Levende legende

Vinene til Romano Dal Forno selges til mer enn det dobbelte av hva andre valpolicella- og amaroneprodusenter oppnår. Og det er kamp om hver flaske.

Romano Dal Fornos vingård ligger utenfor Classico-området og helt i den østre ytterkant av Valpolicella DOC og som sådan utenfor det gode selskap. Illasi-dalen er imidlertid hvor familien hans har holdt hus i tre generasjoner. Og ved hjelp av en kombinasjon av kløkt og dristighet har Dal Forno skapt sin egen superklasse for så vel valpolicella som amarone. I hvert fall reflekteres det i prisene som er de dobbelte av konkurrentenes.

Quintarelli var læremesteren men i motsetning til denne supertradisjonalisten valgte Dal Forno å satse på ny eik og automatisk "tråkking" under gjæringen for å redusere gjæringstiden. Hans mål er maksimal friskhet i vinen på bekostning av de typiske syltete bæraromaene og det krever minst mulig oksidasjon under gjæringen. I vinmarkene har han gjort dramatiske grep. Blant annet introduserte han en tetthet på 11.000 planter pr hektar i 1997, og i den nye vinmarken som ble pløyd opp i 2001 var tallet 13.000.

Vingården gjennomgår en sterk utvidelse i øyeblikket. Mens det i 2003 ble høstet druer fra ni hektar, er hele 27 hektar i drift i 2008. Det vinen mister på at plantematerialet er svært ungt, tar det i følge Dal Forno igjen ved at modningen er langt jevnere. Og de nye vinmarkene skal kun gi druer til valpolicellaen. Amarone skal fortsatt bare lages i et antall av 9.500 flasker. Om Dal Forno klarer å oppnå samme kvalitet og dermed samme pris i fremtiden, gjenstår å se. Han har i alle fall store planer, og den nybygde produksjonsfasiliteten ruver i det ellers sparsommelige Illasi-landskapet.

Trenger tid
At jordsmonnet er ekstremt steinete (70 prosent), demonstreres av steinhaugene etter byggingen. Ellers skiller denne dalen seg fra Classico og Valpantena ved at den har avleiringsjordsmonn. Dessuten er dalen svært vid hvilket sikrer god ventilasjon. Spesielt viktig er den konstante nordavinden som kjøler ned druene om kvelden i vekstsesongen og gir god friskhet.

D al Forno kjører et strengt regime hva utbyttereduksjon angår. For det første ligger avlingen på knapt 40 hl/ha. Men siden drueseleksjonen også er streng og druene tørkes selv for valpolicella, ligger utbyttet i realiteten på 15-35 prosent av dette gjennomsnittstallet.

Dal Forno lager kun to viner av hver årgang. Det er i følge ham selv for at han hele tiden vil ha full kontroll. Det betyr også at han ikke lar seg friste til å sende vinene ut på markedet før de er klare for det. Den ekstreme konsentrasjonen som kjennetegner Dal Fornos valpolicella og amarone gjør at de trenger tid. Og at de uten problem svelger unna store mengder nytt fat. Et par år i gjennomsnitt med en påfølgende flaskemodning på to-tre år gjør at fatpreget ikke er sjenerende.

Uten sidestykke
Selv om 1996 generelt regnes som et middels år, begynner Dal Fornos valpolicella først nå å løfte på sløret. Det innebærer et komplekst aromabilde hvor bær- og fatpreget blir mer diskret på bekostning av jordsmonn, barskog, urter som rosmarin og eksotisk krydder. I munnen har den en sjelden kraft og stofflighet samtidig som den er både elegant - og til og med bløt, tanninene er meget fine og avslutningen er utrolig bra med deilig bærfrukt i tillegg til lakris og krydder.

2001-utgaven av valpolicella superiore som først kommer i salg i 2007, er dermed uferdig når den smakes som fatprøve men imponerer med sin nydelige kirsebærfrukt, flotte friskhet og gode tanninstruktur. Selv 2002 som ellers i regionen ikke ble den store årgangen - heller tvert imot - er en utrolig tett og god vin. Mykere og med søtere frukt enn 2001, men den holder likevel det navnet lover.

For mange er Dal Fornos amarone uten sidestykke. Og den trenger enda lenger tid på å komme ut. 2001-utgaven (fatprøve) er derfor det reneste barnerov selv om den byr på masse sødme i form av modne mørke bær, fatkrydder og sjokolade. Lovende - selv om vi må vente så lenge som til 2009 før vi får smakt den.

Valpolicellas beste jordsmonn
Regionens geologiske historie er viktig for dens kultur. Druene henter karakter fra den fossilrike kalksteinen som stammer fra den gangen området var under havet. Den ettertraktete marmoren fra den vestre delen av Valpolicella har samme opprinnelse. Lange perioder med vulkansk aktivitet setter på samme måte sitt preg. Den langsomme men likevel dramatiske heving av landskapet etterfulgt av to runder med istid har resultert i dagens topografi.
 
Valpolicella Classico består av fire daler med hvert sitt sentrum (fra vest mot øst) Sant'Ambrogio , Fumane , Marano og Negrar . I tillegg omfatter DOC'et fire daler lenger øst, Valpantena , Val Tremigna , Vel di Mezzane og Val d'Illasi . Alle dalene har sitt utspring fra Lessini-fjellene som er såkalte foralper og når opp i høyder over 2000 m.o.h.
 
Røde og brunlige jordsmonn
De laveste terrassene mellom Sant'Ambrogio og Parona vest for Verona. Har lettere jordsmonn som gir parfymerte viner med god kraft.
 
Rød leire
Fruktbart jordsmonn over grunnfjell fra Eocene-epoken (56-35 mill. år) i de lavere delene av Valpolicella Classico samt Valpantena. Gir fyldige og strukturerte viner med bra potensial.
 
Brunlig leire
Svært godt og dypt jordsmonn med god toleranse overfor tørke som har kalkstein fra den midtre krittid (ca 100 mill. år) som base. Dekker de øvre deler av Valpolicella og gir svært rike og holdbare viner.
 
Rødlig kompakt jordsmonn
Har basalt av vulkansk opprinnelse som base og finnes kun stedvis øverst i Marano- og Negrar-dalene. Gir kraftige viner spesielt i de varme og tørre årene (jordsmonnet magasinerer varme).
 
Lyst kalkholdig jordsmonn
Svært dypt jordsmonn med store runde steiner. Finnes i Marcellise, Mezzane og Illasi. Gir rike, fyldige viner med stort potensial, særlig i varme og tørre år.

Foto: Jan H. Amundsen

Forsiden akkurat nå

Til toppen