Vinene til denne produsenten må tåle 15-20 år i fat

Weinert er i dagens Mendoza en anakronisme. Her er alt ved det samme, ikke en ståltank får komme innenfor disse kjellerne hvor vinene modner i mange år, noen inntil to tiår i de store velbrukte fatene.

Det er begrenset hvor lenge man kan hvile på gamle laurbær, men noen ganger kan laurbærene sikre evig liv. Som da Don Bernando Weinert skaffet seg verdensberømmelse gjennom sin nå legendariske vin Estrella 1977. Den ga nemlig full pott på første forsøk, for Weinert-familien hadde aldri laget vin før. Suksess i transportbransjen hadde gitt brasilianeren med tyske røtter smaken på god vin og da var ikke veien lang til å investere i den nye lidenskapen.

André Weinert.
André Weinert.

38 år senere setter Estrella 1977 fortsatt Argentina på verdensvinkartet selv om den nå ikke lenger er for salg (Weinert har lagt til side 600 flasker) og kun dukker opp på en auksjon i ny og ne. Den er usedvanlig smaksrik og langt fra sliten alderen til tross, derimot kompleks og krydret med tydelige lagringstoner, litt tjære, veldig god syrefriskhet og flotte tanniner. 

1994-utgaven av samme vin er mer kjøttaktig, men har også en del tertiæraromaer som lær og gammelt trevirke, men også krydder og urter, samt veldig god frukt og friskhet.  

I dag har Don Bernando overlatt den daglige driften i Mendoza til yngstesønnen André. Sammen med den sveitsiskfødte vinmakeren Hubert Weber som har vært hos Weinert siden 1997, sørger økonomiutdannete André for å videreutvikle det faren startet. Nå har han og Hubert jobbet sammen i 13 år.

-Da min far kjøpte den tradisjonsrike bodegaen av Otero-familien i 1975, var hans drøm å lage en bordeauxstil etter datidens mønster, understreker André.

Langt unna fruktbombene

Det innebærer komplekse viner med godt lagringspotensial. Familien har ønsket å holde seg til denne filosofien, og ikke følge med strømmen i Argentina som betyr med fokus på frukt. Carrascal er kanskje den som skiller seg mest ut fra sine likemenn all den tid den er en rimelig vin. Den får nemlig to og et halvt år på fat før den tappes. Vi snakker selvsagt om store velbrukte franske fat, på 2-6000 liter.

-Dette er den vanskeligste vinen å lage, spesielt siden den helst ikke skal variere for mye fra år til år. Vi jobber derfor ekstra mye med den endelige blandingen, forteller André.

Den er svært langt unna fruktbombene du vanligvis forventer på dette prisnivået (150 kroner) fra Argentina. Den har større likhet med en norditaliensk blandingsvin av typen Langhe Rosso. Frukten er nedtonet og det litt jordlige preget, gammelt trevirke, krydder og urter er mer framtredende. Den er smårustikk, men frisk med bløte tanniner. En veldig tradisjonell vin som helt siden den kom på det norske markedet for drøyt 15 år siden, har hatt en spesiell standing. 

André føler seg ikke lenger alene om denne ekstremt tradisjonelle vinstilen. Han ser veldig lyst på framtiden for argentinsk vin siden det er stadig flere yngre vinmakere som ønsker å komme tilbake til røttene og den virkelige identiteten. Det betyr bort fra det kommersielle imaget som de billige vinene på eksportmarkedet har skapt.

Klar bordeauxlikhet

Mens malbec troner alene for de fleste røde argentinerne på markedet, er de fleste Weinert-vinene fortsatt blandinger. På 1970-tallet var malbec en typisk blandingsdrue, med cabernet som den dominerende ingrediens. I dag er forholdet motsatt. Også hos Weinert.

Bortsett fra i Cavas de Weinert. Her er cabernet og malbec jevnbyrdige. Dette er en virkelig Weinert-klassiker som lanseres først etter seks år. En elegant vin med tydelig mineral- og jordsmonnspreg, modne solbær, men også friske og syrlige bærtoner, urter og krydder. En ypperlig matvin, spesielt til gode retter med lam eller vilt. 

At Weinert foretrekker å blande druer hører selvsagt sammen med deres bordeauxinspirerte filosofi: Jo flere druetyper, jo større kompleksitet. Med det finnes unntak også her. De lager noe så sjelden som en ren merlot. I 1999 ble det sågar en Estrella Merlot.

Mendoza.
Mendoza.

 

Mens det knyttes klare forventninger til en merlot fra «den nye verden», blir de definitivt ikke innfridd her. Etter tre år i de samme store eikefatene får merloten fra 2006 en veldig klassisk karakter, veldig bordeauxlik med lær, sødme, modne plommer, frisk og med relativt faste tanniner til merlot å være.

Estrella-utgaven fra 1999 (smakt i 2010) er litt mer syltet og tørket i frukten, men er frisk og fyldig i en forførende stil. Med andre ord ingen muskelbunt.

-Vi er forsiktige med uttrekket siden vi ikke ønsker for mye ekstraksjon, påpeker André. Det betyr stort sett 7-9 dagers gjæring, så pressing og deretter 5-10 dager uten skallene. En oppskrift som gjelder for alle (røde) druetyper. Også malbec.

