I senilitetens mørke

Tro ikke at all vin blir bedre hvis du lagrer den. Faktisk er mange viner laget for å drikkes med en gang. Men hva skal du lagre? Les Per Mælengs artikkel og du unngår kanskje å trekke opp ødelagt vin du har spart på for lenge.

I store deler av vinlitteraturen blir den vininteresserte leser stadig påminnet om at vin mister sine individuelle karaktertrekk med årene. Regionale spor og forskjeller slettes ut, slik at det på et bestemt tidspunkt ikke lenger lar seg gjøre å holde ulike vintyper fra hverandre. Bordeaux og burgund glir over i hverandre, eller? I det minste er det dette vinlitteraturen påstår og vil ha oss til å tro.

All vin blir - omsider - til eddik, all informasjon slettes, omtrent på samme måte som informasjon slettes på en diskett, eller som når hjerte- og lungemaskinen slås av. Da er det natt for vin og mennesker. Det er ingen tvil om at vin på et bestemt stadium, i senilitetens mørke, mister egenskaper og karaktertrekk, men de fleste viner rekker allikevel ikke å bli så gamle. De fleste viner drikkes heldigvis lenge før senilitet og patologi tar overhånd. Vin drikkes i alminnelighet meget ung eller i tidlig modningsfase.

Hva er modning?
Uansett hva det er vi kjøper, ønsker vi oss størst mulig utbytte av den vare vi har betalt for. Slik er det naturligvis også med vin. Bruker vi mye penger på en god flaske, ønsker vi oss et utbytte som står i et rimelig forhold til investeringen. Vinen bør helst være god, men når er en vin god? Når gir den full valuta for pengene? Man skulle kanskje tro at utbyttet er størst når en vins karakterfylde er sterkest eksponert, men når skjer det? Jeg antar at de fleste vil mene at en vins karakter og identitet vil være sterkest eksponert og konsentrert når den er å betrakte som moden.

Riktignok hersker det mange og delte oppfatninger om når en vin er moden, og om hvilke egenskaper som karakteriserer en moden vin, men mange vil nok mene at begynnende modning inntreffer når de verste unotene etter teknikk og tilvirking - barndom og pubertetsfase i en vins liv - har sluttet å påvirke smaksbildet i for sterk grad, altså når primæraromaer og produksjonsspor ikke lenger overstyrer vinens genetiske avtrykk i form av jordsmonn og mikroklima (terroir).

Ung vin mangler naturligvis ikke genetiske avtrykk fra sitt terroir, men på grunn av "støyen" fra teknikk og ulike valg som foretas av vinmakeren under vinifikasjonen, vil jordsmonn og mikroklima ofte være undereksponerte og vanskelige å få øye på. Først når vinens identitet for alvor begynner å tre frem fra mørket og det er naturlig å snakke om (begynnende) modning, er det grunn til å håpe at investeringen forsvarer opplevelsen. Men hvem i all verden er det som drikker moden vin? Hvem har råd til å drikke moden vin, modne klassikere? Og - ikke minst - hva er modning?

Modning inntreffer i alminnelighet når de samlede uttrykkselementene i en vin har vært gjenstand for nødvendig slitasje eller polering, omtrent på samme måte som når jeg finner en stein eller et trestykke i fjæra med en egenartet og polert form, dannet ved at bestemte strukturer i tre eller stein har vært formet av et mykere eller hardere materiale.

Livets middagshøyde
Noen karaktertrekk er mer bestandige eller mer oppløselige enn andre, og i denne eroderingen, i denne kampen mellom varighet og forgjengelighet, gevinst og tap, trer formen og ansiktet frem. Modning og karakterfylde angir ikke et bestemt punkt i denne prosessen, men er i seg selv prosessen. En ulldott av et ansikt kan med årene bli til et egenartet og skarpt fjes. Også forfatteren Kjell Askildsen har vært bollete rund i kinnene i sin barndom. De myke elementene i ansiktet faller inn eller sammen, og ansiktstrekkene, slik de formes av det underliggende (og genetisk bestemte) kraniet, former ansiktet og gir det navn, liv og karakterfylde. Modenhet er ikke ungdommelig struttende ynde, men er livets middagshøyde plassert på et nålhode, svaiende og svimlende mellom oppreist verdighet og begynnende anatomisk forfall.

Mange heller til den oppfatning at modenhet er en særlig foretrukket egenskap ved vin, men det er en sannhet med mange modifikasjoner. Modenhet i vin er - underlig nok - ikke nødvendigvis det alle vindrikkere ønsker seg når de åpner en flaske. For noen er det slik at modenhet anses som særlig attraktivt, noe å betale for, mens andre igjen heller vil drikke sine viner i yngre utgaver. Bestemte kulturer har en særlig affinitet til modenhet; tradisjonelt sett har for eksempel det engelske markedet etterspurt lagringsgevinst, mens andre markeder og kulturer som (deler av) Frankrike og særlig Italia, har foretrukket andre og mer uferdige kvaliteter.

