Her drikker du historie

Madeira er en av de mest fascinerende utpostene i europeisk vintradisjon. Fortsatt er det mulig å finne eldgamle dråper av denne svært så lagringsdyktige vinen. Bli med på en rundreise til dagens madeiraprodusenter.

Ytterst i Atlanterhavet, ca. 400 km nord for Kanariøyene og Afrikakysten ligger den vakre og utrolig frodige vulkanøya Madeira som portugiserne oppdaget og erklærte som sitt territorium i 1419. I moderne tid er øya blitt en populær turistdestinasjon, både på grunn av sitt milde klima og som eldorado for fotturer. Samt ikke minst for sin tradisjonsrike produksjon av madeiraviner som fremdeles er en av øyas viktigste inntektskilder.

Se alle de gode madeiraene som er å få kjøpt i Norge

Madeira ble raskt etter oppdagelsen en strategisk handelsstasjon der skip provianterte før reisen videre til Amerika og Øst-India. Vin i tønner ble tilsatt sprit for å tåle transporten, og noen ganger kom vinen i retur til Madeira fordi tønnene også ble brukt som ballast. Vinene var forandret og det ble konkludert med at lagring under varme og fuktighet samt båtens rulling antakelig førte til en rikere smak. Disse tønnene ble videresolgt som vinho da roda («vin som har gjort en rundreise») og ble svært populære. Senere ble effekten kopiert ved først å lagre vinene i varmeloft (canteiro). Men fra slutten av 1700-tallet begynte man å varmebehandle vinen, såkalt estufagem, som dermed ble den vanlige madeirastilen.

 

I århundrer har drueproduksjonen kjempet mot ulike utfordringer som angrep av vinlusa, omplanting med mer hardføre hybrider som ga lavere kvalitet, etablering av produkter med lettere inntjeningsmuligheter som bananer og sukkerrør samt det som er den største faren i dag, oppkjøp av jord for turismeformål.

Solerasystem

Det finnes i prinsippet bare 7-8 vinhus i dag mot et trettitalls rundt 1950. Årsaken til tilbakegangen er oppkjøp og sammenslåing av mindre og større produsenter. Alle de gjenværende representerer ulike stiler og satsingsområder.

Vinhuset Barbeitos nye anlegg fra 2008 ligger på toppen av en ås med vidstrakt utsikt. Det er et av de største vinhusene, etablert i 1946. På 1980-tallet overtok datteren Manuela og ble den første kvinnen som engasjerte seg aktivt i madeirahandelen. Huset styres i dag av sønnen Ricardo som har vært en foregangsperson for å gjøre madeiraproduksjonen mer innovativ.

Ståltanker som normalt har vannkjølende elementer har her i stedet varmtvannsirkulering som holder vinen rundt 50 grader i tre måneder som er minimumskravet. Gamlemetoden innebar bruk av en boiler som var plassert under tankene. Dermed ble vinen varmet opp nedenfra. Den nederste vinen kom opp i 90 grader hvilket ga en mer kokt og karamellisert smak. Etter varmebehandlingen kjøles vinene ned over et par uker, for så å holdes noen måneder i tank for stabilisering. Deretter går den til videre modning i fat som fjerner det «kokte» preget fra varmebehandlingen og gir et svakt oksidert preg til vinen. Etter et par år i fat, blir vinene på nytt stabilisert og kjølebehandlet ute i metalltanker før videre modning i store fat som reduserer behov for filtrering.

Under lengre modning brukes et solerasystem der temperaturen for bunnlagene ligger på ca. 23-27 grader mens de øverste lagene mot taket kommer opp i minst 33 grader. Det gjør at det fordamper ca. 5 prosent mer fra den øverste delen av soleraen.

 

Barbeito kjøper druer fra ca. 130 ulike druedyrkere på øya. Mangel på arbeidskraft førte til at tradisjonell fottråkking av druene i de gamle betongbassengene (lagares) ble erstattet av moderne utstyr som gir tilsvarende forsiktig pressing. Med japansk medeier er deres 3-5 år gamle madeira blitt svært populær som kjøkkenvin i Japan, og denne er den eneste som blir smakstilsatt med karamell.

Regnvann til amerikanerne

Barbeito lager også single cask-madeiraer –fra ett fat og én årgang. Dessuten enkeltvinmarksviner og ikke minst blandinger hvor innholdet er mer enn 40 år.

