Velfortjent heder for utrolige prestasjoner

Den første Slow Food Award brakte frem i lyset en lang rekke kvinner og menn som gjennom en lang yrkeskarriere har arbeidet hardt og sågar slåss for den gode smak. Blant til sammen 300 kandidater ble 13 funnet verdige til denne prisen som ble delt ut første gang i 2000.

Kandidatene var nominert av en 500 mann- og kvinnesterk jury med representanter fra alle verdenshjørner og med tilknytning til matkultur. Juryen samlet seg i Bologna sist oktober for å gjøre den siste finsilingen av de 13 kandidatene til Slow Food Award og dermed velge ut juryens spesialpriser. Disse fem mottok et beløp tilsvarende 10.000 euro samt en forpliktelse fra Slow Food om moralsk støtte til sine prosjekter i de neste to årene. FAO - verdens mat- og jordsbruksorganisasjon byr på det samme. Slow Foods president Carlo Petrini beklaget under presentasjonen av spesialprisene italienske myndigheters manglende interesse for tiltaket, men han uttrykte samtidig et håp om at holdningene ville endre seg foran neste Slow Food Award som er planlagt til 2002.

Som det fremgår av beløpenes størrelser er prisene ikke blant de mest prestisjefylte, men ikke mindre viktige av den grunn. Tvert imot. Samtlige tretten finalister fortjener verdens matkulturelle oppmerksomhet etter å ha arbeidet i kulissene eller for et begrenset publikum i mange år.

Vi nøyer oss med å kort presentere de fem som fikk juryens spesialpris. Samtlige finalister finner du inngående presentasjon av her (følg link).
 
Plantegener
Dypest inntrykk gjorde den 70-årige biologen Marija Mikhailovna Girenko som hele sitt yrkesaktive liv arbeidet ved det som nå heter Vavilov Institute of Research i St. Petersburg med å katalogisere plantegener.

Dagens samling som ble etablert allerede i 1894 inneholder i alt 341.000 ulike plantegener. Arbeidet med å vedlikeholde og øke samlingen utføres fra en rekke prøvestasjoner lokalisert over hele det russiske kontinent - i alle tenkelige klimasoner. Instituttet arbeider på global basis. Med det menes at dersom en plantetype blir ryddet ut i eksempelvis Norge vil instituttet sørge for at vi får tilgang på dette aktuelle plantegenet.

Girenko ledet instituttet frem til pensjonsalderen i 1995 men underviser fortsatt. Situasjonen i Russland er som kjent vanskelig og statsansatte får ofte ingen eller liten betaling. Det er vanskelig å rekruttere unge biologer til en så usikker tilværelse. Derfor utgjøres instituttets stab i stor grad av pensjonerte gratisarbeidere. For Girenko forteller ikke bare om et arbeid - men om et kall. Under krigen da St. Petersburg var blokkert, døde en rekke av de ansatte ved instituttet av sult, eller de spiste rotter, i stedet for å forsyne seg av instituttets frøbank.

Vaniljer
Den betydelig yngre Raul Antonio Manuel fra Mexicos regnskog måtte også slåss for sitt livs prosjekt; nemlig å bringe tilbake den tradisjonsrike dyrkingen av vanilje for å gjøre regionen mindre avhengig av de store variasjonene i verdensmarkedets kaffepriser. Ekte vanilje er nemlig på vei ut av verdens matvare- og kosmetikkindustri. Syntetisk vanilje erstatter - selvsagt på et mangelfullt vis - den ekte vaniljen som er frø fra en spesiell orkidé. Vaniljeorkidéen er en skjør vekst i det den trenger regnskogen for at bestøvningen skal kunne skje. Regnskogen er som kjent svært utsatt på disse breddegrader og Manuels viktigste kamp er nettopp å beskytte den mot avskoging, ofte for å gi plass til maisåkrer.

Kamelmelk
Ensom kamp er fellesnevneren for mange av de nominerte kandidater. Blant andre engelske Nancy Jones som siden 1970, men med noen år i politisk eksil i Europa, har bodd i Mauritania, et muslimsk land hvor kvinner har stor grad av frihet.