Hva kan lagres?
Auksjonshusene i London, sammen med noen spesialforretninger, dekker langt på vei verdensmarkedets behov for lagrede og godt modne viner. Det er fortsatt slik at en rekke champagnehus leverer vin i mer moden utgave til det engelske markedet enn til andre internasjonale markeder. Det engelske markedet har alltid etterspurt "toasty" og moden champagne, mens det tradisjonelle champagnemarkedet i Frankrike vil ha fizz og sitronsyre. Engelskmennenes særegne forkjærlighet for nekrofile champagner - champagner som på grunn av langt fremskreden alder har mistet det meste av mousse''en - oppfatter franskmennene langt på vei som psykiatri.

All vin skal ikke lagres. I realiteten er det slik at bare en forsvinnende liten andel av verdens vinproduksjon kvalifiserer for lagring, antakelig mindre enn én prosent. Dersom interessant lagringsgevinst ikke kan forventes, er det heller ingen grunn til å la flaskene ligge i påvente av en passende anledning. Jeg har venner som i årevis har lagret på hjemmetappede petit chateau'er, i den tro at disse en gang i fremtiden ville bli fabelaktige viner. Hjemmetappede petit chateau'er har neppe, eller kun unntaksvis, en lagringsgevinst som det er bryet verdt å vente på. I de aller fleste tilfeller får du mer glede fra primæraromaer og ungdommelig fruktighet enn ved å vente på noe stort som dessverre aldri åpenbares.

Små bordeaux'er fra 1982 smakte faktisk vesentlig bedre på slutten av 1980-tallet enn de gjør i dag. Du utsetter ikke deg selv for fysisk eller emosjonell slitasje dersom du ikke har svært gode grunner for det, for eksempel i form av en særlig attraktiv gevinst. Du skal heller ikke utsette sine flasker for lagring dersom du ikke med sikkerhet vet at vinene har ueksponerte kvaliteter som er verdt på vente på.

Hva skal du satse på?
Hvilke viner er det så verdt å vente på? Det har vist seg at kun kvalitetsvin gir interessant lagringsgevinst, men hva er kvalitetsvin i denne sammenheng? Kvalitetsvin er vin med opphav i klodens beste og mest distingverte jordsmonn, laget av produsenter som makter å realisere jordsmonnets potensiale. Slik vin har underliggende kvaliteter som bare mer eller mindre omfattende lagring vilkunne eksponere på en harmonisk og tilfredsstillende måte.

Det er ikke alltid lett å forstå eller forutse en mer eller mindre nært forestående lagringsgevinst, og det er heller ikke alltid slik at forbrukerjournalistikkens anbefalinger er til å stole på.

I Wine Spectator står det stadig å lese at gode produsenters kommuneviner i Burgund gis høyere score enn de samme produsenters vin fra bedre appellasjoner. Årsaken er at kommunevinene smaker bedre - er mer tilgjengelige (åpne) - i ung alder, mens de bedre kvalitetene kan oppleves som monolittiske, lukkede og kompakte. Journalistene ser ikke lagringspotensialet og kvaliteten, og "rater" vinene deretter.

Når skal du høste?
Det kan være vanskelig å avgjøre hvor lang tid det kan ta før du kan påregne å høste lagringsgevinst av kvalitetsvin. Opprinnelsessted (land, region, kommune, vinmark i kommune, parsell i vinmark), årgang og produsent er forhold som i hvert enkelt tilfelle må tas i betraktning.

Ung vin skiller ikke bedre enn gammel vin når det gjelder egenart og karakterfylde. Når denne påstanden stadig møtes, skyldes det at vinjournalistikken i alminnelighet - og særlig forbrukerjournalistikken - stort sett forholder seg til svært ung vin. Det fleste har - naturlig nok - langt mindre erfaring med gammel vin av god kvalitet, noe som medvirker til at eldre lagringskvaliteter har en feilaktig tendens til å bli oppfattet som nokså likeartede.

Journalistene har i alminnelighet sine analytiske ferdigheter koplet opp til ungdommelig frukt, ikke til tyngre, mørkere og treaktige karaktertrekk. Den engelske vinjournalistikken foretrakk tradisjonelt alltid eldre kvaliteter i vin, med det resultat at den også utviklet forståelsesformer og vokabular på bakgrunn av kjennskap til slik vin ("dunked gingernuts" og "lovely coffee"). Således er det ytterst sjelden i slik journalistikk at en vins fruktkarakter nevnes eksplisitt. Interessen samles isteden om fargenyanser, struktur i form av sødme/syre-balanse, "helsetilstand" og lagringsplatå.

All god vin har karakter. Gode kvaliteter utvikler sin karakterfylde over et langt tidsrom og på en slik måte at alle etapper i vinens liv har sine særlige kvaliteter og karaktertrekk. Drikker du samme vin over en periode på tyve år, vil man få et godt inntrykk av hvordan alle faser i en vins liv har sin særlige signatur og typeriktighet.

Foto: Corel
Publisert første gang: 25.09.98

Forsiden akkurat nå

Til toppen