Akevitt mellom to permer

Årets julegave til alle akevittelskere er allerede på plass i bokhandelen. Boken Akevitt - en norsk brennevinshistorie er ført i pennen av Norges eneste legale destillatør, Halvor Heuch, og omfatter det meste en trenger å vite om akevitt og norsk brennevinshistorie.

Gjennom 225 sider tar Heuch leseren med på en historisk vandring gjennom destillasjonens kunst, den norske akevittens tilblivelse og vårt forhold til drikken i dag.

Det hevdes at brennevinet var kjent i Bergens-området så tidlig som i 1349, da den store pesten kom til Norge. Etter sigende ble brennevinet brukt til medisinske formål, men sikre bevis har en ikke. Et par hundre år senere skal den kjente Sigbrith Villumsdatter og hennes skjønne datter Dyveke ha solgt brød, kaker og brennevin på bryggen. De første skriftlige spor har en imidlertid først fra 1530 da Eske Bille, den danske høvedsmannen på Bergenhus, skrev brev til erkebiskop Olav Engelbrektson i Trondheim og omtalte en forsendelse «aqua vitae».

Akevittens far
Heuch forteller at det ikke er før rundt 1750 at vi kan begynne å snakke om litt mer kvalitet i produksjonen av brennevin. Den norske akevittens far, Christopher Blix Hammer (1720-1804), regjerte på Melbostad gård, og i 1780 ga han ut «Kjemisk-økonomisk avhandling om norske akevitter, bærtinkturer og bærsafter». Avhandlingen var skrevet for den norske bonden og er antakelig det viktigste enkeltbidraget når det gjelder økt kvalitet i den norske brennevinsproduksjonen.

Selv om Hammer hevdet at han var avholdsmann, mente han at det var nødvendig at en bondemann brukte brennevin, og «da særlig på reiser, der vann ikke duger, og øl, som må kjøpes, blir for dyrt».

Poteter og krydderier
I boken tar Heuch også for seg potetens betydning for norsk brennevinsproduksjon. Flere prester gikk i spissen for å få bøndene til å dyrke poteter, men det var ikke mange som fikk helt taket på denne nye planten. Det var først da brennevinsbrenningen ble frigitt i 1816 at potet ble det sentrale råstoffet for spritproduksjon.

Et stort kapittel er også viet krydder og droger som benyttes i produksjon av akevitter, og forfatteren redegjør både for historisk og nåtidig anvendelse av de forskjellige krydderiene. Foruten å være fagperson (og kjemiker), er Heuch også opptatt av historie, og dette har ført til en fin blanding av nytt og gammelt stoff gjennom hele boka.

Dagens produkter
Nasjonaldestillatøren gir også en oversikt over dagens akevittproduksjon med lagring og modning - der en blant annet kan lese at fatenes størrelse ikke spiller en uvesentlig rolle når det gjelder det ferdige produktet. Selvsagt nevnes også familien Lysholm og opphavet til Linie-akevitten.

Brennerier og destillasjoner blir behørig omtalt, og den som trenger inngående informasjon om dagens akevittsortiment, vil finne alt hva hjertet begjærer i et eget kapittel. Heuch er ikke bare opptatt av å produsere akevitt. Like viktig er det hvordan akevitt brukes og at de forskjellige akevittene er tilpasset så forskjellige matretter som lutefisk, smalahove, bacalao og rakfisk. Akevittelskeren gjentar også et par av sine kjepphester: At øl og akevitt nytes i nettopp den rekkefølgen - og at den norske fatmodnede akevitten stort sett skal nytes romtemperert - noe undertegnede umiddelbart kan si seg helt enig i.

At Akevitt - en norsk brennevinshistorie blir å finne under mange granbusker rundt 24. desember, er hevet over enhver tvil. Boken er velskrevet, informativ og bortimot et «must» for en akevittelsker som ønsker å holde seg oppdatert.

Akevitt - en norsk brennevinshistorie , Halvor Heuch, 224 sider, ISBN 82-02-22087-4.

Forsiden akkurat nå

Til toppen