Mangfoldige dråper

Diskusjonen rundt begrepet terroir og dets betydning som forståelsesform for å kunne forklare distinktive forskjeller og variasjon innenfor et bestemt mikroklima, kan knapt nok finne en mer egnet region som eksempel enn Champagne. Når det i tillegg brukes tre forskjellige druer alene eller i kombinasjon, borger det for enorm spennvidde.

I Champagne produseres tre vintyper, basert på druetypene chardonnay, pinot meunier og pinot noir. En-drue-typene blanc de blancs og blanc de noirs angir, naturlig nok, det største spennet i stiler og vintyper. Blandingsforholdet i en standardcuvée kan variere, likeledes medvirker intensiteten i de tre ulike druekomponentene til at nettopp denne cuvéen har den største spennvidden, det mest varierte uttrykket. De ulike druetypene markerer seg på ulik måte i en cuvée.

Blant champagneprodusentene heter det gjerne at chardonnay gir presisjon og spenst i vinen. De to pinot'ene bidrar med vekt, fylde og ettersmak; pinot meunier, som er mer delikat og transparent enn den mer dominerende og voluminøse pinot noir, betraktes som et mykningsmiddel mellom to ellers meget forskjellige druetyper. Kanskje er det derfor at pinot meunier har vært ansett for å være regionens arbeidshest. Fordelingen av druene i regionen sammenfaller, ikke overraskende, med det omtrentlige blandingsforholdet i en cuvée: 35 prosent av regionens dyrkede areal består av pinot meunier, 38 prosent av pinot noir og de resterende 27 prosent er chardonnay.

Frykt for monocru
I denne regionen er jordsmonnskarakteren eller terroir'et, altså det genetiske avtrykket i en vin av et mikroklima, overdreven sterk. En sterkere og mer intens opplevelse av stedsfornemmelse kan du lete nokså forgjeves etter. Det forhindrer ikke at vin fra ulike vinmarker i regionen, enten vi befinner oss i Cramant i Côte des Blancs, i Aube eller i Aisne, tradisjonelle dyrkingsområder for henholdsvis chardonnay, pinot noir og pinot meunier, vil uttrykke stor individuell variasjon.

Det bemerkelsesverdige ved Champagne er at regionens samlede signatur er så ensartet og sterk. Det kan synes underlig at det i Champagne ikke er tillatt med såkalte monocru''er selv om dispensasjon for eksempel er gitt til både Krug (Clos du Mesnil) og Bollinger (Vielles Vignes Françaises). Men forklaringen er kanskje at C.I.V.C (Comité Interprofessionel du Vin de Champagne) frykter for regionens samlede identitet dersom alle regionens produsenter skal kunne angi vinmark eller en bestemt del av en vinmark på etiketten.

Når det for eksempel står Le Mesnil sur Oger på en flaske, angir stedsbenevnelsen produsentens hjemkommune, ikke opprinnelsesstedet for innholdet i flasken (selv om disse kan være sammenfallende). En annen god grunn for C.I.V.C til å sette foten ned for monocru'er, er at et slikt regime over tid vil kunne komme til å ramme regionens økonomiske livsnerve, nemlig cuvéen, som er basert på en blanding av røde og hvite druer fra store deler av regionen.

Jevn og stabil
Det er, sagt forsiktig, ikke bare vinfaglige vurderinger som ligger til grunn for de store champagnehusenes fortsatte insistering på at champagne som blandingsvin er et mer høyverdig produkt enn vin fra en enkelt vinmark. Dette er politikk, så får det heller være at AOC (Appellation d'Origine Contrôlée) - klassifikasjonen av jordsmonn og vekststed - i bunn og grunn motsier argumentet om blandingsvinens uovertrufne fortreffelighet i forhold til en monocru.

Det er cuvéen som fyller lønningsposene i Champagne og sørger for at aksjonærene får sin profitt. Det er her de store volumene ligger. Mer enn 20 millioner flasker produserer Moet & Chandon årlig, og det aller meste er NV (non vintage). Det er dette som er champagne for de store massene; det er en slik flaske champagne som kjøpes inn for å feire en anledning. Og fordi at det er cuvéen som sikrer de lange økonomiske perspektivene og muligheten for blant annet å foreta investeringer, er det helt avgjørende at nettopp denne vinen holder en mest mulig stabil, jevn og god kvalitet.

De store champagnehusene ønsker naturlig nok å holde på sitt kundegrunnlag. Når jeg kjøper en flaske Bollinger, ikke for første gang, heller ikke for andre gang, men kanskje for tredje gang, er det med en bestemt bevissthet om vinstil. Bollinger non-vintage (uten årgang, forkortet som NV) er produsert i en bestemt vinstil, som du kan like eller mislike, og det er denne stilen som firmaet uavlatelig arbeider med å konsolidere. Kundene skal vite hva de får når de kjøper en flaske Bollinger. Slik tenker alle de store champagnehusene.

