Barbarescos berømte kooperativ

Barbaresco-kooperativet har spilt en viktig rolle i å demonstrere dette områdets potensial og mangfold - og at det ikke er noe dårligere enn naboen Barolo.

Produttori del Barbaresco har en stolt historie å ta vare på. Og selv om Gaja er langt mer berømt, har kooperativet lagt ned en betydelig innsats gjennom mer enn 50 år for å vise at Barbaresco har mye å fare med. Først og fremst gjennom sine riservaer eller enkeltvinmarksviner (cru).

– Vi «fant opp» Rabaja da vi som første produsent laget en enkelvinmarkvin herfra i 1967, og vi laget en Martinenga selv før Marchesi di Gresy, siden en av Gresy-ene var medlem hos oss fram til 1975, etter det ble jo Martinenga et monopol, forteller Aldo Vacca, mangeårig direktør for Produttori del Barbaresco.

Store forskjeller mellom cru-ene

Men det var Renato Ratti som i 1965 var aller først ute med å bruke det enkelte cru som merkevare og som bidro til dagens offisielle kart over cru-ene i Barberesco DOCG. Gaja var også tidlig ute, men valgte en annen løsning enn de lokale navnene på vinene. Noe som var revolusjonært den gangen og en stor kontrast til den veletablerte tradisjonen med å blande forskjellige vinmarker. Nå gjør alle det, men Produttori har laget cru-ene Ovello, Rabaja, Moccagatta, Pora, Paje og Asili helt siden 1967. Den siste som kom til var Rio Sordo i 1978 og siden den gang har Produttori laget ni riservaer.

Med til sammen 44 medlemmer og 110 hektar har de også et helt annet utgangspunkt enn noen andre i området. Det lages alt fra 8.000 til 18.000 fra hvert cru og årgang, antall flasker er markert på etiketten, det er også navnet på familiene som eier vinmarkene. I Pora er det eksempelvis tre eiere.

– Derfor har vi så mye druer at store deler av avlingen herfra går inn i den vanlige barbarescoen. Mens andre som Basarin i Neive gir ikke nok vin hos oss til å bli en egen etikett, forteller Aldo.

Pora, Asili og Rabaja ligger på åsryggen sørvest for Barbaresco by. Jordsmonnet her er mykere og lettere med mer sand, litt mer fruktbart og mer mineralsk. Rabaja er den kraftigste og med det minst sandholdige jordsmonnet av de tre.

Pora er på grunn av nærheten til elven kjøligere enn de andre. Den nedre delen av Pora er dessuten ganske fruktbar siden det har innslag av jordsmonnet fra dalbunnen. Siden det er litt fuktigere her, er det ekstra utfordringer i regnrike årganger. Men Produttori har i alt 12 hektar i denne 18 hektar store vinmarken og kan derfor selektere det beste herfra til sin riserva. I 2007 stråler denne vinmarken med ekstra stor fylde, mye eksotisk og krydret preg samt store runde, men likevel faste tanniner. 2004 er mer delikat og slank, men fortsatt med det samme eksotiske krydderpreget. Her er det for øvrig det beste området for hvit trøffel-jakt.

Ovello og Pora store

Den andre åsryggen nordøst for byen med Ovello lengst mot nord, Montefico, Montestefano og Muncagota i sør, har et sterkere mer kompakt kalkholdig jordsmonn. De to åsryggene møtes ved Rabaja som blir en form for syntese av de to. Rabaja er den perfekte nebbiolo med en imponerende tanninstruktur, i hvert fall i en årgang som 2004. Mens 2007 gir noe rundere tanniner.

Muncagota (tidligere Moccagatta) er sørøstvendt og dermed kjøligere enn sørvestvendte Rabaja. Elegansen kommer ekstra godt fram i en ikke altfor varm årgang som 2004. I 2007 er den bare svært innsmigrende og harmonisk med stor sødmefull frukt. Men alltid en usedvanlig godt sammensatt vin.

Montestefano er svært mineralsk, ganske lukket og trenger mye luft. Siden den er 100 prosent sørvendt får den maksimalt med modning i et år som 2007. I 2004 er tanninene noe mer markante. I slike år fortjener den absolutt betegnelsen «Barbarescos Barolo».

Montefico har enda høyere kalkinnhold i jordsmonnet og den samme sørlige eksponeringen, men ligger noe lavere i terrenget. Det gjør at den er en smule kjøligere enn den andre. Noe som gir den en litt mer reservert stil. Men i tillegg en vin som trenger lang tid på å vise seg fullt ut og som har et stort lagringspotensial.