Derfor kunne hun også realisere sitt livsprosjekt, som juryen sågar fikk smakebiter av, nemlig ost av kamelmelk. Tradisjonelt er imidlertid ikke ost eller melk en del av det mauritanske kosthold, men like fullt en viktig næringsmessig ressurs som ikke er fullt utnyttet. Jones meierivirksomhet er i dag langt fra ubetydelig med i alt 800 leverandører av kamelmelk. Jones har allerede startet eksport av osten som er av typen brie, til Tyskland.

Honningbier
Honningbier er tyrkiske Veli Gülas lidenskap. Og ikke hvilke som helst. For han slåss for å bevare de lokale Hemsin-biene som var på vei til å bli utryddet til fordel for mer rasjonelle produksjonsformer og arter.

Hemsin-biene klarer ikke å tilpasse seg prefabrikerte bikuber og er avhengig av bikuber laget av uthulte bøkestammer for å produsere honning. Og de nye bieartene klarte ikke å tilpasse seg det røffe klimaet i indre Tyrkia med relativt kjølige og fuktige somre, og tilsvarende kalde vintre. Birøkting var derfor i ferd med å bli utryddet i området. De nye biene brakte dessuten med seg sykdom som de lokale biene hadde problemer med å stå i mot. Gülas'' førte en årelang kamp for å opprettholde aktiviteten og i dag innser alle ved å sammenligne kvaliteten på honningen fra de lokale biene med de nye typene at hans innsats har vært svært nyttig for renomméet til tyrkisk honning.

Gjetertradisjoner
Jesus Garzon Heyde fra Spania sitt livsverk er å ta vare på gjetertradisjonen som i de fleste vestlige land er på vei til å bli utryddet. Allerede som 16-åring hoppet han av skolen for å vie sitt liv til utryddelsestruete dyrearter. Men det var først i 1992 at han innså viktigheten av å opprettholde gjeteryrket som i Spania var blitt nærmest umuliggjort på grunn av alle motorveiene som er bygd på kryss og tvers over hele landet i løpet av de siste tretti årene.

Og rekrutteringen til yrket som tradisjonelt gikk i arv innen de samme familien, var nærmest lik null. Det var lite attraktivt for dagens unge å leve i full isolasjon under kummerlige forhold i månedsvis av gangen med kun andre gjetere og tusenvis av sauer som samtalepartnere. Garzon Heydes innsats for å legge forholdene til rette har imidlertid sikret både rekrutteringen av gjetere og sauer. Han har imidlertid ikke fått fem øre i støtte av spanske myndigheter, alt kommer fra private fonds.

Norsk ost
De norske jurymedlemmene var Arne Ronold, Vinforum, Andreas Viestad, Dagbladet og Aase E. Jacobsen, Apéritif. Ingen av de norske kandidatene kom til finalen men Gangstad Gårdsysteri er en av dem som fortjener oppmerksomhet likevel. Denne familiebedriften på Sandvollan Gård i Inderøy i Nord-Trøndelag fremstiller ost av melk fra egne kuer.

Odelsjenta Astrid Aasen som er lærer av utdanning overtok gården i 1984 men oppdaget raskt at hun var allergisk overfor kuer. Hun overlot stellet av dyrene til mannen Perry som praktiserer økologisk husdyrhold og begynte å studere ysting.

Drømmen er å lage Norges beste ost. Og siden 1998 har familien Aasen laget spennende oster med utgangspunkt i norsk tradisjon. Som Nannas konfektost, en luksusbrunost tilsmakt med kaffe og nyperoseeddik. Og ikke minst ostene av camemberttypen hvor den ene er tilsatt økologisk dyrket Inderøy-karve. Fra Inderøy kommer nemlig Norges beste karve som blant andre Arcus Produkter har gått over til å bruke i sin akevittproduksjon.

Aasen samarbeider med 8-9 andre lokale småbedrifter om noe de har kalt den gylne omvei som er en turistrute langs hvilken disse bedriftene ligger, en smart måte å trekke turister fra E6. Aasen har selvsagt gårdsbutikk hvor besøkende kan kjøpe produktene. Ellers selges ostene gjennom et utvalg butikker i andre byer og tettsteder. Oversikt finner du på Gangstad Gårdsysteris hjemmeside.

Meld deg inn i Slow Food .

Forsiden akkurat nå

Til toppen