Utfordringen fra øst

At Bordeaux' østside ypper seg mot det aller helligste, nemlig områdene på vestsiden av elven Gironde, er av relativt ny dato. En viktig pådriver har vært en ikke ukjent amerikaner.

"Åh, øst er øst og vest er vest, og aldri skal de to møtes", skriver den engelske forfatteren Rudyard Kipling i Balladen om øst og vest fra 1889. Det skal godt gjøres å ikke være enig med Kipling også i dag. Også i vinens verden finnes øst-vest konflikter, og den mest kjente omfatter St.-Emilion og Pomerol (samt enkelte satelittkommuner) kontra Médoc og Graves. Konflikten har ikke alltid vært der, ganske enkelt fordi St.-Emilion og særlig Pomerol er en forholdsvis ny "oppdagelse". Først etter siste verdenskrig begynner disse appellasjonene å gjøre seg gjeldende, særlig gjelder dette for Pomerol.

Konflikten var i utgangspunktet ikke ulik den vi i dag kan observere mellom de store champagnehusene i Epernay og Reims og de mer obskure og familiedrevne småprodusentene lokalisert i vindistriktene. Her er det slik at de store husene med sine enorme økonomiske muskler og hundreårige tradisjoner har hatt monopol på forståelsen av hva champagne skal være. Det formidable trykket i påvirkningen fra hovedsteder som Reims og Bordeaux har hvilt tungt og anstrengende over markedene. Lite nytt har sluppet til, og i hvert fall ikke uten sverdslag.

Merlot is king
Klassisk britisk vinlitteratur har bare i svært begrenset grad beskjeftiget seg med østsiden i Bordeaux. George Saintsburys Notes on a Cellarbook nevner ikke en eneste østsidevin, det samme er tilfellet hos H. Warner-Allan i A History of Wine. Edmund Penning-Rowsells The Wines of Bordeaux er den første monografien i det store formatet som vier østsiden berettiget oppmerksomhet, men entusiasmen går ikke akkurat gjennom taket her heller: "Dersom pomerol'ere kan kritiseres for noe, så er det at de har en tendens til å mangle et sentrum. Der en god Médoc har en indre kjerne som holder smaken ved like gjennom hele smakskurven, er en pomerol'er umiddelbart til stede, og har en tendens til å forsvinne eller mykne mot slutten av smakskurven". Denne er heller ikke å betrakte som et kompliment: "Om aromaen til en Médoc påminner om solbær, minner pomerol'ere for meg om brunt sukker".

Skribenten som virkelig setter fart på østsidevinene, og særlig vinene fra Pomerol, er Robert Parker. Bordeaux. The definitive Guide fra 1986 sender Pomerol inn i stjernehimmelen. Vi vil huske Parker for slike beskrivelser: "Dette er en fantastisk Latour-à-Pomerol, blåfiolett i farge, ekstremt rik på smak, med en rik, uimotståelig duftende bouquet av rike plommer og solbær. Dekadent rik og mangefaset med eksplosiv kraft og betydelige tanniner, så vil denne vinen trenge nærmere ti år i kjelleren." Og dette er langt fra den mest heseblesende kommentaren til en god pomerol'er fra årgangen 1982! Dette er naturligvis en vintype som tiltalte Parker, og denne vinstilen, som regionen leverte i årganger som 1982, 1989 og 1990, fant store mengder av interessenter, særlig i de oversjøiske markedene og blant nye generasjoner av vindrikkere.

Pomerol er ensbetydende med merlot. Mer enn 80 prosent av regionens samlede produksjon på ca 800 hektar er basert på denne druen, som i Gironde er mer er å betrakte som et mykningsmiddel for at den langt tøffere cabernet sauvignon skal te seg mindre brutalt. Regionens beste viner produseres fra vinmarker beliggende på et høydedrag som er resultatet av forhistorisk morenevirksomhet. Geologisk sett består dette viktigste vekstområdet for merlot i Pomerol av grus med varierende sterkt innslag av rik jernholdig leire.

Etikettene er attraksjonen
Regionens beste viner er bløte, med markant plommeaktig fruktkarakter, fast underliggende struktur og distinkt mineralitet. De drikker bra fra første stund og når gjerne i modne årganger et første tiltalende drikkeplatå etter 4-5 år. Deretter har vinene en tendens til å miste noe av sin energiske og ekstroverte fruktkarakter. Frukten blir ofte litt brun i kantene; brent jordbærsyltetøyaktig i mange tilfeller, og den underliggende mineraliteten begynner å gjøre seg gjeldende. Tanninene blir også mer merkbare. På dette drikkestadiet er ikke pomerol'ere særlig morsomme; de kan virke gamle og slitne, og da kan du like gjerne la dem ligge i påvente av bedre tider. De beste vinene kan trygt ventes på, de mindre reputerte fra sandholdige jordsmonn vest i regionen skal drikkes i den ungdommelige fasen.

