Hva skjer med den danske krotradisjonen?

Vi dro til Danmark for å ta temperaturen på den danske kulturarven. Tro det eller ei, diskusjonen om framtiden er på kokepunktet. 

Historien sitter som duften av «flæskesteg» i veggene og den danske tradisjonsmaten står stødig i gigantiske gryter på kjøkkenet. Ingen fisefine franske matretter får snike seg inn blant «flæskeæggekage, kogt kød og marineret sild».

– Hva en kro er, er nå heftig diskutert i hele Danmark, sier Søren Fiil, eier og krovert i fjerde generasjon Fiil på Hvidsten kro.

Han viser til den opphetete diskusjonen som foregår mellom den danske Riksantikvaren og kroverter over hele landet. Den danske kongefamilien har nemlig sett seg lei misbruket av den danske kronen. 102 år etter at kroene skulle opphøre å være kongelig priviligerte, kan man nå risikere politianmeldelse om ikke den lukkede kronen forsvinner fra de rundt 100 gjenværende kroveggene innen slutten av 2014. Dette får kroverter i hele landet til å se rødt og til å tenke gjennom hvor veien går videre for den danske krotradisjonen.

Bygningene på Hvidsten kro er fredet og gården med dets gjestehus ble bygget allerede i 1634. Helt siden begynnelsen av 1900-tallet har kongekronen vært deres varemerke og kronen er å finne på skilt, tallerkener og brevark. Selv om du ikke lenger kan få hvile hesten din i stallen og drikke hjemmebrygg etter en lang dag på landeveien, forteller kroen sin egen historie.

 

– Hos oss er det som å komme til et museum, og det er tanken. Forventingene til gjestene våre er å komme ut på landet og oppleve det genuint danske. Så lenge vi holder fast ved det, så tror jeg saktens vi har en plass i fremtiden, men det kan bli tøft, sier han.

Den moderne vri

Der Søren Fiil satser alle kortene på tradisjon og historie, er det andre som tenker nytt med den danske arven. Mortens kro er ikke en kro i det hele tatt, men heller en restaurant drevet av kokken og tv-kjendisen Morten Nielsen.

Restauranten har lilla diskolys, hvite skinnstoler, en kjøler med den fineste champagne og en eier som stiller opp til promobilder sittende på et bord omringet av halvnakne modeller. Mortens kro er med andre ord så langt unna krokonseptet som du kan komme. Men likevel...

– Da vi startet for 16 år siden lå vi rett ved Ålborg kirke. En gammel tradisjon har vært at kirken og kroen aldri ligger langt fra hverandre, men domkirken i Ålborg har aldri hatt en kro. Da vi startet opp, var spøken at endelig fikk domkirken også sin egen, sier Morten og ler.

Han reiser seg og stikker for å hente noe. Da han kommer tilbake, har han med en stor plakat skrevet av den åtte år gamle Morten med barnslige bokstaver i grønn tusj.

 

– Helt siden jeg var liten har jeg lekt Mortens kro i mammas dagligstue. Jeg husker jeg serverte rekecocktail, svinekotelett med banan og karamellpudding første gang jeg inviterte til restaurant. Da faren min døde og vi skulle rydde huset, fant jeg denne plakaten. Den beviser at historien jeg har fortalt så mange ganger er sann, sier tv-kokken.

Da han var liten, var han svært fascinert av kroene. Alle de store festene ble holdt her, og atmosfæren og stilen i de mangehundre år gamle husene var alltid like spesiell.

– Det har bare måttet bli det navnet og på en måte passer det til den nord-jyske mentaliteten også. Vi underdriver alltid litt her. Selv om navnet var vanskelig i begynnelsen og førte til noen misforståelser, tok det ikke lang tid før folk skjønte og visste hva de gikk til. Vi serverer ikke akkurat «flæskesteg».

