Knasende sprø

Forsommeren er høysesong for ferske asparges, og enten du forguder den hvite eller den grønne er det på tide å fråtse i denne delikatessen.

Asparges er en av de eldste, dyrkede kjøkkenurter vi kjenner til. Helt fra oldtiden har asparges vært kjent og dyrket i Egypt og Romerriket og verdsatt som en stor delikatesse. Her til lands nevnes aspargesplanten først i det sekstende århundre.
 
Hvite og grønne
Mange kjenner nok den hermetiske, hvite aspargesen fra butikkhyllene I vår tid, etter at hermetisk mat i større omfang har vunnet frem, har den kommersielle dyrkning av de hvite eller såkalt blekede asparges til konservering fått en stor utbredelse her i landet. Likeså ble det alminnelig at konsummarkedet fikk tilført friske asparges i større skala og at det etterhvert befant seg et aspargesbed i mange hager.

Når de hvite asparges her i landet har vært det mest utbredte, skyldes det stort sett at de er bedre egnet til koking enn de grønne, og derfor har vært foretrukket av konserveringsindustrien. Avlen og forbrukervanene er derfor gått i retning av hvite asparges. Den grønne aspargesen har imidlertid på flere områder andre fordeler enn de hvite; de er vesentlig mer vitaminrike, de egner sig bedre til dypfrysning enn de hvite, og dyrkingen og tilberedningen av den grønne aspargesen er mye lettere og mindre arbeidskrevende. Man unngår det store arbeidet med tilrettelegging av bed, og de har ikke den treaktige overflaten som kjennetegner de hvite, men er derimot skjøre og sprø og skal ikke skrelles ved tilberedningen.
I flere andre land, f.eks. Frankrike og USA, finner vi store avlinger og et stort forbruk av grønn asparges.

Forskjellen på hvite og grønne asparges er kun av dyrkningsmessig art. Hvite asparges får man når man setter jorden opp i bed over aspargesrekken. Derved vokser de grodde aspargesskuddene nede i jorden i bedet. Aspargesskuddene forekommer da som hvite eller såkalte blekede aspargesskudd.

Grønne asparges får man, når man unnlater å sette jorden i bed og lar aspargesskuddene vokse direkte og fritt opp i sollyset. De får da ved lysets og solens påvirkning den grønne fargen. Derfor har de et større vitamininnhold enn den hvite aspargesen.

Den hvite aspargesen, som vokser opp gjennom jorden i oppsatte bed, får en noe treaktig overflate, som skal skrelles vekk innen de er spiselige. Den grønne aspargesen, som vokser opp i lyset, er uten den treaktige overflaten og kan tilberedes uskrellet.

Det er visse grønne aspargessorter, som med hensyn til farge og skjørhet er bedre egnet til dyrkning av enn andre. En av dem er den tyske sorten Spaganiva. En annen og kanskje den beste, er den danske sorten Årslev 270. Den gir god avkastning, skuddene har en pen, lysegrønn farge - de er velsmakende og er også velegnet til dypfrysning. Ettersom jorden ved dyrking av grønne asparges ikke skal settes opp i bed, kan man dyrke dem i så vel lett som tyngre jord. Det største utbytte oppnås på en varm og solrik plass.

En aspargesplante ligner nesten en sjøstjerne i form - en rosett med lange røtter ut til sidene. En god plante skal ha minst 6-8 kraftige røtter. Den ideelle plantetid er fra ca. midten av april til midten av mai måned. Det skal erfaringsmessig helst være noe varme i jorden. Man skal være påpasselig med at plantenes røtter ikke tørrer ut innen utplantningen. Planteavstanden for grønne asparges i haven kan være 1 m. mellom rekkene og 30 cm. mellom plantene. Aspargesplanter skal plantes dypt. Røttene og plantehodene skal plantes ca 15 cm. under jordoverflaten.

Plantingen foretas best ved at man graver en renne på ca 40 cm. bred og 20 cm. Deretter løsnes jorden med en hakke 25 cm. lengre ned. Hvis jorden er leirete, er det lurt å blande inn litt næringsberiket jord. Plantene legges med utbredte røtter på den luftige jorden. Vær oppmerksom på at plantene ligger 15 cm. under jordoverflaten. Plantene dekkes deretter med 15 cm. muldjord og vannes, hvis jorden er tørr. Etter vanningen drysses yterligere et tynt lag jord på, slik at jorden blir plan. Dermed unngår du at jorden får en hard skorpe etter vanningen.

De første 2 år etter utplantingen skal aspargesplantene ha lov til å gro - slik at den får et kraftig rotnett. Tredje år etter utplantningen kan man høste en del aspargesskudd fra begynnelsen av mai til først i juni måned. De påfølgende år kan man høste fra først i mai til sist i juni måned.

De grønne aspargesskuddene høstes, når de har en lengde på 18-20 cm. Man skjærer dem av like ved jordoverflaten. Skuddene skal ikke bli lengre eller eldre enn at skuddets hode beholder en lukket spiss. De vil da være skjøre og uten treaktig vev. En vellykket aspargeskultur kan gi 300-400 gr. fine aspargesskudd pr. plante om året. En aspargesplante kan utmerket gi et godt utbytte i inntil 15-20 år, men det største utbytte får man i alderen fra 5-10 år.

Aspargesplantenes gjødselbehov er ganske moderat. Hvis man tilsetter 1 kg. blandingsgjødning pr. 10 kvm. tidlig på våren, og 1 kg. kalk etter aspargeshøsten er det fullt tilstrekkelig. Et god organisk gjødsel vil også være særdeles velegnet. Det er viktig å fordele gjødsel jevnt fordi sugerøttene strekker seg langt ut til sidene. Asparges foretrekker kalkrik jord. Ph-verdien bør være 7,0-7,5.

Sent på høsten, når aspargestoppen er visnet, bør den skjæres av helt nede ved jorden og brennes av hensyn til smittestoff av aspargesrust. Det foretrekkes deretter å dekke godt til for å beskytte mot frost. Aspargesplanter er i liten grad utsatt for sykdoms- og skadedyrsangrep. Skulle uhellet være ute, bør man søke hjelp hos den lokale gartner.

Ved tilberedning av grønne asparges er en passende koketid ca. 4-6 minutter, alt etter aspargesskuddenes tykkelse. Ved dypfrysing bør man ikke blanchere aspargesskuddene. Ved blanchering, som ikke er nødvendig, blir aspargesskuddene mer bløte ved tilberedningen.

Forsiden akkurat nå

Til toppen