Italienske boblers førstedivisjon

Det må ha fortont seg som det reneste galimatias da Giulio Ferrari forsøkte å kopiere Champagnes suksess i sin barndoms trange dal i det nordlige Italia. Men det har vært 110 år med sammenhengende suksess.

– Vi står fortsatt i takknemlighetsgjeld til Giulio Ferrari og hans visjonære evner, sier Alessandro Lunelli, sønn av Mauro Lunelli som er mannen bak Ferraris bobler siden 1969. Lunelli-familien tok nemlig over Ferrari-navnet i 1952 etter at Giulio Ferrari egenhendig hadde brakt det opp til verdensrenommé over en femtiårsperiode.

Etter studiereiser til Champagne forstod han at chardonnay var den mest ideelle av champagnedruene gitt klimaet i Trentino som sikrer stor forskjell mellom dag- og nattetemperatur. Noe som er ideelt for utviklingen av den for en musserende vin helt nødvendige syrestrukturen. Ved slutten av 1800-tallet var dessuten klimaet en tanke for kjølig for de røde champagnedruene.

Forandret Italia

Han tok dessuten med seg chardonnaykloner fra Champagne for å oppnå en så «riktig» blanc de blancs-stil som mulig. Dette var i de hete oppgangstidene før første verdenskrig hvor markedet for musserende vin var umettelig. Giulio var så kvalitetsfiksert at han til og med sørget for at omkorkingsmaskinen var av sølv, for ikke å skade vinen under denne for vinen så «kritiske» fasen.

Etter hvert som den barnløse Giulio ble eldre, kom stadig flere beilere på besøk. Men han hadde satt prisen på bedriften så høy at ingen var interesserte nok. Det ble den foretaksomme vinbutikkinnehaveren og fembarnsfaren Bruno Lunelli som trakk det siste strået. Og satte seg i gjeld til langt over ørene. 30 millioner lire var prisen, dobbelt så mye som varelageret var verdt. En av betingelsene var dessuten at han måtte ha Giulio ved sin side helt til dennes død. Men Lunelli maktet i løpet av to år å løse inn sine forpliktelser ved å øke produksjonen fra 8.800 til 20.000 flasker.

Gamle Giulios ånd svever fortsatt i korridorene siden hans kvalitetsprinsipper ble videreført av Lunelli-ene. Her gjelder filosofien «never change a winning team». Når det er sagt, kom den ultimate Ferrari-cuvéen, Giulio Ferrari Riserva del Fondatore, til først etter Giulios død. I dag én av verdens mest prisbelønte viner, og av Gambero Rosso sågar kalt «en vin som har forandret Italia».

Lagringspotensial

Druene kommer fra en sørvestvendt enkeltvinmark, Maso Pianizza, på 12 hektar, med et jordsmonn av stein, sand, grus og leire, svært mineralrike avleiringer som er akkumulert over titusener av år. Pianizza ligger høyere enn de fleste andre vinmarkene i området, ved 600 m.o.h. Her høstes druene gjerne en måned senere enn ellers, i slutten av september.

Men det er bare de beste druene med optimalt forhold mellom sukker og syre som brukes. Derfor lages det kun 40.000 flasker i året. I 1994 ble antallet langt mindre på grunn av årgangens beskaffenhet. Giulio Ferrari Riserva del Fondatore er en klassisk årgangsvin siden den tar opp i seg alle ulikhetene fra år til år. 1999 og 2000 er utmerkete eksempler på hvor forskjellige de kan være. Mens 1999 er veldig fruktdreven, nesten i tropisk retning, kjennetegnes 1997 av betydelig større stramhet og et mer uttalt autolysepreg.

Dette siste gjenspeiles imidlertid i alle utgaver av denne vinen, takket være hele 10 år på bunnfallet. Og den er langt fra ferdig når den tiden er gått. Det store lagringspotensialet er 1983 et veldig godt bevis på. Allerede fargen vitner om imponerende godt hold, gnistrende lys gulgrønn som den er.

Naturlig nok har den et bredere spekter av kompleksitet og mer av tertiæraromaer som tørket sitrusskall, særlig lime, vanilje, lær og sjokolade, samt med mer dempet mousse enn de yngre utgavene, men den er usedvanlig frisk og ungdommelig og med et langt liv foran seg. I kjelleren til Ferrari finnes det flasker tilbake til 1950-tallet, men Riserva del Fondatore eksisterer kun fra 1972-årgangen som var den første.