Sakteluksus

Sola holder på å gå ned over Fyn og Falsled Kro. Blomstene nikker svakt i vinden i blomsterkassene utenfor vinduet og noen hester gnafser i seg gresspirer ute på jordet. To kokkelærlinger tusler over plenen og ned mot vannet. De har med seg en liten boks. De skal nok ned og hente noen ingredienser til kveldens middag. Fuglene synger i et tre i hagen.

– Dette er sjeleluksus, sier Per Hallundbæk.

Han eier og driver Falsled kro sammen med kona Randi Schmidt. De to har fått kroen opp på et kultstatusnivå etter bare fire år (de drev Engø Gård fram til 2010, red.anm.) og lever godt med topplasseringer på alle mulige gourmet- og hotellister.

– Vi er en kro, et sted hvor man skal føle seg tilpass og hvor det ikke skal være stivt og snobbete, men vi serverer ikke kromat. Vi har en gourmetstil, men må stikke fingeren i jorda og se hvor vi er, sier Per.

Historisk har kroenes fremste oppgave vært å sørge for mat og overnatting til de reisende. Så tidlig som i 1283 bestemte kong Erik Klipping at det skulle opprettes kroer langs kongsveiene og ved fergeleiene. Disse kunne kongen fritt benytte når han reiste rundt i landet.

 

Kroeierens priviliegium i gjengjeld for tjenesten var at han kunne brenne sitt eget brennevin samt brygge øl og bake brød som han kunne selge til sine gjester og lokalbefolkningen.

– Kroen er en kulturinstitusjon i Danmark, og vi vil aldri gjøre om navnet til Falsled hotell og restaurant, som vi jo kanskje heller burde hete, sier Randi.

Paret holder på tradisjonene på sin måte. De brygger sitt eget brennevin med urter fra hagen, de står med åpne armer og tar imot deg når du kommer og de bygger opp rundt ro og fred og, som sagt, sjeleluksus.

– Ekte service er en kunst, men de virkelige utfordringene ligger i at vi har bedriften vår i et land der sesongen varer maks tre til fire måneder, sier Per.

De snakker om utkants-Danmark og regjeringens planer om faktisk å legge ned danske landsbyer. Mer og mer sirkler alt – fra mat til politikk – rundt København. Den gamle klassikerkroen taler for den langsomme livsstil, men kroeierne ser at de konkurrerer mer og mer med verden og de store byene. Billige fly, store hotellnettsteder med billige hotellpakker og aktører som Lets deal og Sweetdeal underminerer gode steder med høy kvalitet, mener de og sukker.

– Århus, for eksempel, kan sikkert gi krofølelsen, lage fantastisk dansk mat og det kan være smekkfullt til tider, men likevel vil det ikke funke. Ikke når man kan kjøpe en billigere billett til Paris eller når det blir dyrere å kjøre fra København til Fyn for å nyte en stille helg et par timer unna enn å ta en tur til London, sier Per.

 

– Om 20 år vil det kanskje være en større etterspørsel etter denne typen opplevelser, og da har vi helt klart en plass, men spørsmålet er hvor mange av oss som er med frem til den dagen, sier Randi.

Nylig kom det fram at Sven og Lene Grønlykke som eier både Løgismose og Falsled Kro har solgt sine aksjer i krone til et kapitalfond. Per har i den anledning fått mange spørsmål om hva det betyr for kroens framtid:
– Jeg synes salget er svært fornuftig. De er fortsatt med i styret, og slik jeg kjenner Sven og Lene vil de fortsatt være med på å verne om kvaliteten på kroen sammen med alle oss som arbeider her. Jeg er helt sikker på at «Grønlykkene», Claus Meyer og alle oss i denne nye eiergruppen er med på korstoget for de beste produkter. Så i stedet for å se begrensninger, ser jeg bare muligheter.

Fra vugge til grav

Fra Dronning Margrethe 1s tid, på slutten av 1300-tallet, ble det lovpålagt å ha en kro for hver fjerde mil. Det var den avstanden en hest kunne klare på én dag.

