Vinverdens Fugl Føniks

Samtidig med at gresk vin sliter i motbakke rent omsetningsmessig i Norge, og er i ferd med å forsvinne helt fra vinkartene, valfarter nordmenn til greske turistmål i stadig striere strømmer. Og samtidig pågår revolusjonen i gresk vinindustri for fullt. Apéritif har besøkt noen av landets sentrale vinprodusenter.

Det er et stort paradoks at nasjonen som var ansvarlig for spredningen av vinkulturen for 3-4000 år siden og som satte navn på vitenskapen om vin, ønologi, har - som et vinens u-land - levd totalt i skyggen av vesteuropeiske vinregioner. Først for ti-femten år siden startet oppvåkningen som fortsatt er på gang. Resten av Europa har derfor et enormt forsprang på gresk vinindustri.

Årsaken er historisk. Gresk vinproduksjon, bortsett fra Kretas, var underlagt det bysantinske riket og ble utestengt fra vinhandelen i Middelhavet i tre hundre år på grunn av det venezianske handelsmonopolet. Og ikke lenge etter at blokaden ble opphevet, da det bysantinske riket falt, kom ottomanene, altså tyrkerne, og okkuperte landet. Hellas fikk derfor samme endelikt rent vinmessig som Balkan-landene, og slet med etterdønningene til langt inn i forrige århundre.

Moderne vindyrking

John Boutari kan regnes som den moderne greske vinindustris far til tross for at firmaet ble etablert for mer enn hundre år siden og veldig lenge videresolgte vin i bulk. Men John Boutari har styrt firmaet inn på en streng kvalitetsvei siden begynnelsen av 90-tallet.

Boutari er dominerende innen eksport av AOC-viner (eller OPAP som er den greske betegnelsen). Og særlig med sin Naoussa som er Hellas'' viktigste eksporterte AOC-vin. Naoussa er den nest største appellasjonen etter Nemea, og dekker 700 hektar nordøst for Thessaloniki i retning grensen til Bulgaria. Her er det den ultragreske druen xynomavro som er konge. Navnet betyr syrlig og mørk og forteller om en drue med høy syre og mye tanniner, mørk men ikke tett farge.

Grekerne selv kaller xynomavro for deres svar på pinot noir. Duftmessig er det likheter, men smaksstrukturen er ganske forskjellig. Naoussa er vanligvis relativt enkle viner, men fine syrer og tanniner gjør at de er mer levedyktige enn andre europeiske viner i samme prisklasse. Boutari bruker kjøpte druer i sin Naoussa-vin. Husets ønologer sørger for at kontraktsbøndene følger prinsippene for moderne vindyrking.

De beste kjøpedruene inngår i cuvéen Naoussa Grande Reserve som er ment for et lengre liv. Den modnes i to år i brukte Limousin-eikefat på 500 liter, med en ettermodning i flaske på nye to år. 1995-utgaven har utviklete, syltete bæraromaer kombinert med fat og skogbunn. Smaken er lik med gode syrer og tanniner samt en krydret finish. En klassiker.

Estate wines

Langt mer moderne i stilen er Xynomavro laget av druer fra flere av Boutaris egne vinmarker. 1998-årgangen, som for øvrig er midt på stigen rent kvalitetsmessig, har god konsentrasjon, fin frukt og mye syrer og tanniner. Definitivt en matvin.

Den mest tradisjonelle vinen er Cava Boutari. Cava betyr at vinen er lagret i to år i fat og ett år i flaske. Her deler xynomavro scenen med agioritiko, den andre av de to autentiske greske røde kvalitetsdruene. Den sistnevnte er mye bløtere enn xynomavro og myker dermed opp smaksbildet samt bidrar med nye aromaer. 1996-årgangen er svært harmonisk med fin balanse mellom frukt, syrer og tanniner. Deilig følge til smaksrike retter med lam som det greske kjøkken har mye av. Agioritiko er for øvrig hoveddruen i Nemea-appellasjonen som ligger nordøst på Peloponnes-halvøya.

