En skål for terrassen og dens vin

En lun sommerdag på terrassen, med et glass kjølig hvitvin innen rekkevidde. Lykken kan knapt bli større. Men for all del - det er ikke en hvilken som helst vin som kan fylle rollen som denne sommerlige lykkebæreren.

Redaksjonen

20 Juni 2011 - 15:13

Ordet "terrassevin" klinger i seg selv så forunderlig godt, det tilhører sommerlivets bekymringsløse vokabular, det har en egen, positiv valør der det er i stand til å fullføre et mirakel vel så stort som det som utspant seg under bibelhistoriens bryllup i Kanaan, der vann ble gjort til vin.

For det er som om ordet "terrassevin" alene kan gjøre enkle og litt klossete viner til lykkebringende, innsmigrende, imponerende og på sitt vis førsteklasses dråper. Og ordet holder samtidig snobberiet i sjakk. På terrassen er det nemlig ingen adgang for store, kostbare og komplekse viner. De avvises kontant.

Ikke burgund eller bordeaux

En kjellerkald champagne trår naturligvis her som overalt ellers til med sin uslåelige pondus av luftig lykke, men den har en lei tendens til å forsvinne så altfor raskt fra åstedet, vant som den er med bunnløse kvanta og ikke minst med å la seg følge av en eskalerende mengde store eller små begivenheter - vernissager, opera, jubiléer, festivitas - og av en ofte ikke helt planlagt dagen derpå-skade, som følge av dens seduktive karakter. Nei, på terrassen vil vi heller meditere, småsnakke, nippe til utendørslivet uten å forlate hjemmet og hverdagen helt. Champagne passer således ikke helt inn i terrasseånden, altanstemningen, verandakulturen, balkonglivet. Terrassen er snarere stedet for de små øyeblikk og de små viner. Selv store burgundere blåser formelig bort.

En rød gevrey-chambertin eller en pommard kan saktens komme til å fremstå som perforert og porøs, oppløst og liksom ute av seg, fortvilet over å miste sin sagnomsuste bouquet i sommeraftenens stille bris, det er omtrent like ille som når en kardinal mister sitt hodeplagg - sin mitra - under en messe eller en aristokrat lettes for sin parykk på et ball. Skandale! Og en hvit corton charlemagne kan tross all sin edelhet og ellers overbevisende eleganse virke som en fin gammel frue på rulleskøyter, ute av balanse, med verdigheten hengende i en tynn tråd og alle de fine aromaene møysommelig visket ut til akkompagnement av solnedgangen.

Men aller trist blir de komplekse, selvtilfredse og vanligvis svært så snakkesalige grand cru classé-vinene fra Bordeaux, der de i sine motsetningsfylte tanninrike tanderhet trekker seg hutrende inn i seg selv, fornærmet over å ha blitt åpnet på terrassen og ikke i speilsalen.

Hengehager

Men se, her er mirakelet: En enkel og vanligvis spinkel hvitvin fra de lavere prisklasser stråler opp og gir alt den har av druekarakter og sjarm, friskhet og ynde - på terrassen. Det er som en sosio-ønologisk genistrek, en klassereise god som noen. Terrassevinene har sin egen kontinuerlige og stille revolusjon.

På den andre siden er terrassen et opphøyet sted, en plass for utsikt og for nytelse av livet. Filosofisk sett er terrassen et platå, en meditativ avsats eller et trinn for kreativ tanke. Men terrassen skal ikke ligge for høyt. Til grunn for dette kunne det tenkes at det ligger en romantisk forestilling om at man må kunne lytte til en eventuell elskers sang nedenunder, eller til en kjærlighetserklæring, som Julie der hun besynges av Romeo, eller Roxanne som får sine vakre elskovstaler fra den forelskede Cyrano de Bergerac. Uansett så er det ikke selve den storslagne utsikten terrassevinen inviterer til.

Etymologisk kommer "terrasse" av det franske ordet terre, som betyr jord, og er således noe som knytter an til det jordnære, gjerne forstått som det naturlige og dagligdagse, men også til det territoriale, det avgrensede, innhegnede, og naturligvis til terroir, som er en viktig term i vinsammenheng. Når en terrasse aldri er anlagt på bakkenivå, er det fordi den skal opphøye naturen til sivilisasjon. Terrassevin kan gjerne ha innslag av både druekarakter og sitt distinkte preg av terroir, men får i tillegg en estetisk aura, for terrassen er også et slags galleri for inntrykk, en balustrade for estetiske fantasier.

Høyt hevet er det nemlig et helt annet begjær og en helt annen følelse som vekkes. Berømte utsiktsposter som Eiffeltårnet, Empire State Building eller Burj Dubai, fremkaller den panoramiske glede som ligger dypt plantet i mennesket, en urgammel følelse av både trygghet og frihet. Men selv ikke terrassevinen trives der, for panoramafølelsen er så overveldende at den slukker vinlysten. Dette har også med det å gjøre, at en terrasse er fundamentalt knyttet til hortikultur - hagekultur - og hager anlegger man ikke så høyt over bakken, særlig om terrassene får spille en rolle. Selv hengehager har terrassen som prinsipp.

