Lite destilleri, stor smak

Skottlands minste destilleri, Edradour, har fått en real vitamininnsprøyting etter at Andrew Symington overtok. Nye kreative whiskyer fyller ut den tradisjonelt rike Edradour-stilen.

Det er ikke bare selve destilleriet som er lite, selv veien til Skottlands minste destilleri, Edradour, er ikke mer enn en oppgradert kjerrevei. Og det er nesten ikke til å tro at det på 1800-tallet var hele sju destillerier langs denne samme veien. Alle små. Og alle med samme utgangspunkt, nemlig ved at bønder slo seg sammen, omtrent som i et kooperativ.

Selve navnet Edradour forteller mye om landskapet, "den smale stripen av land mellom to elver". Det har alltid vært små forhold her oppi den vestre delen av det skotske høylandet.
Helt siden Edradours start i 1825 har produksjonen vært bitteliten. I begynnelsen var naturlig nok omfanget begrenset av det de omkringliggende markene klarte å by på av bygg. Etter hvert ble byggdyrkingen overlatt til bønder med mulighet for stordrift. Og siden 80-tallet har destilleriet også droppet maltingen. Nå kommer malten fra Baird's utenfor Aberdeen.

- Men så har vi bare behov for én tønne om dagen. Det vi lager på et helt år (42.000 fl), får Glenfiddich unna på én dag, ler Andrew Symington som kjøpte Edradour i 2002 fra Pernod-Ricard. Årsaken til at denne juvelen var til salgs var at giganten hadde kjøpt Seagram's som allerede eide Chivas, hvilket gjorde Edradour "overflødig". Men det var ikke hvem som helst som fikk overta destilleriet. Valget falt på Symington på grunn av hans entusiasme og selvsagt det faktum at han hadde hatt stor suksess med sin Signatory-portefølje av topp single malts.

Mafia og Kennedy
Det første han gjorde var å satse fullt ut på single malt. Mens Edradour i lang tid hadde levd godt på å bruke 95 prosent av produksjonen til sin egen blend, House of Lords, er det i dag fattige 3 prosent som går den veien. Edradour-whiskyen fortjener mer enn å bli vannet ut, etter Symingtons mening.

Men House of Lords er en viktig del av Edradours historie. En ting er at den nær sagt selvsagt er å finne i House of Parliament-baren (mens norske stortingspolitikere må ta til takke med tynn kaffe fra kantina).

En annen er at den ble solgt med stor suksess i USA, og det med så vel mafiaen som Kennedy-familien involvert. Whiskyeksportøren William Whiteley gjorde store penger under forbudstiden i USA, først og fremst gjennom samarbeidet med mafiabossen Frank Costello (som inspirerte filmen The Godfather). En virksomhet som også Joe Kennedy, far til John F. og Robert, skal ha vært involvert i.

Samarbeidet med mafiaen fortsatte også etter forbudstiden. Og det sies at Whiteleys mange selskaper ble kjøpt med mafiapenger gjennom amerikaneren Irving Haim som stråmann, som allerede var engasjert i distribusjonen av Whiteleys whiskyer. Det var til og med en omfattende rettsak om forholdet. Men bevisene var ikke sterke nok til å dømme Costello!

Frir til damene
Whiteley var ikke bare en dyktig forretningsmann, han var også et stort markedsføringstalent. Og før han solgte, rakk han å lansere verdens dyreste blended whisky, King's Ransom. Både den og House of Lords ble tappet i flasker som skilte seg ut fra alle andre og utstyrt med etiketter og ytteremballasje som understreket produktprofilen. Hovedingrediensen i King's Ransom var naturlig nok Edradour-whisky. Og whiskyen oppnådde nøyaktig det luksusrenomméet på det amerikanske markedet som Whiteley håpet på.

King's Ransom står ikke lenger i Edradours prisliste. Men Symington har mye av den samme kreativiteten som sin forgjenger. Dagens portefølje vitner om stor eksperimentvillighet. Blant annet er dobbelmodning en spesialitet. Vellagret whisky fylles i fat som tidligere har inneholdt sauternes, pedro ximenez, portvin, bordeaux, côtes-de-provence, supertoscaner, barolo, burgund og tokaj.

- Dobbelmodning øker aksepten for whisky hos kvinner, forklarer han.