Ovello er en veldig stor vinmark og Produttori har i alt 6,5 hektar fordelt på fem vinbønder, deriblant Vacca-familien. En vinmark som også har nesten alle eksponeringer og som rent klimatisk har mer til felles med Pora enn Montefico og Montestefano selv om jordsmonnet er det samme som i disse. En veldig interessant kombinasjon siden det gir en vin med veldig gode tanniner, som i enkelte årganger kan oppleves som litt rustikke. Men i både 2004 og 2007 er dette en fullendt nebbiolo.

Til riservaen brukes naturlig nok kun de beste druene. Mesteparten går inn i den vanlige barbarescoen hvor den balanserer den noe mykere Pora som også er en stor bidragsyter.

Klimaet er i endring

Paje ligger litt for seg selv, nærmere byen og er formet som en «kjele» hvilket betyr at temperaturen holder seg lengre utover kvelden. I varme årganger som 2007 får den ekstra stor rik rød frukt. Jordsmonnet er kalkholdig hvilket sikrer god syre, men aldri tøffe tanniner.

Bare i underområdet Barbaresco er det 25 cru-er, og i Neive, Treiso og Alba ytterligere 44. De fleste cru-ene på vil imidlertid aldri se sitt navn på noen etikett.
– De er utmerket i blandinger, men har ikke det som skal til for å stå på egne bein, understreker Ado.

I de siste ti årene har det dessuten vært mye nyplanting av nebbiolo i området på bekostning av barbera og særlig dolcetto. Det skyldes selvsagt at nebbiolo er mer etterspurt og gir mer penger i kassa. Men først og fremst er det fordi klimaendringene har gjort at den «berømte» tåken som har gitt druen navn, først kommer i oktober. Derfor vil nebbiolo modne skikkelig også i vinmarker hvor det ikke var mulig før.

Til sin langhe nebbiolo bruker Aldo druer som ikke har nok struktur til å modnes i fat i ett år, for det meste fra yngre vinstokker.
- I 2007 burde vi ikke ha laget noen langhe nebbiolo overhodet siden årgangen var så god over det hele, men vi har et godt marked for denne vinen i Norge, innrømmer han.

– I 2004 som generelt sett er et veldig godt år, laget vi mindre cru-er enn normalt, siden det var en del ujevnheter innen den enkelte vinmark. Derfor var dette en årgang for blandingsvin, forteller Aldo og legger til: - Men ikke for store volum, for i 2004 laget vi bare 88.000 flasker av den vanlige barbarescoen, mot 120.000 i 2007.

Liten i størrelse

Totalt produserer koop-et i underkant av en halv million flasker fra sine 110 hektar. For området som helhet er det snakk om 700 hektar og 4 millioner flasker barbaresco årlig. Mot ni millioner i Barolo.

Vinbøndene er helt uavhengige når det kommer til hvordan de vil drive vinmarkene, men lojaliteten til det strenge kvalitetsregimet som Aldo styrer, gjør at det ikke er mye å utsette på dette. For eksempel i 2004 da avlingene så ut til å bli rekordhøye, gikk alle vinbøndene to til tre ganger gjennom vinmarkene for å tynne. Maksimalt utbytte er satt til 7,3 tonn per hektar mot 8 tonn som er DOCG-ets øvre grense.

Takket være en veldig god sensommer og høst ble den endelige kvaliteten i 2004 veldig god. Ikke den kraftigste årgangen, men definitivt blant de mer elegante. 2007 derimot er stor og rik med mye sødme. Denne årgangen hadde en veldig mild vinter og veldig tidlig blomstring. Og siden sommeren aldri ble veldig varm, fikk druene en ekstra lang vekstsesong, hvilket ga grunnlag for høy modning og ikke minst den gode kompleksiteten som finnes i vinene i dag. Syrenivået er noe lavere enn for eksempel 2004, men tanninene er modne.

– 2007 var vinbondens årgang, uansett om du plukket tidlig eller ventet, ble resultatet godt. Druene hadde perfekte verdier i en hel måned, noe som er veldig sjelden, understreker Aldo. Innhøstningen ble derfor strukket ut over 18 dager, noe som er veldig lenge.

– Vi måler sukker, farge og fenolene, og prisen bestemmes av kvaliteten, jo bedre skår på de forskjellige kriteriene, jo høyere pris, forklarer Aldo som er til stede under hele innhøstningsperioden for å sjekke hver eneste leveranse. Dette er ellers en veldig hektisk periode i Barbaresco by. Når alle 44 medlemmer skal levere druer samtidig er det lett å forstå at det blir kaos i byens trange gater.

