Skammelig norsk

Godt norsk er et falsum, sier Venstres finanspolitiske talsmann, Terje Johansen, til bladet Dagligvarehandelen og kaller merket parodisk. Han er opprørt over at pølser med tarm fra Kina kan smykke seg med Godt Norsk. Johansen stiller spørsmålstegn ved om det er verdt å bruke 20 millioner kroner i året på en slik sak og vil legge om hele merkeordningen samt landsbrukspolitikken. Sats på nisjeprodukter råder han.

Det falt direktøren for Godt Norsk tungt for brystet. Einar Ingvoldstad er skikkelig i forsvarposisjon og vifter med at det selvfølgelig er et meget viktig arbeid som gjøres og at merket har en svært høy grad av gjenkjenning hos forbrukerne. Vi for vår del kan vise frem en rekke merker og symboler som folk husker, men ikke nødvendigvis forbinder noe positivt med. Dessuten kan vi vise til en nylig offentliggjort undersøkelse gjennomført for Nordisk Ministerråd som viser at vi nordmenn bryr oss lite om matinfo og spesielt lite om hva som står på pakningene. Bare halvparten av oss gidder å lese noe av det.

Det som imidlertid er langt mer skremmende er at Godt Norsk-merkingen knapt betyr noe som helst. Kravene er så selvfølgelige at det neppe kan kalles godt nok. Og det går klart frem at her er det snakk om skikkelig ensretting i ekte samvirke- og sosialdemokratisk ånd. Noe som selvfølgelig er ekte norsk, men ikke godt.

At det nå er en voksende interesse for nisjeprodukter både hos produsenter og forbrukere, er en bekreftelse på at Godt Norsk bør arkiveres. Bruk heller 20 millioner kroner i året som fødselshjelp til de som vil satse. Gi dem hjelp til utvikle foretningsplaner og å markedsføre produktene. Det kan komme norske forbrukere og ikke minst vår næring til gode. Godt Norsk tjener først og fremst de store produsentene til en altfor drøy prislapp.

Reglene for merket er klisjépregete. Om produkter heter det eksempelvis: "Produktene skal oppfylle de krav til kvalitet som anerkjennes av forbrukerne."

Hva som menes med dette er en gåte, og hvem i Godt Norsk skal kunne kontrollere det? Hvilke krav til kvalitet er det norske forbrukere anerkjenner, vil vi gjerne vite. Norske forbrukere har aldri fått lov til vurdere kvalitet på norske matvarer. De har pent måttet kjøpe det samvirkene og landbruksmyndighetene har bestemt at de skal få lov til å kjøpe. Det er derfor ingen grunn til å tro at vi setter spesielt høye krav i dag. Den gjennomsnittlige forbruker er ingen målestokk for hvor kvalitetskravet skal ligge. Det er ingen ambisjon å være gjennomsnittlig god eller å levere gjennomsnittlig kvalitet for deretter å kalle det godt norsk. Det er en skammelig dårlig målsetting.

Jan H. Amundsen
(Leder i Apéritif nr. 3/2001)

Forsiden akkurat nå

Til toppen