Pomerol er en lite bemerkelsesverdig kommune, et bondeland uten historiske bygninger eller monumenter av noe iøynefallende slag. Kommunen har ingen historie å vise til, og det er ikke et konkurransefortrinn i en region der adel, arv og historie er grunnleggende forutsetninger for regionens selvbevissthet. I Pomerol er det etikettene og de små eiendommene som er attraksjonene. Ingen tar turen til Pomerol med mindre det er for disse eiendommenes skyld. Et nokså forvirrende nettverk av små og trange veier forbinder i underkant av to hundre små eiendommer, som ligger spredt rundt i en karrig og kjedelig landskap. Produksjonsvolumene er små, ofte bare noen få tusen kasser, i mange tilfeller ikke stort mer enn tusen kasser. Det er ikke mye i en region der de store eiendommene på vestbredden av Gironde ofte produserer 20-30 tusen kasser vin.

Selv om kommunens viner først fikk oppmerksomhet på et langt senere tidspunkt enn naboene i Médoc og Graves, er vinproduksjon i denne kommunen ingen ny foreteelse. Romerne dyrket vinstokker her, og helt fram til Hundreårskrigen (1337-1453) fantes det vinproduksjon i området. Så går Pomerol under jorden, og først sent på 19-hundretallet revitaliseres kommunen med sentrum i Libourne, men uten at vinene av den grunn blir å regne med. Underlig nok er det først det belgiske markedet som reagerer positivt på vinene. De ble tatt hjem til Belgia og tappet på flaske der. Fra 1920-tallet begynner de første pomerol'ene å gjøre seg gjeldende i det internasjonale vinmarkedet, men de konkurrerer ikke i det tradisjonelle claret-markedet i England, noe som antakelig var en klok markedsmessig tilpasning. De etablererer sine egne markeder i Belgia, Holland og i enkelte franske storbyer. Brussel utviklet seg til å bli det viktigste markedet for toppvinene fra Pomerol.

Mer enn noen annen vin, er Ch. Petrus regionens flaggskip, og mer enn noen annen enkeltperson, så er det negoçianten Jean-Pierre Moueix som har gjort regionen kjent i det store internasjonale vinmarkedet ved å kontrollere en rekke av regionens fremste eiendommer. Blant regionens beste produsenter skal regnes Ch. Petrus, Conseillante, Trotanoy, Le Pin, Certan de May, Latour-à-Pomerol, Lafleur, Clinet, L'Évangile og Vieux-Ch-Certan, som er min personlige favoritt.Pomerol er fortsatt uten offisiell klassifikasjon som skiller den fra de andre hovedområdene i Bordeaux.

Revidert klassifisering
St.-Emilion er den desidert største regionen på østsiden med 5.300 hektar oppdyrket vinmark. Mens vinene fra Pomerol er nokså ensartede innenfor regionens to dominerende stiler, er vinene fra St.-Emilion en langt mer forvirrende materie å finne frem i. Blindsmakinger gir langt fra entydige resultater, for å si det forsiktig. Det er ikke uvanlig å se likhetspunkter mellom de to østsidekommunene, men jeg hører ikke til blant dem som finner denne sammenstillingen særlig god eller pedagogisk. En St.-Emilion er gjerne en bløt, forholdsvis åpen og fruktig vin. Stilen kan tendere mot den plommeaktige frukten i en løs og ikke altfor seriøs Pomerol fra sandholdig jordsmonn, eller kan være mer markant cabernet-dreven i frukten, men da gjerne i en lysere og mindre brutal stil enn den man finner i Médoc.

I St.-Emilion er det vanlig å skille mellom to stiltyper, geografisk lokalisert til dalsidene rundt byen St.-Emilion (côtes) og på et langstrukket høydedrag som strekker seg nordvest i appellasjonen (graves), mot grensen til Pomerol. Vinene fra de to dyrkningsområdene regnes som åpne kontra stramme viner, og det er sistnevnte som regnes for å produsere regionens beste viner. Her finner vi da også legendariske Ch. Cheval-Blanc og det noe mindre reputerte Ch. Figeac side om side. Dersom Ch. Petrus alene maktet å sette Pomerol på verdenskartet, så kan det samme med god begrunnelse sies Ch. Cheval-Blanc, og da med en rekke bemerkelsesverdige årganger fra 1940- og 50-tallet.