Høydepunktene fra mitt besøk er en Sercial Reserva Velha 10 years Old: urtekrydret, syrefrisk og elegant med markant saltpreg i finishen. Dessuten Vintage Verdelho 1992 Frasqueira som ble tappet da den var minst 20 år gammel. Det er en elegant, mer kompleks og aromatisk vin med toner i retning krydder, sitrus, aprikos og pærer, men også med en markant salt finish med litt nøttepreg. Den aller beste er utvilsomt en av vinene fra «mors» samling, Mae Manula Malvasia 40 years old som hadde «alt»: Lett urtepreg iblandet aroma av modne epler og pærer, litt sitrus, høy syre og friskt sitrusskallpreg i finishen.

Barbeito lager også en madeiratype som få produserer i dag, «Rainwater» (Historic Series Baltimore) som er en halvtørr (ca. 60 gram restsukker) blanding av sercial og verdelho. Opphavet til navnet er uvisst, men det er mulig at tønnene ved en feiltakelse ble lagret ute i regnet i den fuktige havnen i Savannah, Georgia. Dette ga vinene et litt utvannet preg hvilket falt i smak hos amerikanerne.

 

Pereira d’Oliveira ble etablert i 1850 og er i dag et firma sammenslått av fem familieeide vinhus etablert fra 1820 til 1949. Butikken med smakerom ligger midt i Funchal sentrum i et tidligere skolebygg fra 1619 og har en stor samling av gamle årgangsmadeiraer. Her fikk jeg smake fantastiske madeiraer, blant andre Malvazia 1875 som fremdeles er frisk og elegant med komplekse aromaer av aprikoser, sultanarosiner, appelsin, gule plommer, mandelskall - rett og slett en nytelse!

Den enkle kjøkkenvinen

Malvazia 1907 har et mer fruktig og parfymert preg, og Boal 1908 er søtere og mer karamellisert. Både 1971 og 1988 av Terrantez som brukes lite fordi det er en arbeidskrevende drue, er mer aromatiske varianter. Bastardo blir lett angrepet av sykdom og brukes i mindre grad, men gir elegante og delikat søte viner. Jeg smakte en super 1927. Favorittene er imidlertid de tørrere variantene av sercial som den fra 1928 med ca. 40 gram restsukker, flott syre, urte- og sitrusskallpreg, samt Verdelho 1905 med nøtte- og sitrusmarmeladepreg og frisk finish.

Henriques & Henriques har en interessant tilleggsbusiness der de «smaksetter» eikefat for produsenter som Jameson, Glenmorangie, ulike bourbonprodusenter og ikke minst for akevittene til Arcus, deriblant Gammel Opland Edel.

For madeiraen som bare skal brukes som kjøkkenvin (knapt gjæret druemost som sprites opp) tilsetter de salt og pepper og slipper da unna alkoholavgifter, hvilket betyr mye i monopollandene. Det samme gjelder madeira som kun lages og selges til sjokoladeprodusenter. Det er ellers interessant å smake helt fersklaget madeira, altså nylig oppspritet tinta negra uten lagring eller varmebehandling, der vinen kun lukter og smaker som søtt bringebærsyltetøy.

 

Henriques & Henriques har spesialisert seg på verdelho der 15 Years Old er et flott eksempel med typeriktig urte- og saltpreg, elegant ispedd aprikos, pære og et hint av nøtter. En gammel verdelho fra 1898 har samme aromabilde som de yngre, noe mer oksidert og karamellpreget, men holder seg utrolig frisk og ungdommelig.

10 prosent fordamper årlig

Justino’s er et av de eldste madeirahusene etablert i 1870. Det er i dag et moderne vinhus hvor man er opptatt av å være innovativ med blant annet solcellepanel for oppvarming og tak med dobbel isolering for å redusere varmetap og energibruk. Vinhuset lager flere serier som Broadbent Madeira Rainwater, og bruker også druen terrantez. En utgave fra 1978 er rimelig lys i farge for alderen, elegant og parfymert med et interessant preg av oliven og litt fersk kaffe. Derimot er «min årgang», en Boal 1964 for alkoholpreget og bitter i finishen.

Blandy’s er best tilrettelagt for turistindustrien med et besøkssenter som både fremstår som museum og en reise i historie og produksjon. Firmaet er det eneste (etablert 1811) som fremdeles kontrolleres av den opprinnelige familien, nå representert ved sjette og sjuende generasjon. I 1840 kjøpte de The Blandy Wine Lodge som ligger midt i Funchal og dette er antakelig den viktigste turistattraksjonen på øya med ca. 200.000 besøkende hvert år.

