I Irland er de pagodelignende destilleribygningene vi kjenner fra Skottland et sjeldent syn.
Grunnen er at irene benytter mye umaltet bygg i whiskeyen, og at den som maltes, tørkes under røykfrie forhold. Den utstrakte bruken av ren bygg skyldes en egen skatt på maltet bygg som ble innført på 1800-tallet.
Irish Distillers Group som samler all whiskeyproduksjon i Irland i dag, er en betydelig aktør i irsk landbruk i og med at gruppen kjøper tonnevis av bygg hvert år fra bønder på sørkysten av øya.
På grunn av klimaet er bygget søtlig, og det høstes så tidlig som i juli/august. Etter tørking er vanninnholdet redusert til 14 prosent, og det meste av duft og smak som minner om honning, eple og pære, kommer fra bygget. I tørre sommere dukker også en kjeksaktig tone opp sammen med nystekt brød.
Den rene byggen gir sammen med tredobbel destillasjon en lett og sterk sprit. Destillatene havner på 85 prosent, men settes ned til 63 prosent før de tappes på fat. Fatmodningen på minimum tre år avviker ikke mye fra annen fatbehandling, men resultatet er likevel et brennevin med en helt annen stil og karakter enn hos nabofolket i nordøst.
• Flere gode artikler om whisk(e)y
Grønn flekk
Åtte av ti flasker med irsk whiskey har Jameson på etiketten. Men Green Spot Pure Pot Still er kanskje det nærmeste vi kommer den opprinnelige irske whiskeyen.
Tidligere fantes det mange hundre vin- og brennevinsforhandlere som kjøpte fat fra destilleriene og tappet whiskeyen under egen etikett. Skiftet kom da destilleriene ønsket å stå på egne ben og markedsføre sine egne varer. Resultatet ble oppkjøp, fusjoner og gamle, gode merkevarer som forsvant.
En av de få overlevende var Green Spot. Det finnes ingen kjente opptegnelser som viser når den første flasken ble tappet, men det antas å ha vært tidlig på 1920-tallet.
Hvert år kjøpte vinhandleren Mitchell & Son i Kildare Street i Dublin 100 hogsheads (fat på 238 liter) fra Jamesons destilleri som fortsatt ligger i Bow Street i samme by. For at whiskeyen ikke skulle bli for «vinøs» var bare halvparten av fatene oloroso-fat mens resten tidligere hadde vært benyttet til lagring av fino.
Whiskeyen fikk så godgjøre seg i fem år før alt ble blandet. Deretter ble brennevinet tappet tilbake på fatene for ytterligere fem års lagring i lagerbygningene i Fitzwilliam Lane.
Først ble whiskeyen kalt Pat Whisky – utstyrt med en etikett som en mann var i ferd med å sprenge seg gjennom. Bak ham var det en grønn skygge, noe som ga navnet Green Spot på folkemunne. Populariteten økte, og senere dukket det opp både en sju år gammel Blue Spot, en Yellow Spot på 12 år og en Red Spot på 15 år. I dag er det et grønt lakksegl som pryder etiketten.
Etter hvert ble lagringen i dyre sherryfat en økonomisk belastning for Mitchell & Son, og de reduserte produktgruppen til den opprinnelige Green Spot. Etter en endring i produksjonen hos Jameson, gjorde Mitchell & Son avtale med Irish Distillers som garanterte for fortsatt produksjon.
Green Spot har en jordliknende stil med hint av bark, pepper og annen krydder samt sherry og mentol i nesen. Smaksbildet er søtlig med fattoner, rike kryddertoner og innslag av malt. Mentolen dukker opp igjen i en mer kompleks avslutning sammen med et litt medisinsk preg som ofte forbindes med jod.
Unike og eksklusive Midleton
Dagens Green Spot er produsert på Midleton-destilleriet som alltid har vært anerkjent, og består av whiskey som er lagret i sju til åtte år der en fjerdedel har ligget på sherryfat.
Her lages også en bred portefølje under Jameson-paraplyen, samt ikke minst Midleton Very Rare 2010 som er en unik whiskey og en av Irlands mest eksklusive. Fatene er håndplukket av Master Distiller Barry Crockett.
Midleton Very Rare ble lansert så sent som 1984 og har litt forskjellig stil fra år til år. Antallet flasker er begrenset – fra 600 til 1200 kasser per år – og hver flaske er nummerert og signert av Crockett.
Lagringstiden er fra 12 til 25 i brente bourbonfat – både fra det gamle og det nye destilleriet.
Selv om Midleton Very Rare er ettertraktet av samlere, er det få som har hver årgang. Whiskeyen fikk gullmedalje i San Francisco World Spirits Competition i 2005.
• Irsk whiskey på Vinmonopolet
Foretrukket av prester
Blant de mange merkene i Jamesons portefølje, er Redbreast et av de mest lovpriste. Historien forteller at uansett hvilken prest man besøkte, så hadde han Redbreast i skapet, og whiskeyen fikk raskt tilnavnet «The Priest’s Bottle».