Tradisjonell stil i skuddet

– Svært ofte må vi få alt unnagjort på én uke på grunn av værutsiktene. Om 2007 er en perfekt årgang, er det ikke min favorittårgang, selv om jeg liker den bedre enn 2000. Jeg foretrekker årganger med utfordringer, det er omtrent som å kjøre en Ferrari, hodet må være med hele tiden, men jeg har dessverre ikke noen Ferrari, ler Aldo som har 1999 som sin personlige favoritt. En kraftig haglstorm sørget for en naturlig seleksjon, og etter det var været perfekt.

Hos Produttori lages vinen i prinsippet i vinmarkene. Når druene er registrert av Aldo, er det ikke så mye mer å gjøre enn å vente til vinen er ferdig. Her praktiseres tre til fem ukers uttrekkstid, all gjæring foregår i sement med overpumping kun i løpet av de første dagene. Etter gjæringen tilbringer vinen seks til 20 måneder i større trefat for henholdsvis langhe nebbiolo og barbaresco. Fatene for barbarescoene er noe mindre, 25 hl mot 75 hl for langhe nebbiolo siden man ønsker noe mindre struktur for den siste.

Norge har vært et viktig marked for Produttori i mer enn 20 år. -På nittitallet var det ikke mange markeder som viste interesse for den tradisjonelle stilen. Da var det modernisert barbaresco med bruk av barrique som gjaldt, minnes Aldo.

Siden den gang har mye endret seg ved at stadig flere oppdager den klassiske tanninrike nebbiolostilens fantastiske egenskaper som matvin. Denne stilen har imidlertid hatt suksess i Norge hele tiden, men den ikke har hatt særlig appell hos våre naboer i øst.

Litt Barbaresco-historie

Det var presten i Barbaresco som i 1958 overbeviste 19 av byens druedyrkere at det lønte seg å slå seg sammen for å lage vinen, ikke bare selge druene til store aktører som Bersano, en av de største avtakerne på den tiden. Etter to årganger med haglstorm, i 1955 og 1957, var situasjonen for vinbøndene prekær, og de hadde få alternativer. De gjorde om prestegården midt i landsbyen til vinkjeller ved å lage tak over bakgården og bygge vinpresse av materiale de fikk tak i lokalt.

– De fikk 20 prosent mer for vinen enn for druene, hvilket ikke er mye, men den gangen var det tilstrekkelig til at det lønte seg, forteller Aldo Vacca som for øvrig er «født inn» i kooperativet. Både hans fars og hans mors familier var blant de 19. Allerede året etter hadde antall druedyrkere økt til 30. Det som var spesielt var at presten insisterte på at de bare skulle ta imot nebbiolo, de andre druene skulle fortsatt selges. En strategi som fortsatt gjelder for kooperativet.

Kooperativ-tanken står ellers sterkt i Barbaresco siden det var takket være et slikt et at selve DOCG-et oppstod. Cantina Sociale di Barbaresco ble etablert i 1894 som et av de aller første i Italia. Selve vinkjelleren ble lagt til byens slott (som nå eies av Gaja). Grunnleggeren var Domizio Cavazza som arbeidet som professor på ønolog-skolen i Alba. Siden han bodde i Barbaresco og samtidig var både vinbonde og vinmaker, noe som var sjeldent på den tiden, skjønte han raskt hvilket potensial som lå i området. Han bestemte også at vinen skulle kalles opp etter selve byen.

Cavazza klarte på denne måten å skape en konkurrent til barolo som på den tiden hadde et veldig godt renommé. Men hans død i 1913 og den påfølgende verdenskrigen satte etter hvert punktum for kooperativet ti år senere. Den vanskelige tiden i mellomkrigsårene og fascismens inntreden gjorde ikke forholdene bedre for Barbaresco.

Den mannlige befolkningen var sterkt redusert etter to kriger. Deler av vinmarksarealet ble gjort om for dyrking av jordbruksprodukter og alle bønder hadde både kyr og griser på gårdene for å ha noe å leve av. Selv om Barbaresco som vinområde oppnådde en offisiell klassifisering i 1933, fikk det altså ikke noe nytt oppsving før flere tiår senere. Og selv da tok det lang tid før Barbaresco kunne nå opp mot Barolo når det kom til renommé. Gaja var derfor en gavepakke for området.

Forsiden akkurat nå

Til toppen