På vei mot toppen

Bak den milde fasaden til Emilia Nardi gjemmer det seg en analytisk og viljesterk kvinne som har som mål å bringe brunello di Montalcino dit den hører hjemme, nemlig som en av verdens desidert beste viner, men ikke for å få sitt navn skrevet inn i historien.

Da Emilia Nardi i 1990 overtok ledelsen av vingården som fortsatt bærer farens navn, Tenute Silvio Nardi, satte hun i gang en kvalitetshevingsprosess som ikke avsluttes før i 2012. Og som er blitt fulgt nøye av de andre produsentene innen DOCG'et Brunello di Montalcino, som ved siden av Barolo er den mest prestisjefylte av alle italienske vintyper. I tillegg til at vinmarkene skal plantes om, er hver kvadratmeter av eiendommens totalt 80 hektar analysert.

- Vi måtte bli kjent med og forstå jordsmonnet for å vite hvilken vin vi kunne lage. Derfor ble en tredel av de opprinnelige vinmarkene utradert da de aldri ville kunne gi den kvaliteten vi ønsket. Våre viner skal alltid være håndverksprodukter, og selv når all nyplanting er gjennomført vil ikke volum overstige 400.000 flasker totalt, understreker hun.

Teamarbeid
Jordsmonnsanalysene er et enormt tidkrevende og ikke minst kostbart arbeid som ikke gir payback med det første. Men Emilia har som de fleste som er oppdratt i italiensk bondetradisjon et veldig langsiktig perspektiv.
- Så langt har vi isolert 15 ulike jordsmonn. Dessuten har vi valgt ut de 15-16 beste sangiovese-klonene som er testet ut på de 5-6 beste parsellene for å finne ut hva som gir best resultat. I tillegg holder vi på med eksperimenter med ulike rotstokker og "utenlandske" druesorter. De endelige svarene har vi først om et år eller to, forklarer hun.

Som en av de største eiendommene i det kuperte Montalcino er naturlig nok vinmarkene spredd. Til sammen tre lokaliseringer - hvorav én innen DOC Chianti - med svært ulik geografi. Når hver av dem består av minst 5-6 ulike jordsmonn som igjen er delt opp i soner med forskjellig beplantningstetthet og bruk av rotstokker, skjønner vi raskt at her er målet å skaffe seg så mange ingredienser som mulig til den endelige resepten.

- Jeg elsker dette terroir'et og vil derfor at det skal skinne gjennom i den endelige vinen, og den eneste måten å sikre det på er å gi alle våre 29 ulike parseller spesialbehandling gjennom hele vekstsesongen og vinifikasjonen, sier Emilia.

Mens de fleste baserer seg på analyse av sukker og syre i druene, er Nardi mest opptatt av polyfenolene.
- Selv om tradisjonell analyse sier at druene er modne, er sangiovese grosso av en slik beskaffenhet at druekjernene ikke nødvendigvis er det. Derfor må vi gjerne vente noen ekstra uker før vi høster. Hvis vi bommer på polyfenolene, blir vinen bitter, og dermed ikke god, understreker hun.

Derfor følges utviklingen nøye i samtlige parseller som også høstes i flere omganger. Men Emilia stoler ikke alene på tekniske analyser.
- Det er like viktig å smake på druene i den siste fasen av modningen, og siden vi er avhengige av et sterkt teamarbeid, må all kunnskap fra vinmarkene videreføres til vinkjelleren.

Frukten på topp
Emilia er selvsagt ikke alene om dette prosjektet, men har sikret seg et topptrent lag i form av agronomen Daniel Schüler som tidligere jobbet hos Ornellaia, vinmakeren Andrea Pauletti med erfaring fra Antinori, ønologen Mauro Monici, og ikke minst vingårdens faste holdepunkt Fabrizio Lazari.

Nardis stjerneprodukt er enkeltvinmarksbrunelloen Manachiara som debuterte i 1995. Vinmarken er en del av en større eiendom som ble anskaffet allerede i 1962 av Silvio som tydeligvis har gitt sine fremsynte evner videre til Emilia. Siden Brunello di Montalcino er et av de siste områdene som ble organisert i konsortium og fikk DOC først i 1967 (men det første til å oppnå DOCG i 1980), er det langt mellom gamle vinstokker i dette området. Det meste er revet opp i senere tid for å optimalisere beplantingstettheten og dermed kvaliteten. Men selv om Manachiara fortsatt har den opprinnelige tettheten på 2200 planter (mot 5-7000 for de oppgraderte vinmarkene), er den i stand til å gi en unik vin. Årsaken er en kombinasjon av et unikt genetisk materiale, eksponering, høyde over havet, jordsmonn og ikke minst utbyttebegrensning (green harvest).

Mens selve vingården Casale de Bosco ligger nordvest for Montalcino, befinner Manachiara seg i sørøstlig retning og har en beliggenhet på 375 m.o.h. Eksponeringen for denne 8 hektar store vinmarken er sørøstvendt og klimaet er veldig stabilt. Det relativt mørke jordsmonnet av leire og mergel med innslag av kalkstein og kvartssand absorberer solvarmen godt samtidig som det er lettdrenert og så løst at røttene trenger dypt ned.

Med slike forhold er det lett å ende opp med en massiv vin. Men så er ikke tilfelle. Selv i 2003-versjon med 15,5 prosent innabords klarer Manachiara å bevare elegansen. Denne utgaven som ble smakt rett etter at den malolaktiske gjæringen var overstått og dermed fire år før vinen sendes ut på markedet, er selvsagt preget av den ekstreme varmen og tørken i 2003. Likevel er den langt fra overdimensjonert hva alkohol angår, naturligvis er konsentrasjonen stor og munnfølelsen tilsvarende, og syrene bløte, men den innbydende frukten er der hele tiden og skaper en fløyelsmyk harmoni.

