Det bittelille vinområdet Conero fordeler sine 110 hektar over utstikkeren som kalles Italias albu. Vinmarkene klamrer seg til relativt bratte åssider som ender i Monte Conero, en vulkanlignende fjelltopp som stuper 572 meter ned i Adriaterhavet på den andre siden og danner en meget vakker om enn dramatisk kystlinje.

 

Nærheten til den voksende storbyen Ancona er DOC'ets (denominazione d'origine controllata) traume siden stadig flere kvadratmeter vinmark rives opp og omsettes som bolig- og næringstomter i stedet. Kooperativene som kjøpte druene, det er hovedsakelig montepulciano som benyttes, betalte altfor dårlig.

 

Selv dagens økende interesse for denne kraftige og smaksrike rødvinen har ikke klart å snu denne prosessen nevneverdig. EU-lovverket tillater heller ikke nyplanting bortsett fra for dem som er så heldige å inneha dispensasjon. Og mange av dem som kunne bidratt til å øke arealet tok med seg tillatelsen til Toscana hvor det fortsatt er mer lukrative fremtidsutsikter.

 

Det gjorde ikke Umani Ronchi som med sine 50 hektar innen Rosso Conero er dominerende i området. Og nyter godt av at det stadig voksende rødvinspublikum gjerne vil ha varme og krydrede viner av montepulcianodruen. - Vi har plantet ni nye hektar og det ser svært lovende ut. Den vanlige plantetettheten i området er 1.600 pr hektar, mens vi har satset på 6.000, forteller Michele Bernetti. Det er familien hans som eier Umani Ronchi i dag. En ikke ubetydelig aktør med et årsvolum på fire millioner flasker. Med på laget har firmaet en av vinmaker-kjendisene i Italia, Giacomo Tachis, legendarisk etter å ha skapt Tignanello for Antinori.

 

Firmaet lager tre ulike cuvéer innen Rosso Conero DOC. En vellaget standard-Conero, enkeltvinmarksvinen San Lorenzo (VSD, 10922, kr 95,50) og Cúmaro. Mens den første inneholder 15 prosent sangiovese som er maksimum av det loven tillater, er de to siste rene montepulcianoviner. Og det må til for å lage topp Conero. - Sangiovese er for øvrig den samme klone som brukes i Romagna, og derfor ikke den beste. Den er ganske produktiv, men passes den på, kan den gi viner med bra konsentrasjon, god frukt og bløte tanniner. Hos oss brukes den imidlertid kun i viner som skal drikkes unge, påpeker Bernetti.

 

 

Montepulciano trives særdeles godt i Coneros sand- og leirjord. Cúmaro lages av de aller beste druene i utvalgte årganger fra San Lorenzo-vinmarken som har en beliggenhet på 150-200 meter over havet som er 10 km unna. Sjøluften kjøler ned druene noe, og det trengs, for sommeren er lang og varm.

 

I motsetning til San Lorenzo som modnes tradisjonelt i slovenske fat, tilbringer Cúmaro 16 måneder i Allier-fat hvorav en tredel nye. Naturlig nok er vinene svært forskjellige og viser druens ulike ansikt. Hvor San Lorenzo spiller på god frukt og fine syrer, er Cúmaro (minst 150 kroner) konsentrert, tanninrik og tøff. Umani Ronchis nyeste stolthet med første årgang i 1994 heter Pelago og ville koste minst 200 kroner. Den er en Vino da Tavola siden montepulciano har fått selskap av både cabernet (50 prosent) og merlot. Ikke helt vanlige druer i denne delen av Italia, men så er også vinstokkene bare åtte år gamle. En svært fyldig og rik vin som har tilbrakt 18 måneder i Allier- og Tronçais-fat.

 

For ti år siden begynte Umani Ronchi å lete utenfor Marche etter montepulcianodruer, nærmere bestemt fra Chieti i Abruzzo, for å lage rimelige spesialcuvéer for store kunder. Resultatet ble så godt at det endte opp med to produkter, en standard Montepulciano d'Abruzzo og Jorio (VSD, 11651, kr 89). Sistnevnte er laget av druer fra en høytliggende vinmark som gir svært lavt utbytte. Den er konsentrert, har god saftighet og syre.

 

Garofoli omtales ofte som kongen av Conero. Og vinene er meget gode. Særlig Riservaen Grosso Agontano men også Piancarda er i toppklassen. Le Terrazzes Sassi Neri er også av det superkonsentrerte slaget, særlig i en god årgang som 1995 viser produsenten hva Conero er god for. Enzo Mecella eier ikke en vinmark i Conero men kjøper alle druene fra sine faste vinbønder. En geskjeft som blir vanskeligere etter hvert som kampen om den begrensede mengden druer derfra intensiveres. Mecella lager noe av det ypperste fra området: Rubelliano.

 

Den ville trolig koste minst 150 kroner i Norge når den måtte bli tilgjengelig, men det er den verdt i høyeste grad. I motsetning til Umani Ronchi bruker han også sangiovese i blandingen. Mecella er for øvrig pioner når det gjelder å modne viner i barrique. - For 15 år siden ble jeg uglesett, i dag gjør alle det, hevder han og fortsetter: -Men det er viktig å ikke overdrive fatbruken for da er det lett for at særpreget fra vinen tilsløres. Derfor er det bare de siste åtte måneders modning før flasketapping som skjer i fat for Rubelliano. Dessuten er Allier-fat helt klart den beste partner for våre druer.

 

Den første Rubelliano ble laget i 1983. Mecella gjennomførte i fjor en vertikalsmaking av alle årganger fra 83 til 95. Den eldste holder seg godt ennå, men den optimale lagringstiden viste seg å være 10 år. Rubelliano er en flott matvin med nydelig kirsebærfrukt, ikke så massiv som en del andre av Coneros toppviner, men mer på den elegante siden. Det er også I Lavi (VSD, 11124, kr 92,99) bare i en lettere stil, pastavin i superklassen?

 

Mecellas fortid er utrolig nok i masseproduksjon av vin, men da han overtok firmaet av faren etter endt utdannelse, gjorde han om på alt. Derfor er også en av hans kjepphester å utnytte de lokale tradisjonene. Som å bruke druen ciliegolo. En nærmest forlatt drue som har det til felles med cannaiolo at den blandes med sangiovese. Den gir kirsebærfruktige og syrerike viner med lite tanniner. Med andre ord, omtrentlig og forenklet, de samme rammevilkår som pinot noir gir. Braccano heter Mecellas lokale "burgunderkopi" og er en spennende vin som ikke faller inn under noe DOC ennå.

 

Denne vellagede vino da tavola egner seg ypperlig til bordet, til retter med lyst kjøtt som fugl eller kanin. Prismessig er den i nesten samme klasse som Rubelliano. Druene til vinen Longobardo kommer i likhet med dem til Braccano fra hvitvinsområdet Matelica. Men her er det cabernet og merlot det dreier seg om. Til tross for at druene kommer fra unge vinstokker er resultatet overbevisende.

 

Det er også eks-kooperativene Terre Cortesi/Moncaros Barrocco. Også den en vino da tavola, men av like deler montepulciano og cabernet. En krydret, smaksrik vin med gode syrer som har fått en passe dose franske fat. Firmaets Rosso Conero Riserva i årgang 1995 er også verd et nærmere bekjentskap.

 

Tekst: Aase E. Jacobsen

Foto: Jan H. Amundsen/Umani Ronchi

22.02.99