Mest eksklusiv er Vintage 1985 som er modnet to år i Ch. d'Yquem 99-fat. Vaniljepreget er tydelig, også en del fruktsødme. Med vann kommer elegansen mer fram, sammen med treoljelignende toner (89 p). Enda mer sødme er det ikke utventet i PX som er basert på en 22 år gammel whisky fra bourbonfat som har tilbrakt to år i pedro ximenez-fat. Men sødmen går mer i retning smørkjeks enn rosiner, og til og med epler. En morsom whisky som absolutt ikke er overkjørt av dobbelmodningen (89 p).

Mer preget av det siste fatoppholdet er Vintage 1983 Port Finish som har modnet fire år i Graham's-fat. Her er det mye sjokolade og mokka samt søte fattoner, men likevel stor kompleksitet, flott fylde og fruktighet, og veldig god lengde. En av de beste port finish'ene jeg har smakt (93 p).

Fra sødme til røyk
Det hjelper selvsagt at det har vært en av de beste baroloene i fatet, nemlig Gajas, men Straight from the Cask er basert på en 11 år gammel whisky som har nok kraft til å balansere den ekstra barolotouchen. En himmelsk whisky med nydelige blomstertoner, innslag av brød, krydder og eksotisk trevirke, fyldig rik og sødmefylt. En drøm for baroloelskeren (94p).

På samme måte er Straight from the Cask Savanna Réunion Rhum, så nært en fatlagret rom du kan komme i Skottland. Sukkersødmen er uttalt, men langt fra klissete, heller elegant og delikat krydret med stor munnfølelse og overraskende nok, stor friskhet. En deilig rom - uffda, whisky (93 p).

I den motsatte enden av sødmeskalaen finner vi Ballechin Heavily Peated som så langt er kommet i to versjoner, Burgundy og Madeira Matured. - Vi lager én ny type i året, og når vi har testet ut åtte ulike konsepter, velger vi hvilken vi vil gå for i fremtiden, forklarer Symington. Utgangspunktet er den svært røykpregete whiskyen som i tidligere tider ble laget på gården Ballechin som lå i nærheten av Edradour. Og heavily vil her si 50 ppm i malten (som er nesten like mye som Ardbeg).

Røykpreget dominerer ikke uventet i Burgundy Matured til tross for fire års ettermodning i St. Romain-fat. Her er det naust og hamp som gjelder, men likevel er smaksbredden stor med mye animalske toner utover. En svært røff whisky (92 p) som overgås av Madeira Matured som bare har vært i malmsey-fat. Røykpreget er svært tydelig, men likevel veldig godt balansert på grunn av den rike karakteren og gode fedmen. Mye bål i ettersmaken men også en del frukttoner. Definitivt ingen whisky for nybegynnere (93 p).

Edradours røykfilosofi er ellers mer moderat. I alle andre whiskyer brukes det 50/50 røykt og urøykt malt.

Oljete og rik
Alle dobbelmodnete whiskyer lages i mikrokvanta, for Edradours hovedprodukt er en 10 år gammel chillfilteredwhisky. For et par år siden fikk den følge av en unchillfiltered versjon som reduseres til 46 prosent.

Selv om Symington har snudd opp ned på mye hos Edradour, blant annet er det rensket godt opp i fatparken, er selve destillasjonen er i stor grad som den alltid har vært.

Fortsatt brukes den gamle vørterkjøleren (Morton Refrigerator), som nå er den eneste igjen i verden. Vørteren kjøles her ned fra 70 grader til 20 før den overføres til wash back'en hvor den gjæres til åtte prosent. Så destilleres den først til 25 prosent i wash still'ene. Pannene hos Edradour er de minste som lages i henhold til loven. Formen på pannene er som hos Balvenie, og resultatet er en oljete rik whiskystil som understrekes av den dominerende bruken av sherryfat.

Den oppleves kanskje best gjennom Natural Cask Strength som byr på masse vanilje, søte frukttoner, aprikos, dadler, svisker, sigarkasse og lær.

Destillatøren kutter (heart/cut) ved 64 prosent, alt over (tail/feints) blir destillert på ny sammen med de første dråpene (head/foreshots) som kom ut av pannen. Og gjennom hele prosessen er det vann fra en kilde i Moulin Moor i åsene over destilleriet som brukes. Myten om det ubesudlete vannet i Skottland står nok for fall, for Edradour må pasteurisere det før bruk.

Foto: Edradour, Aase E. Jacobsen

Forsiden akkurat nå

Til toppen