Naboskapet er imidlertid ikke så nært at Cheval-Blanc og Figeac er å betrakte som tvillinger. De er snarere svært forskjellige, noe som kan ha ulike årsaker. Forskjellen i druesammensetning er imidlertid den mest åpenbare forskjellen, og er nok den forklaringen som veier tyngst. Ch. Cheval-Blanc mikser gjerne slik: cabernet franc (66 prosent), merlot (33 prosent), malbec (1 prosent). Ch. Figeac har en helt annen druesammensetning, og en som for kommunens del er svært avvikende: cabernet sauvignon (35 prosent), cabernet franc (35 prosent), merlot (30 prosent). Denne delen av St.-Emilion anvender den høyeste andelen av cabernet, og da i første rekke cabernet franc. Eiendommene rundt byen St.-Emilion bruker større andel merlot i druesammensetningen. Vinstilen er også en annen, de oppleves som mindre parfymerte og fruktige, ofte også tyngre og jordligere. Viktige eiendommer i denne delen av regionen omfatter Ch. Ausone, Ch. Magdelaine, Ch. Canon, Clos Fourtet og Ch. Pavie.

St.-Emilion har sin egen klassifikasjon som ble etablert i 1954. Den forutsatte årlig testing. På toppen fant vi to slott, Ch. Cheval-Blanc og Ch. Ausone, i en Premier Grand Cru Classé A. Deretter fulgte 10 Premier Grand Cru Classé B, 72 Grand Cru Classé. Siden fulgte Grand Cru, deretter AOC St.-Emilion. Klassifikasjonen har gjennomgått endringer, men ikke av dramatisk art. I 1985 fikk vi en forenkling med tre kategorier. Den skal revurderes hvert tiende år. I 1996 er det 13 Premier Grand Cru Classé. Grand Cru Classé inkluderer 68 eiendommer. Bunnen av hierarkiet er fortsatt AOC St.-Emilion.

Mer merlot
Småkommunene på østsiden har nå en unik historisk mulighet til å finne seg et kommersielt handlingsrom i vinmarkedet med "Médoc-kopier". Årsaken til at det er oppstått et hull i markedet, er velkjent: de store kommunenes viner har priset seg ut av markedet. For folk med en budsjettert lommebok, og det gjelder for de fleste, og med interesse for god og typisk bordeaux, er det en prismessig lakune i markedet som kan fylles med vin. I Norge ligger for eksempel dette segmentet mellom 200-300 kr. Kombinasjonen av ny teknologi og kompetent arbeid gjennom hele produksjonen vil kunne gi interessante resultater også i mindre kjente kommuner. Et enkelt eksempel skal nevnes: Château d'Aiguilhe 1999 fra den ikke altfor godt reputerte småkommunen Côtes de Castillon er et utmerket og fremragende eksempel på hva det er mulig å få til fra mindre jordsmonn og til en fornuftig pris.

Lalande-de-Pomerol og Néac, rett nord for Pomerol, har lenge vært regnet som en god kandidat til å følge med i kjølevannet etter Pomerol. Det har ikke skjedd, og jeg tviler sterkt på at det vil skje. Vi er blitt lovet store ting herfra, men så langt har jeg ikke sett eksempler på noe som er verdt å skrive hjem om.

Parker skrev i 1986 følgende om Canon-Fronsac: "Om fem til ti år vil Canon-Fronsac ha den samme reputasjon som St.-Emilion og Pomerol." Det er alltid farlig å proklamere fremtidig storhet. Og det gikk nok ikke helt som Parker hadde forestilt seg. Canon-Fronsac er ikke blitt noen ny storhet, og vil sannsynligvis heller aldri få en slik status. Det beste jeg har smakt har vært jordlige, faste og strukturerte viner som selv ikke lang lagring vil transformere til noe mer en det alminnelige gode. Det samme kan man si om vinene fra kommunen Fronsac.

Côtes de Bourg og Côtes de Blaye har i flere tiår har levert "fattigmann-bordeaux" til Vinmonopolet. Det meste herfra har i de siste 30 årene blitt merkbart mer merlotbasert. Det beste vi kan håpe på herfra er rimelige og enkle bordeauxviner i en åpen og vellaget stil. Og det er jo definitivt et marked for slik vin også. Det gjelder også for de mange såkalte St.-Emilion-satelittene: Lussac St.-Emilion, Montagne St.-Emilion, Puisseguin St.-Emilion og St.-Georges St.-Emilion. Jeg har imidlertid aldri gått i taket for noe jeg har smakt fra disse områdene.

Foto: Roger Kolbu

Forsiden akkurat nå

Naturvinbar uten merkelapper

Bar Brutus er Norges kanskje første rendyrkete naturvinrestaurant med tilhørende tidsriktig grønnsaksdominert meny. Like etterlengtet for noen som provoserende for andre. Beliggenheten bak Botsen bidrar ellers med å utvide grensene for det urbane Oslo.  Les hele saken

Til toppen