imot drøyt halvparten av det som eksporteres og industrikaffekvaliteten i USA er som kjent tungt prisdrevet, med noen få, men hyggelige unntak.

Kaffen kom til Mexico med spanjolene og er i dag det nest største landbruksproduktet etter mais. Men, Mexico er et stort land, og ser man bare på områdene i sør, betyr kaffen like mye for innbyggerne der som fiske tradisjonelt gjorde i nord her hos oss. Der er det nok tusenvis av familier som har kaffe som sin eneste inntektskilde. På godt og vondt.

Det siste ble svært merkbart da kaffemarkedet i to omganger nærmest kollapset for ca 20 år siden og tusenvis av familier forlot sine gårder. Mange av disse igjen prøvde og prøver å komme over grensen i nord til et bedre liv i USA, eller slår seg ned rundt Mexico City som er en av jordens mest folkerike byer.

En medvirkende årsak til denne folkevandringen var nok også at produktiviteten var og er inntil 50-80 prosent svakere enn i sammenlignbare land. Det førte igjen til at enda færre hadde råd til å kjøpe kunstgjødsel og plantevernmidler. Det ble en tilnærmet katastrofe på linje med at det skulle ha blitt «svart hav» hos oss flere år på rad. Det har rettet seg opp, men nå er det helt andre kriser på gang.

Det er nok ikke bare narkotikatransporten fra Sør- til Nord-Amerika som utgjør en trussel for Mexico. I løpet av de to siste årene har det kommet vandrende en skummel fiende for kaffebøndene: Plantesykdommen roya, eller kafferust, en soppsykdom som angriper bladverket på kaffeplantene slik at de i løpet av kort tid visner og dør. I nabolandene i sør som Guatemala, Nicaragua, Honduras, og El Salvador er dette nå en tilnærmet katastrofe med distrikter hvor to tredeler av plantene er rammet.

Sykdommen er nå på full fart inn i Chiapas, en av statene i sør hvor det dyrkes kaffe, og i takt med klimaendringen brer den seg både nordover og oppover i høyden. Nå kan man for så vidt sprøyte med kobbersulfat mot roya. Det er ikke så drastisk som det høres ut til og er økologisk godkjent. Men det er dyrt, og det er så store områder som er rammet så dette at det nå er en varslet katastrofe i regionen. Den har rammet og vil ramme hundretusenvis av mennesker som allerede er blant Mexicos fattigste. Det er krise. Den eneste løsningen, bortsett fra sprøyting, ligger i å brenne ned kaffetrærne, utvikle nye sykdomsresistente varianter og plante ut disse. Det er lettere sagt enn gjort, for det vil ta noen år og det er snakk om noen hundre millioner planter som skal forskes fram, ales opp og settes ut.

Foto: Sigurd Granstad, iStockphoto (Maria Eugenia Farrugia, Jess Kraft)

Forsiden akkurat nå

Til toppen