Melankoli-hjelp

Her har vi historie å støtte oss på. Hvis vi skal tro de entusiastiske, men noe usikre litterære kildene, som de greske historikerne Strabo og Dioduros, så ble et av verdens syv vidundere, hengehagene i det gamle Babylon anlagt av Nebukadnesar II omkring 600 f. Kr. nettopp som et system av terrasser. Disse Edens hager ble konstruert til ære for Nebukadnesars hustru Amytis, prinsessen av Media, som kom fra det frodige Persia og som led av hjemlengsel dit.

Det er derfor en terrassevin alltid har noe lengtende over seg, noe nostalgisk, meditativt og lett eksotisk. Det ville således passe fint med en portugisisk fado i bakgrunnen - om man da ikke altså har en elsker eller elskerinne som synger kjærlighetens pris i sommeraftenen. Fado er den mest melankolske sangform som finnes, men så er da også portugiserne et melankolsk folkeslag, med en så storslagen koloni- og sjøfartshistorie at de alltid må vende seg bakover, lengte, mimre, minnes og erindres de store bragder. Selv bougainvillaene i Lisboa henger med hodet.

Men til hjelp for sin melankoli har portugiserne den friske, ferske, lett perlende grønne vin: vinho verde. Den har selv en lang historie, og både stoikeren, filosofen og statsmannen Seneca (4 f.Kr.- 65) så vel som historikeren og naturfilosofen Plinius den eldre (23-79) kommenterer i sine skrifter vinområdet mellom Douro og Minho. Særlig Plinius er en interessant kilde når det gjelder romernes mat- og drikkekultur. I bok fjorten av hans Naturhistorie kan man lese 22 kapitler om temaet. Og området for dyrking av den portugisiske vinho verde blir her berørt. Historien har gitt vinen dens egenart, og i 1984 fikk regionen som omtales hos de romerske historikerne sitt DOC-sertifikat, Denominação de Origem Controlada. En egen kommisjon overvåker vinproduksjonen i de ni underregionene forvinho verde (Amarante, Ave, Baiao, Basto, Cávado, Lima, Monçao og Melgaço, Paiva og Sousa).

Bedret omdømme

Selv overvåker jeg helt på egenhånd, i all enkelhet og uten pretensjoner denne enkle vinens kvalitet, noe som har vært en sann og tiltakende glede i løpet av de siste årene. For meg var vinho verde lenge en typisk terrassevin, og litt avhengig av produsent er den det fremdeles. Men jeg har måttet innrømme at den ofte klarer seg godt innendørs også, til hvit fisk, skalldyr, skinke, vichyssoise, og det ser saktens ut til at den kan like å bli servert i nypolerte Riedel-glass, som de store gutta, og med nystrøket damask under stetten. Da strammer den seg liksom opp, blir nesten seriøs, og yter sitt beste, får frem sin vinho verdighet, for å si det slik.

En vinho verde alvarinho 2009 fra Quinta de Melgaço har eksempelvis mye å by på, og inkarnerer for meg vinho verdes beste egenskaper: frisk, fersk, uhyre lett perlende, eksotisk frukt, litt sitrus, god munnfølelse. Den er en utmerket ledsager til pannestekte piggvarkoteletter. Solar das Bouças er en noe slankere variant, og et utmerket følge til blåskjell og reker, og morsom til bacalao. Vinho verde fra Quinta de Soalheiro og Quinta do Ameal er andre eksempler.

Vinho verde har fått et stadig bedre omdømme, selv om det fremdeles tilhører dens skjebne å bli ansett som den fødte terrassevin. Hva med et fiskemåltid på terrassen? Vamos brindar com vinho verde.

Tekst: Mannen i mengden

Foto: iStockphoto

Få unike vintips sendt rett til din mobil

Annonse

Vintips som sms

Ukens kake

Det er lett å forstå hvorfor denne kremkaken er så populær i Mexico

Etter at den er stekt dynkes den med tre typer melk, kremfløte og to typer kondensert melk. Vi nøyer oss med en , den usøtede Viking-melka.

Les hele saken

Kopperkjele må til for å lage ekte carnitas

Svinekjøtt stekt i smult i kopperkjele er utgangspunktet for en av Mexicos mest populære retter, carnitas, som også er kåret til verdens sjette beste gatemat. Det vanligste er å spise dem som tacos.

Les hele saken

Kupp i basis: kjøp den nå og legg den i vinkjelleren

Godbiter i pollisten

På Rosetta i Mexico by lager Elena Reygadas taco med en grønn tvist

Blant levende planter og grønn vegetasjon malt på veggene i restauranten Rosetta i Mexico by, serveres retter av Elena Reygadas, utnevnt til The World’s Best Female Chef 2023 av The World’s 50 Best Restaurants. Men det er ikke en vegetarrestaurant.

Les hele saken