John Boutari forstod tidlig at såkalte estate wines - altså viner fra en vingård - er fremtidens melodi. Derfor kjøpte han en rekke eiendommer rundt om i Hellas, hvor det lages slottsviner i konkurranse med Boutari-vinene innen samme appellasjon. En av vingårdene er Ktima Kyr-Yianni på 50 hektar innen Naoussa-appellasjonen, hvor det lages så moderne cuvéer av xynomavro alene, som den Rhône-lingende Raminsta, og i kombinasjon med merlot i form av den smaksrike Yiannakochori.

Santorini

Domaine Matsa er en annen vingård av boutiquestørrelse som tilhører Boutari-gruppen. Beliggende i Attica nær Athen. Her lages det særlig hvitviner av både lokale og internasjonale druer blant annet savatiano. Druen er den mest utbredte hvite, og hovedingrediensen i den utskjelte retzina. Men fra gamle vinstokker og med kyndig hånd kan selv denne druen gi god vin.

Hellas'' årlige totalproduksjon av vin tilsvarer fire millioner hektoliter som er godt under det som kommer ut av hele regionen Bordeaux i løpet av en vinhøst. For to tusenår siden var store deler av Hellas dekket med vinmarker, så vel små hagebruk som store arealer på flere titalls hektar. I dag er arealet for vindruer 70.000 hektar. Og 50 prosent er hvitvin hvorav en stor andel er retzina. Produksjonen av kvalitetsrødvin som det er størst marked for utenfor Hellas er derfor ganske begrenset. I oldtiden var øyvinene mer ettertraktet enn vinene fra fastlandet. På øyene er det fortsatt vinproduksjon, så vel tørt som søtt, blant annet lages det en del vellykkete eksemplarer basert på druen muscat d''alexandrie.

Mens retzina har ødelagt mye for Hellas'' rykte som hvitvinprodusent, finnes det utallige beviser på at landets vinmakere er kommet langt i retning av å by på en spennende hvitvinsmeny. Landets mest berømte tørre hvite er Santorini basert på druen assyrtiko som gir viner med god syre og fint krydderpreg. Og vi kan takke John Boutari for at vinen fortsatt lages. Øya Santorini er en av de mest idylliske og pittoreske i hele Egeer-havet. For tjue år siden så Boutari med frykt på at hotellene spiste seg stadig lengre innpå øyas egenartete vinmarker.

På grunn av det tøffe klimaet, sterk sol og kraftig vind, må vinstokkene beskjæres på en helt spesiell måte, slik at stammen danner en beskyttende kurv rundt druene. En svært arbeidskrevende form for jordbruk som ikke kunne konkurrere med budene hotellentreprenørene kom med da turiststrømmen for alvor øket på. Boutari kjøpte derfor opp alle vinmarkene og etablerte egen vinkjeller. Boutaris Santorini er den mest solgte vinen fra øya, men det finnes også en rekke andre spennende cuvéer, blant andre Boutaris Kallisti som er fatlagret og derfor utradisjonell men like fullt en vellaget vin.

Fetert vinmaker

Assyrtiko dyrkes også andre steder, blant annet i Halkidiki hos Domaine Carras, i form av vinen Melissanthi, en svært rik og smørpreget vin med gode syrer men som har en særdeles uviss fremtid. Carras har vært Hellas'' mest profilerte vingård gjennom 15 år og ble etablert med støtte av Bordeaux-ønologen Emile Peynaud. Carras fikk til og med en egen appellasjon Côtes de Meliton, for denne delen av Halkidiki hadde ingen vintradisjon fra tidligere. Vinmarkene som ble plassert der hvor det tidligere var tett skog ble pløyd opp med bulldozer. Prosjektet og dets mange kostbare avleggere, ble imidlertid for stort for familien som eide det, konkursen var et faktum i 1998.