- Vi er aldri engstelige for et høyt alkoholnivå da vi ser på det som en form for skjelett som trenger frukt for å få de riktige proporsjonene. Derfor forsikrer vi oss hele tiden om at det er nok frukt i vinen, forklarer Emilia.

Økende kompleksitet
Selv om 2003 er langt unna, er det mye å glede seg over i mellomtiden. En fantastisk 1999-utgave er nylig lansert. Nok et varmt år men med bedre syrer.
- Hvis vi hadde fulgt de tradisjonelle analysene av modningstidspunkt, ville vi ha høstet allerede i september. Men vi valgte altså å ta risikoen på å høste i oktober som normalt er, for å få ut maksimalt av druene, og det har vi ikke angret et sekund på, understreker Emilia.

Fargen er tett mørk rød. Duften er naturlig nok ung men likevel byr den på nydelige kirsebæraromaer, eksotisk krydder, snev av animalskhet og en del fat. Smaken er fyldig og konsentrert med en stofflighet som holder seg helt ut i finishen. Den deilige kirsebærsødmen holder det hele i sjakk slik at vinen ikke oppleves som massiv. Og ettersmaken er like besnærende og lang. Om noen år blir dette den ultimate viltvin, men saftigheten og mykheten gjør at den er kan drikkes allerede nå til rike kjøttretter.

Den vanlige brunello'en i 1999-utgave gjør også et uutslettelig inntrykk med både eleganse og rikdom i så vel duft som smak. En klar slektning av Manachiara, både den delikate kirsebærfrukten ogden fine stoffligheten gjenkjennes, men altså større tilgjengelighet, spesielt hva pris angår - selv om brunello aldri er rimelig. At den vil lagre godt, har vi bare Emilias ord for, i tillegg til at vinen snakker for seg selv og at 1997-versjonen som ikke er så ulik 99, fortsatt er en svært ung vin som viser få tegn på utvikling.

Til denne vinen hentes druene fra vinmarkene som omkranser vingården, så vel med gammel som med ny beplantningstetthet. Her er vinmarkene både sør- og nordvendte hvilket gir større valgmuligheter i "unormale" årganger. Dessuten varierer høyden over havet fra 140 til 420 m.o.h. Resultatet for den endelige vinen er dermed større smaksbredde og kompleksitet. Jordsmonnet er variert fra sandholdig leirjord med innslag av fossiler i de lavestliggende parsellene til veldrenert avleiringsjord med innslag av leirholdig skifer over japsis (vulknaks opprinnelse) lengre opp som gir de mest elegante vinene men altså ikke like kraftig som i Manachiara.

De fremtidige årgangene av denne vinen vil bli stadig mer komplekse etter hvert som de nye vinmarkene, både i Casale de Bosco og ikke minst i nærheten av Manachiara kommer i produksjon.

En tredel i 2002
Nardi er imidlertid ikke bare synonymt med brunello. Sju hektar med hovedsakelig yngre vinstokker er dedikert rosso di Montalcino hvor Nardi har oppnådd en spesiell posisjon. Denne vintypen som også er basert på sangiovese grosso får et vesentlig kortere opphold både i fat (ett år mot tre år) og flaske (seks mot 12 måneder) enn brunello. Nå er det 2002 som er i salg, og selv om den ikke på langt nær kan måle seg med 2001 som er rett og slett imponerende god (og som fortsatt finnes i Norge), er den vellykket tatt de vanskelige forholdene i betraktning. Svært saftig med innsmigrende preg av søte kirsebær samt en touch av sjokolade, mokka og jordsmonnskarakter, fine tanniner og god kirsebærbitterhet i finishen.

I 2002 kuttet Emilia & Co volum til en tredel og det kommer ikke noen Manachiara fra dette året. I Montalcino er hvite druer i dag en sjeldenhet. Emilia har imidlertid en liten baby som er Vin Santo laget etter gamle tradisjoner i området. Druene er malvasia og trebbiano som tørkes på sivmatter i et halvt år før de presses og gjæringsprosessen starter. På grunn av den store sødmen i mosten tar dette lang tid. I de små fatene av lokal eik tilsettes også en "morvin" som har overlevd flere generasjoner. Til sammen modnes vinen i fem år.

Tradisjon står, all utnyttelsen av moderne teknologi til tross, sterkt hos Nardi-familien. Men det var først i 1950 at Silvio kom til det sørlige Toscana fra Umbria. Her hadde familien skapt en formue på jordsbruksmaskiner. Silvio kjøpte Casale de Bosco først og fremst som et utgangspunkt for jakt siden det var mye skog i området. På det tidspunktet var Montalcino-området helt uten vinmessig status, kun noen få familier fristet lykken som vinbønder og det meste ble solgt i bulk eller for lokalt konsum. Silvio tok likevel sjansen på å plante vinstokker i tillegg til oliventrær og spelt. Den første årgangen var 1958.

- Men kvaliteten var ikke spesielt god. Far hadde ansatt en forpakter som betraktet vindruer som et hvert annet jordbruksprodukt, forklarer Emilia. Hun begynte å jobbe på gården i 1984 som 20-åring og brukte de første årene til å lære seg gården å kjenne fra bunnen av. All kunnskap har hun derfor skaffet seg ved selvstudier samt feiling og prøving.
- Tiden tillott meg ikke å gå i gang med studier innen ønologi og agronomi. Jeg konsentrerte meg heller om å sette sammen et godt team, avslutter Emilia Nardi. Noe som vinene tydeligvis ikke har lidd under.

Foto: Nardi

Forsiden akkurat nå

Til toppen