Litt over 5 mil fra Falsled ligger Munkebo kro. Her må du forbi fire hestehodestolper i messing før du kommer inn på kroen. I gamle dager kunne du binde fast hesten din i disse og vente til noen kom og tok seg av den slitne traveren. Vår traver, en gammel stasjonsvogn, har fått en plass på parkeringsplassen over veien. Da vi var innom Munkebo var det Kim Gubi Lundvaldt og Johanne Hyldahl Christensen som drev Munkebo Kro. De hadde jobbet og utfordret seg selv noen år i Norges hotellbransje før de vendte nesa hjem til Fyn. Sammen overtok de den gamle ærverdige Munkebo Kro med store forventinger.

I dansk kultur er kroen der de lokale møtes, der dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser blir holdt, men kroen måtte ha minimum ett værelse og man fikk ikke ta penger for overnattingsgjestene. Kromannen kunne i stedet tjene penger på å selge alkohol og kroen var som regel en bigeskjeft.

 

– Krokonseptet er ikke lenger det det har vært, men er blitt mer en gourmetrestaurant med hotell. Vi er kro i utseendet og i navnet og vi vil gjerne videreføre og fremdyrke kroen som byens møtested, sier Kim.

Ikke så lenge etter at vi besøkte Munkebo, skiftet kroen eier og fokuset ble lagt mer på krohygge og på å gi de lokale et sted å møtes.

– Vi må nok erkjenne, at det er for mange om beinet innen gourmetmat i Odense-området, sa den nye eieren Finn Rasmussen til Fyens Stiftstidende tidligere i år.

Sammen med Iben Germundsson vil de to nå forsøke å servere klassisk kromat til en rimeligere penge og håper med det at kroen igjen blir stedet der de lokale møtes også utenom de store festene i livet.

Munkebo kro har brent flere ganger, er blitt stående og forfalle og er så blitt restaurert og bygget på utallige ganger. Det er ikke noe igjen av det originale, men likevel er følelsen av kroens historie tilstede når du kommer inn de tunge tredørene til resepsjonsområdet. Munkebo kro er én av de kroene som bare fortsetter å være uansett prøvelser.

En annen som også har en lang tradisjon å ta vare på er Bent Klit Christensen, kromann på Rold gamle kro. Hos ham har det ikke vært de lokale, men de tilreisende som har holdt kroen oppe. Helt fra reisende begynte å samle seg på kroen for å kunne gå i samlet tropp gjennom skogen, har vertskapet spilt en viktig rolle.

I Rold-skogene lurte en røverbande som terroriserte, røvet og plyndret de som ikke kunne forsvare seg. Derfor ventet veifarende på hverandre i kroens stuer og slo av en prat og nøt vertskapets gjestfrihet til de var mange nok til å gå skadefritt gjennom røvernes territorium.

– Vertskapet er mer synlig i en kro enn på et hotell. Her er det Bent som sjekker deg inn, Bent som lager maten og Bent som kommer og forteller røverhistorier ved bordet, smiler kromannen.

Han nekter å kalle seg direktør, for en direktør er noe man ansetter. Kroen er hans liv og han forventer at de som jobber for ham brenner like mye for konseptet som ham.

– Da jeg overtok i 1993 var det nok å tilby en seng og mat. I dag er det et hav av pakker, og vi må hele tiden henge i og endre oss. Det å være med i en kjede er livsviktig og de som står alene sliter med å klare seg, sier Christiansen.

Veien til de danske kroene har vært lang og med mange hindre underveis. Men uansett hvor veien går videre og hva kulturinstitusjonen møter i fremtiden, er Bent Klit Christensen helt sikker i sin sak.

– Kirken og kroen vil være det eneste som følger deg fra vugge til grav.

Tekst og foto: Kjersti Veel Krauss

Forsiden akkurat nå

Til toppen