Snobbeskolen

Årets minst snobbete bok heter nettopp Snobbeskolen og er verken en kokebok eller en guide til hvordan skal bli eller unngå å bli en ekte matsnobb, samtidig som den er det. En skikkelig schizofren bok med andre ord som er virkelig underholdende å lese som innimellom all satiren samtidig gir kunnskap om de gode råvarene.

Forfatter er Tore Bruland, Rogalands Avis' mat- og vinskribent, som nå blir tilgjengelig også utenfor sitt relativt snevre geografiske nedslagsfelt, selv om internett selvsagt har endret en del på det.

I boka byr han på en rekke selvopplevde episoder fra hjembyen herlig illustrert av Per Dybvigs rå strek. Når du har lest gjennom boka, kan du avlegge eksamen. Som seg hør og bør finnes svarene bakerst i boka. Beklageligvis tillater ikke formatet at den kan tas med overalt. ISBN 82-990593-1-3. Kroner 295. PS: Innpakningen er alene en gimmick verd å oppleve.

Utdrag fra boken:
Kelnerplagingens gleder og utfordringer
Sitter du med lørdagstacoen og føler at du har mistet oversikten? Her starter leksjonene som kommer til å gjøre deg til en mat- og vinsnobb av dimensjoner. Mat- og vinsnobberiets kunst er en lang og tornefull vei til perfeksjon. For ikke å snakke om at det er kostbart i tid, krefter og ikke minst penger. Resultatet blir at du ikke inviteres i middagsselskaper, eller at du i beste fall må lage maten selv der du kommer. Imidlertid er det den deilige veien mot målet som er hensikten.

Snobberi er forankret i flere felt. Det viktigste er at du klarer å snobbe på en diskret måte slik at du ikke blir oppfattet som arrogant. Usympatisk framferd, som å sende tilbake retter på en restaurant, er fullt og helt ødeleggende for snobberiets finesse. Det samme er å fortelle folk at de tar feil. Kunsten er å få dem til å skjønne at de gjør det ved hjelp av ord, handlinger og diskret kroppsspråk. Derfor er det vesentlig at du som snobb sitter inne med store kunnskaper om ditt snobbefelt.

Det viktigste når du skal snobbe er å finne rett nivå. Kunsten er å legge snobberiet kun et par hakk over dem du skal blamere, slik at de skjønner de er totalt akterutseilt uten at de dermed synes du er en drittsekk. Legger du listen for høyt, blir du ikke sett på som snobb, men som nerd. Det er akkurat det motsatte av det du ønsker å være. Du ser sikkert at det er helt meningsløst å snakke om 300 kroners cru-asparges, dyrket i optimalt jordsmonn i Provence, til ignoranter som lager kinakål-salat. Da er velvalgte innfallsvinkler at kinakål er godt dersom det er stekt, slik de faktisk gjør det i Kina, eller at thousand islanddressing er skikkelig godt (her må du legge inn en liten kunstpause) dersom den er hjemmelaget.

Innerst inne synes du selvfølgelig at de er duster. Det må du imidlertid aldri vise. Å snobbe nedover er avansert, og anbefales bare for de mest erfarne. Min venn Morten klarer dette på perfekt vis. Når han er hjemme hos meg, går han resolutt bort til brødskuffen og nugattiboksen (huff da, men slik er det å ha barn...) og forsyner seg før han sier: - Dette har jeg gledet meg til lenge. En perfekt måte å si at nå holder det med gåselever og trøfler for en stund.

Som du vil se utover i boken, er restauranter drømmearenaer for mat- og vinsnobber. Dette er steder der de virkelig får dyrket sporten til perfeksjon, selv om fellene er mange. Hovedregelen er at hyggelige gjester alltid får det beste ut av måltidet. Derfor er en snobb aldri grinete eller arrogant. Det er også viktig at du virkelig er en sann mester i ditt fag før du begynner snobberiet. Spesielt i forhold til drikke er innfallsvinklene uendelige:

Det dummeste du kan gjøre er å refusere vin som ikke er dårlig. Korket vin smaker muggen kjeller og oksydert vin brunt gammelt eple. Å sende ut en vin som er helt i orden røper at du egentlig hører hjemme på en trailerkafé som Ben's Kafé. En fin inngangsreplikk til snobberiet er: - Har dere champagne i glass? på kelnerens spørsmål om aperitiff. Får du nei til svar, har du allerede snobbet deg litt. Er svaret ja, spør du om merket på en måte der du virker oppriktig interessert i hvilket champagnehus restauranten har valgt.

I de fleste tilfellene må nå kelneren løpe bak for å se. Når vedkommende kommer tilbake, får du to nye alternativer. Er det skikkelig vare, berømmer du stedet for å ha valgt en lett og delikat aperitiffchampagne, alternativt rynker du litt på nesen over at de har plukket ut en matchampagne, men bestiller den likevel. I 80 prosent av tilfellene kommer kelneren tilbake og presenterer en eller annen musserende vin for deg. For å ikke virke arrogant, sier du selvfølgelig aldri at det eneste likhetstrekket den vinen har til felles med champagne er at begge bobler. I stedet spør du hyggelig: - Er ikke det en musserende vin? Deretter bestiller du en dry martini. Ta alltid hvitviner og musserende viner som er i vinkjøler ut når de er passe kalde. Kelnernen vil intuitivt tro at han glemte å sette den på plass sist gang han var ved bordet. Si høflig at dere syntes den var i det kjøligste laget.

Forsiden akkurat nå

Til toppen