Redbreast var merkenavnet for Jamesons Pure Pot Still-whiskey og tappet i samarbeid med Gilbey Vintners som søsterwhiskey til deres eget merke Crock of Gold. Den første tapningen kom i 1939 der Jameson fylte Gilbeys egne fat.
Den følgende prosedyren var svært enkel; to fat med whiskey fra ex-sherryfat og ett ex-bourbonfat ga den ønskede blandingen.
Whiskeyen ble stort sett solgt innenlands, og i 1968 bestemte Jameson seg for å avslutte samarbeidet med Gilbey. Merket ble likevel solgt i Gilbeys navn da de fortsatt fikk kjøpe pot still-whiskey fram til 1971.
Den siste flasken ble tappet i 1985, men da var ikke brennevinet som det en gang hadde vært. Mangel på nye fat medførte at det ble benyttet fat som var over 20 år gamle – noe som resulterte i en relativt slapp whiskey.
Dagens Redbreast ble relansert av Irish Distillers som en Single All Pot Still whiskey med minimum 12 års lagring. Siden har det også kommet en med 15 år bak seg på fat – en whiskey som i utgangspunktet ble produsert for noen få spesialforretninger.
Redbreast 12 Years Old er en ren og frisk whiskey med hint av linfrø, nøtter, rug og kaker i nesen som forteller hva irsk pot still-stil egentlig handler om. Smaksbildet er komplekst med ingefærkake, en anelse honning samt nøtter og mørk sirup og hint av sherry.
Avslutningen er en anelse tørr med toner av lakrisliknende sherrytoner. Alkoholinnholdet er 40 volumprosent.
Redbreast 15 Years Old er en søtlig whiskey med innslag av rosin, krydder og «pot still» i nesen.
Dette er en kraftig whiskey med et alkoholinnhold på 46 volumprosent med søtlig smak og innslag av vanilje, honning og krydder. Avslutningen har et hint av brent treverk.
• Se alle testene av whisk(e)y her
Historien om irsk whiskey
På slutten av 1700-tallet hadde den grønne øya nærmere 2.000 destillerier med stort og smått, og flere av varemerkene som i dag tilhører Irish Distillers Group ble etablert på denne tiden: Jameson i 1780, Powers i 1791 mens Midleton kom etter i 1825.
Det eldste destilleriet i gruppen, Old Bushmills, fikk sin offentlige lisens så tidlig som i 1608 og er verdens første, kjente destilleri.
I dag er det kun tre destillerier i drift: Midleton, Bushmills og det frittstående Cooley – med et sortiment på mellom 25 og 30 forskjellige merker.
• Les om verdens største whiskyekspert her
Turbulent
Nedgangen i antall destillerier begynte så smått midt på 1800-tallet da en viss Father Mathew reiste Irland på kryss og tvers og fortalte om alkoholens forbannelse. Whiskey var djevelens drikk.
At talegavene var gode, dokumenteres med en nedgang i antall skjenkesteder fra rundt 21.000 i 1838 til litt over 13.000 seks år senere. Og problemene sluttet ikke med pateren. Først fulgte den amerikanske forbudstiden, så den irske uavhengighetskrigen og til slutt en borgerkrig.
Da det hele hadde roet seg, ble det handelskrig mellom Republikken Irland og Det britiske imperiet. Ikke uventet sikret britene seg kontrollen over det meste av de gamle eksportmarkedene.
Noen forsøkte likevel å holde det gående, og i 1966 bestemte de få gjenværende destilleriene seg for å slå seg sammen til Irish Distillers Company. I dag heter gruppen Irish Distillers Group.
Vatting
I Irland betyr vatting å blande sammen identiske stiler av whiskey – det vil si malt, pot still og flere – fra det samme destilleriet, men fra forskjellige fat.
I Skottland er betydningen litt annerledes da vatting betyr å blande maltwhisky fra flere destillerier.
Jameson
John Jameson var trolig en skotte som slo seg ned i Dublin rundt 1770. Sønnene, John og William, ble kjent med en destillatør ved navn John Stein som hadde et destilleri i Bow Street. Eldstemann John giftet seg med Steins datter Isabella, og historien forteller at Jameson senior tok over destilleriet i 1780.
Senere overtok sønnen John destilleriet mens broder William drev sitt eget destilleri i Marrowbone Lane. Sammen utgjorde brødrene den største destillerifamilien i Irsk historie – selv om de var konkurrenter.
For å gjøre historien kort, ble destilleriet i Bow Street historie i 1971, og all produksjon ble flyttet til Midleton på sørkysten av Irland. I 1988 kjøpte Pernod-Ricard Irish Distillers, og det ble bestemt at alle markedsmessige ressurser skulle gå til Jameson og Bushmills.
Resultatet ser vi i dag der tre fjerdedeler eller mer av all irsk whiskey som selges, er Jameson.
Foto: Irish Distillers/ iStockphoto
.png "Vinsmaking i Oslo 24. mai")