 

Familien eier flere hotellanlegg og gikk i 1989 i kompaniskap med Symington’s Port og dannet Madeira Wine Company. De er unntaket ved at de eier litt vinmarker selv, totalt 8 hektar. Annekset på lodgen tilhørte et 1700-talls fransiskanerkloster og har vært brukt som canteiro fram til i dag. Med en naturlig temperatur på rundt 40 grader lagres deres beste viner i minst fire år. Rundt en tidel fordamper årlig og konsentrerer vinen uten topping av fatene. Enklere madeiraer modnes i lagerrom oppvarmet med damp.

Unik madeira fra demijohns

Vinhuset har også et lite «bibliotek» av gamle årganger lagret på demijohns – små glassballonger fra 5 til 60 liter. Ballongene var mye brukt siden de var enkle å transportere samtidig som de egnet seg til å selge madeira i mindre kvanta. Madeira som de fleste andre viner ble primært solgt i bulk.

En bastardo fra 1927 lagret på disse ballongene smaker fantastisk godt, svært urtepreget i retning rosmarin, grønn te, mint og appelsinskall med en salt finish. Verdelho 1887 fra demijohn har svært god syre med en aroma preget av sitrusmarmelade og urter og uten nøttepreget de får ved lengre lagring i fat. En sercial fra 1940 med minimal fatlagring har også markant urtepreg mot mint, sitron og limeskall, mens terrantez 1954 fra demijohn er elegant urtearomatisk i retning grønn kaffe og appelsinmarmelade. Fantastiske viner som kan dukke opp på aksjoner i små kvanta. Da gjelder det å kjenne sin besøkelsestid for dette er historisk vin.

H.M. Borges er et gammel vinhus med tradisjon tilbake til 1877. Familien hadde tidligere verdens største produksjon av sukkerrør før Brasil ble kolonisert og sukkerrør ble introdusert der. Sukkerrørsprit ble opprinnelig brukt som tilsetning til rimelig, spinkel og syrlig vin fra øya for at den skulle tåle de lange sjøreisene. Stort sett alle vinene fra H.M. Borges er dominert av sprittilsetningen i finish, noe som ikke faller i min smak. Vinene mangler dessuten eleganse og kompleksitet. Men dette er vin som er populær på eksportmarkedet og da spesielt i Sverige, England og Benelux.

 

The New Kid on the block er Madeira Vintners etablert av et jordbrukskooperativ. Foreløpig er målsetningen å lage kvalitetsmadeira av tinta negra. Planlagt lansering av første årgang er satt til 2016.

Slik nytes madeira

De tørre madeiraene er ideelle som aperitiff. De halvtørre passer til osten og de søte til dessert eller som en dessert i seg selv. Riktig serveringstemperatur er viktig for de forskjellige variantene og det anbefales å servere tørrere tinta negra, sercial og verdelho lett avkjølt rundt 12-14 grader, mens søtere varianter av tinta negra, boal og malvasia bør holde rundt 14-16 grader.

Madeiras mange druesorter

85 til 90 prosent av druene som dyrkes er den røde tinta negra/mole eller negra mole som mest brukes til rimelige og søte madeiraer solgt som kjøkkenvin. Vinprodusentene eier få eller ingen vinmarker og kjøper druene av de mange små druebøndene der de fleste eier mindre enn én hektar.

Druene høstes med høyt syreinnhold og moderat sukkerpotensial. Mosten oppnår ikke mer enn ca. 9,5 prosent etter gjæringen og før nøytral sprit som holder 96 prosent tilsettes. Det gir en vin med 19-21 prosent.

De «noble» druene sercial og verdelho gjæres vanligvis tørr eller halvtørr og kjennetegnes av høy syre, urte- og saltpreget stil. Verdelho er noe mer tropisk i frukten enn sercial. Malvazia (malvasia/malmsey) derimot gjæres veldig kort tid før spriten tilsettes slik at den har mye mer restsukker og alltid er søtere, fruktigere og mer krydret. Boal/bual får ofte en sødmegrad midt imellom de tørreste og søteste variantene og har et mer krydret preg. Sjeldnere varianter som terrantez (torrontes) er aromatisk og elegant mens den enda sjeldnere røde bastardo (trosseau) gir ganske robuste og komplekse viner.

Madeira har mange stupbratte juv og klippeformete åssider. Mange vinmarker er derfor anlagt i terrasser, forsterket av håndlagde steinmurer. Øya har høy luftfuktighet som lett fører til muggsopp og råte så det er utstrakt bruk av en form for pergola/latada der vinrankene er bundet høyt opp over vaiere som gir god luftsirkulasjon.

Foto: Produsentene

Forsiden akkurat nå

Til toppen