Mye har gått tapt

Gitt selskapets historie og Estrellas berømmelse, har malbec en sterk posisjon også her. –Det er riktignok litt synd at malbec fortrenger alle andre druer. Når det er sagt, finnes det utrolig mye god malbec i Argentina, spesielt fra gamle parseller. Vi er spesielt glade i denne druens lagringspotensial, understreker André som lokker med at hvis du virkelig skal finne vellagrete eksemplarer av disse vinene må du komme til Argentina.

Weinert kjøper nesten all frukten som brukes i vinkjelleren. Langsiktige kontrakter er spesielt viktig for de gamle malbecparsellene med planter som er inntil 110 år gamle. Dette er i dagens marked en svært etterspurt råvare.

–Da min far kom til Mendoza på 1970-tallet var det gamle malbecplanter overalt. Så det eneste han plantet var cabernet og merlot. Men på grunn av byen Mendozas ekspansjon er veldig mye av dette flotte plantematerialet revet opp, noe som er synd og skam, påpeker André.

Blant annet er vinmarkene som ga druer til legendene Estrella 1977 og 1994 i dag borte. –Vi har dessverre ingen nasjonal beskyttelse av gamle planter. Eierne kan gjøre hva de vil og erstatte det gamle med nye og mer produktive planter, sukker André.

Nødvendig og vellykket opprensing

Til Carrascal hentes druer fra planter som er 20-40 år gamle, så ikke akkurat nyplantet. Men disse parsellene ligger lengre unna bebyggelsen og er derfor ikke truet. Klenodiene som forsvant var bittesmå parseller som faktisk lå mellom husene, ifølge André.

En av de største utfordringene i solfylte Mendoza er friskhet. Syre må ofte tilsettes. Høye alkoholnivåer er heller ikke til å unngå. –Ideelt sett skulle jeg ønske at vinene lå på 13,5 prosent, men da ville ikke druene vært modne og vi måtte akseptere mer grønnpreg, sier André.

I dag ligger vinene stort sett på 14,5 prosent, også fordi druene høstes senere enn på 1970-tallet da grønne toner var mer akseptert enn i dag. Unntaket er Estrella 1977 som har 14,8 prosent. –Men det var faktisk fordi druene ble plukket veldig sent på grunn av en misforståelse, smiler André.

En annen utfordring André mener de nå har ryddet bort er brettanomycespreget som på grunn av de gamle kjellerne og fatene har hengt ved vinene deres i en viss grad. –Vi gjorde en betydelig opprensing i 2003, og etter det har vi fått kontroll over dette problemet, forteller André.

Selv synes jeg det er mest merkbart for Carrascal, og det er jo ikke så rart siden den står for 50 prosent av volum på 750.000 flasker. Resten er fordelt på en rekke andre viner, også hvite. Men Estrella som betyr «stjerne», lages bare i helt spesielle årganger. Så langt er den bare laget fem ganger siden 1977. I 1994 ble det sågar to viner, både malbec og cabernet sauvignon, i 1997 malbec og i 1999 merlot. Druene kommer altså aldri fra samme vinmark. -Det holder ikke at vinen er veldig god, den må tåle veldig lang lagring, forklarer André.

Eksempelvis har 1977 ligget 18-19 år i fat, den ble tappet i to omganger. 1994-ene lå 16 år og den fra 1997 i 15 år.

Strenge krav til Estrella-kandidater

For at en vin skal tåle dette, stilles det strenge krav til råvarene. Det er kun det typiske stein- og sandholdige avleiringsjordsmonnet som duger. Dryppvanning er ikke tillatt. Plantene utsettes for en viss grad av stress, men såkalt flomvanning aksepteres. Plantene som skal gi Estrella-druer kan ikke være podet, dermed er det kun snakk om eldre materiale. Utbyttet et også lavt, i overkant av en kilo druer per plante. Unntaket er for Estrella-merloten hvor utbyttet er mye høyere på grunn av en annen oppbinding, beskjæring og plantetetthet. Den fikk heller ikke mer enn tre år i fat med en påfølgende integreringstid i sementtanker før flasketapping.

Weinert Estrella.
Weinert Estrella.

 

Ikke uventet er det kun spesielle korker som får lov å beskytte klenodiene. Til Estrella-vinene brukes korker med en større diameter og av spansk, heller enn portugisisk opprinnelse, ifølge André.

På spørsmål om hvilken årgang som blir den neste Estrella, forteller han at viner fra 2005 har potensial, men at det er for tidlig å trekke en endelig konklusjon.

-Det er først om 8-9 år at vi vet om disse fatene faktisk inneholder en ny Estrella, smiler han.

Siden en vin kan utvikle seg forskjellig i forskjellige fat, tas beslutningen på basis av det enkelte fat. I 1994 ble det produsert til sammen 25.000 flasker fra tre ulike fat. Om en vin som har ligget så lenge og ventet på å få stjernestatus, likevel ikke når opp, går den bokstavelig talt ikke i vasken. -De deklassifiserte fatene brukes til å gi andre viner mer kompleksitet, syre eller fatkarakter, alt ettersom, framhever André Weinert avslutningsvis.

Forsiden akkurat nå

Til toppen