Ren chardonnay
Hva så med årgangsvariasjoner? Vil ikke det påvirke vinstilen i en NV? Jo, men ikke i dramatisk grad, siden reservevinen fra eldre årganger alltid vil kunne brukes til å stabilisere produktet. I en viss forstand kan reservevin betraktes som reservedeler, til bruk ved påkommende behov. De mest vellykkede cuvéene, uavhengig av stilmessig variasjon, i det norske markedet i dag er Roederer, Pol Roger, Billecart-Salmon, Bollinger, Veuve Clicquot Brut, Ruinart, Krug, Alfred Gratien og Deutz. Min personlige smak går i retning av de tre førstnevnte. Leclerc-Briant er visstnok på vei inn i det norske markedet med en meget god NV cuvée. Det samme er Vilmart, som lager bedre vin i dag enn for noen år siden.

Jeg tilstår mer enn gjerne at jeg har en stor forkjærlighet for blanc de blancs. Her finner jeg det mest overlegne og eksakte uttrykket for regionens uttrykkskraft. For meg er chardonnay opplagt den sterkeste og mest distinkte bestanddelen i en god flaske champagne. Kalk og chardonnay er en bemerkelsesverdig god og krevende kombinasjon. En bedre avtale mellom vinstokk og jordsmonn skal du lete lenge etter.

Den beste chardonnayen i regionen skinner med et sterkt indre lys som de røde druene aldri kommer i nærheten av. God blanc de blancs presterer det kunststykke å formidle tre kvaliteter i et og samme produkt: intensitet, eleganse og kraft. Hva mer kan du be om av en nytelsesgjenstand? Hva mer kan du overhodet be om? I en blanc de blancs oppleves indre intensitet pakket inn i en slags transparent og syltynn filodeig.

Det finnes en lang rekke gode blanc de blanc''er å få tak i, med og uten årgang, og i sterkt varierende prisleier. I tur og orden kan nevnes Billecart-Salmon (NV og årgang), Besserat de Bellefon (sterkt forbedret i kvalitet), Guy Charlemagne (NV og årgang), Delamotte, André Jacquart, Leclerc-Briant, Ruinart, Krug og Salon. Noen er også på vei inn: Meget gode Jacques Selosse sies å være rett rundt hjørnet, likeledes gode utgaver signert Diebolt-Vallois, Pierre Peters og Bonnaire.

Og når Lansons og Pol Rogers importører en gang våkner, så har også disse to firmaene superbe blanc de blancs''er å vise frem. Personligefavoritter er vanskelig å plukke ut, men i det mer rimelige prissegmentet er Besserat de Bellefon (overraskende for noen, kanskje?), André Jacquart og Guy Charlemagne, med hver sin distinkte vinstil, vanskelige å komme utenom. Ellers er Billecart-Salmons to utgaver meget gode. Krugs Clos du Mesnil må naturligvis nevnes, likeledes Salon, men prisene er dessverre"forbidding". God er også Dom Ruinart.

Bare røde druer
Blanc de noirs er en ganske annen skål, og utbudet i Norge er ytterst skralt. Michel Arnould var inne i markedet for noen år tilbake, men er ikke lenger å finne i pollistene. Blanc de noirs er utpreget og utmerket matvin. Med sitt større smaksmessige volum kan blanc de noirs fylle mektigere gastronomiske utfordringer enn blanc de blancs. Den ultimate blanc de noirs er naturligvis Bollingers Vieilles Vignes Françaises, et berg av en vin, som utmerket godt kan serveres til lettere vilt.

Den utvikler gjerne animalske overtoner med årene, ofte i kombinasjon med sjokolade- og kaffelignende aromaer. Blant de mest kjente landsbyene for råstoff til blanc de noirs-basert champagne finner vi Verzy, Verzenay og Bouzy. Pierre Laurain skal være bra, likeledes Egly-Ouriet, som nå er på vei inn i det norske markedet, i første omgang med en vanlig cuvée. Kanskje følger firmaets etter sigende gode blanc de noirs basert på druer fra 50 år gamle vinstokker i kjølvannet.

Rosé er ingen uinteressant champagnetype, selv om pink champagne normalt ikke interesserer vanlige vindrikkere i særlig stor grad. Dertil er harryfaktoren for høy, uavhengig av om sosiologen Kjetil Rolness for noen år tilbake aldri så mye mente han hadde rehabilitert Harry i det sentrale østlandsområdet. I likhet med rosé i sin alminnelighet, oppnås det beste resultatet ved en kort periode med skallkontakt. I alminnelighet brukes pinot noir, og et svakt preg av syrlige og delikate bringebær ledsager ofte aromabildet i en god rosé.

Underlig nok produserer en rekke av de mer kjente champagnehusene rosé på prestigenivå. Således finnes Dom Perignon, La Grande Dame og Cristal i rosa utgaver. Krug, Billecart-Salmon, Taittinger, Billecart-Salmon og Deutz produserer videre alle meget påkostede rosa champagner. I et mer fornuftig prisleie er det særlig Veuve Clicquots Rosé NV som skiller seg ut. Den er fremragende, og kan med fordel lagres 10-15 år. Den er en utmerket matvin, og påminner i duften om en meget delikat pinot noir.

Forsiden akkurat nå

Til toppen