Går i høyden

Nå er det 2001 som gjelder og nok en gang oppnådde den «Tre bicchieri» hos Gambero Rosso. Samtidig som Ferraris vinmaker, Ruben Larentis, ble «Winemaker of the Year».

– De tre glassene er blitt en hemsko siden alle forventer at vi får den hvert år. Hva som skjer den dagen det ikke lykkes, tør vi ikke tenke på, sukker Alessandro.

Men det hviles ikke på laurbærene, suksessen til tross. Aller størst bekymring er knyttet til klimaendringene som påvirker tilgangen på optimal druekvalitet. Klimaendringene gjør nemlig at vekstsesongen blir stadig kortere samtidig som temperaturen stiger, noe som ikke er gunstig for dyrking av druer til musserende vin.
–Vi satser på å kjøpe mer land i høyden. Om noen år vil vi sikkert ha vinmarker ved sågar 1000 m.o.h., sier Alessandro.

Likevel er det økende interesse for fremstilling av musserende vin i området. Boblene utgjør nesten 10 prosent av volum, mye takket være «innsalgsjobben» fra Ferrari og ikke minst opprettelsen av Trento DOC i 1993.

Høster tidlig

Som område for musserende vin ligger imidlertid Trento godt bak Franciacorta, men Ferrari er i en divisjon for seg selv. Boutique-preget er i behold til tross for det enorme volumet (5 millioner flasker) med Ferrari Brut som sendes ut på markedet hvert år. Ikke uventet er den Italias mestselgende musserende og like etterspurt som «forbildet fra nord».

Med så store volum og ikke minst det faktum at de kun bruker én druesort, må Lunelli-familien kjøpe druer, utover de som kommer fra sine egne 120 hektar, for å dekke etterspørselen. Druedyrkerne følges imidlertid tett opp for å sikre druekvaliteten. En tredel av avlingen kommer fra pergolavinmarker hvor utbyttet er på rundt 70 hl/ha.

– Utvelgelsen av viner til Ferrari Brut er et nitid arbeid siden den skal smake det samme fra gang til gang og alle årgangsvariasjoner skal kamufleres, forklarer Alessandro.

Ferrari Brut ligger minst to år på bunnfallet. De andre cuvéene mye lengre. I kjellerne til Ferrari ligger det derfor til enhver tid 15 millioner flasker. Alle flasker på vintagenivå håndsnus (rémuage) i de klassiske reolene (pupitres).

Perlé er Ferraris svar på champagnehusenes millésimé, og ble lansert i 1971. En vin som konkurrerer med mang en blanc de blancs fra Champagne takket være bra kompleksitet og et godt uttrykk for chardonnay. I dag er det 2005 som er i salg, en elegant og vellaget musserende med veldig god tørrhet. Mens 2002 var et håpløst år for de fleste viner, var det et utmerket år for musserende siden man høster tidligere. Perlé Brut 2002 er derfor ekstra frisk og med tydelig preg av modne grønne og gule epler, og et flott skum.

Rosé til bryllupet

Perlé er tørrere enn vanlig brut, som ligger på rundt 8-9 g/l. Perlé som finnes i til sammen tre utgaver, henter druene fra Ferraris egne vinmarker og som etter Lunellis overtakelse også ble plantet med pinot noir. Selv om Mauro komponerte en rosé brut til sitt bryllup i 1972, var ikke årgangsutgaven på plass før i 1993.

– Det tok oss 20 år med tester før vi var fornøyd. Pinot noir er en vanskelig drue, sier Alessandro. Deres roséer lages ved å blande rosé de saignée med hvitvin. Fargen er derfor veldig lys, mer løkskall- enn lakserosa.

Mens Perlé Brut og Rosé tilbringer fem år på bunnfallet, øker det til seks år for Perlé Nero Brut, for øvrig porteføljens aller tørreste og «nyeste» vin, med 2 g/l, men på grunn av sødmen i frukten kjennes den ikke slik ut.

Den er en blanc de noirs og sammen med Perlé Rosé er den unntaket fra husregelen om å kun bruke chardonnay. Druene kommer fra de aller mest høytliggende vinmarkene, inntil 700 m.o.h. I alt tre ulike vinmarker som ligger på vestsiden av dalen hvilket gjør at de unngår den varme ettermiddagssolen. Og som forklarer at selv i et varmt år som 2003 er friskheten i behold. Ferrari dropper vanligvis årgangsutgavene i de varmeste årene.

Foto: Ferrari, Cephas

Forsiden akkurat nå

Til toppen