Boutari hjalp til med den første vinhøsten etter cracket, siden overtok Tsantali, Hellas'' største vinkonsern, men om Carras vil bestå synes usikkert. Emile Peynauds elev Evangelos Gerovassiliou var Carras'' feterte vinmaker. Han trakk seg tilbake da konkursen var et faktum til sin egen vingård som han etablerte i 1986 på foreldrenes eiendom i Epanomi rett sørøst for Thessaloniki. Heller ikke her i det typiske jordbruksområdet med leirholdig sandjord, hadde druer vokst tidligere. Med utgangspunkt i både greske og internasjonale druer lager Gerovassiliou moderne viner. Og svært ettertraktete sådanne på det hjemlige marked.

Med en produksjon på 200.000 flasker og et utbytte ned mot 35 hl/ha som er svært lavt til også i Hellas, sier det seg selv at Gerovassilious viner ikke er blant de rimeligste. Han har dessuten investert i kostbare dryppvanningssystemer som naturlig nok er sjelden kost i greske vinmarker.

Gudenes fjell
Gerovassiliou lager vellykkete hvitviner, men mest spennende for en ikke-gresk gane er blandingen av assyrtiko og malagouzia - en interessant drue som gir svært fyldige og rike viner. En utmerket kombinasjon. Lovord må også gir til husets eneste røde selv om den er mer ny verden i stilen enn gresk, basert som den er på syrah (petite sirah-klonen) samt noe merlot og grenache.

Ingen kan rokke ved Tsantalis posisjon når det gjelder størrelse, selv ikke Boutari. Oppbygningen og sortimentet til de to store er også ganske lik selv om begge ønsker å være mer dynamisk enn den andre. Tsantali har imidlertid en større tyngde på fastlandet i nord, innen fylket Makedonia og regionene Halkidiki, Naoussa samt Thrakia i retning Tyrkia.

Til tider lager Tsantali bedre Nemea, Cava og Naoussa enn Boutari men enkelte år er det omvendt. Tsantali har imidlertid en egen nisje i form av Rapsani som er et lite område rundt Olympen, bedre kjent som gudenes fjell, noe lenger sør i landet enn Naoussa. Dette er den sørlige grensen for xynomavro og Rapsani er en blanding av flere lokale druer, blant andre krasato og stavroto. Vinmarkene her er blandet og ikke alle vinstokkene er identifisert. Her er klimaet varmere enn i Naoussa og vinmarkene ligger derfor opptil 700 meter over havnivå på sørsiden av Olympen. Jordsmonnet er skrint og består av jernholdig skifer over leirholdig sandjord.

Internasjonal

Rapsani minner om Naoussa men er rundere med bredere aromaspekter. Rapsani Epilegmenos (Reserve) er laget av utvalgte druer kun i de beste årgangen og konkurrerer om tittelen Hellas aller beste rødvin. Rik og saftig bærsødme, fine syrer og tanniner med et elegant krydderpreg i avslutningen, er dommen for 1995-årgangen. Drikk denne vinen til grillet rødt kjøtt med krydret følge eller til modne myke oster.

Tsantali har tatt skrittet ut på den internasjonale arena med sine endrueviner, Syrah og Merlot. Det er tydelig at klassiske Europa er idealet snarere enn den nye verden, for selv om innslaget av nye fat er til stede særlig i merloten, er druekarakteren ren og god. Syrahen har større eleganse enn merloten som er typisk jordlig i stilen. Merlotdruene som plukkes for hånd hentes fra vinmarkene rundt Tsantalis anlegg sørøst for Thessaloniki hvor det drives såkalt integrert jordbruk som følger dels biodynamiske og dels organiske prinsipper, hvilket Tsantali prøver å følge også der hvor druene må kjøpes. Syrahdruene kommer fra en 5 hektar stor vinmark med ca 10 år gamle vinstokker i Maronia, som ligger i fylket Thrakia øst for Makedonia. I dette åslandskapet sørger vind fra havet å holde den stekende solen i sjakk.

Foto: Jan H. Amundsen

Forsiden akkurat nå

Til toppen