Syrahs paradis

At syrahdruen kommer best til sin rett i Nord-Rhône er nærmest en naturlov. Hvorfor forklarer Per Mæleng på sitt eminente vis i denne artikkelen.

Syrah i Nord-Rhône har en aromaprofil som jeg ennå ikke har sett imitert på en interessant og vellykket måte noe annet sted i verden. Nå kan det saktens innvendes, og innvendingen er naturligvis berettiget, at syrah fra Toscana, Napa, Syd-Afrika og ulike områder i Australia skal ha sine egne karaktertrekk og kvaliteter og henvende seg til markedet med disse. Du trenger ikke være sosialantropolog for å ha en godt utviklet bevissthet om at syrahdruen ter seg annerledes andre steder enn i sitt opprinnelige vekstområde.

Skjønt hvor opprinnelig syrah er i Nord-Rhône, kan alltids diskuteres. Den ble dyrket av romerne i de bratte skråningene rundt Hermitage-berget og i Côte-Rôtie ennå før Obelix hadde rukket å falle ned i kjelen med styrkedrikk. Jancis Robinson går noen uforpliktende runder for å lokalisere et opprinnelsessted, men nær sagt som vanlig fortaper druens opprinnelse seg i historiens disige landskaper. Midtøsten har vært antydet som et mulig opprinnelsessted, og Bekaa-dalen har vært nevnt som et aktuelt vekstområde.

Spektakulær topografi
Når vi snakker om syrah i Nord-Rhône, begrenser vi oss i hovedsak til appellasjonene Côte-Rôtie, St.-Joseph, Cornas, Hermitage og Crozes-Hermitage. Topografien i den nordlige delen av Rhônedalen er spektakulær og er naturligvis fotografert til det kjedsommelige. Bratte og derfor veldrenerte skråninger med sydøstvendte terrasser hengende over vestsiden av Rhônen, møysommelig arbeidet inn i fjellsidene gjennom flere titalls generasjoner, etterlater lite til fantasien når det gjelder å forestille seg behovet for manuell arbeidskraft for å drive disse vinmarkene på en tilfredsstillende måte.

Du skal ha gode knær for å jobbe vinmarkene i Côte-Rôtie, for å si det slik, og forøvrig bør du være utstyrt med god arbeidslyst. Et fall på 40-50 grader i de verste hellingene i Côte-Rôtie er en like vertikal opplevelse som det å stå ned en utforbakke i Alpene. Visse vinmarker oppleves som spektakulære, de bare MÅ produsere fantastisk vin. Slik er det ikke i Bordeaux eller i Burgund, der hemmelighetene for en stor del ligger under jordoverflaten. I den nordlige delen av Rhône-dalen er du aldri i tvil, heller ikke i Mosel.

Jordsmonnet på vestbredden av Rhônen, i den grad det finnes, for her er det karrig og magert, er for en stor del en miks av glimmerskifer, gneis og granitt over en geologisk base av granitt fra Sentralmassivet. For Hermitage-bergets del stiller det seg annerledes. Det er atskilt fra Sentralmassivet, og har en større andel av sedimentære bergarter, særlig gjelder dette for de lavere beliggende vinmarkene i Crozes-Hermitage under Hermitage-berget.

Mye ekstrakt og eik
Klimaet er variert; fra kokende hett om sommeren til vindblåst og kaldt om vinteren og våren. Mistralen, som blåser fra syd til nord, holder temperaturen nede og bidrar i tillegg til å tørke opp vinmarkene etter regn (samt gjøre forholdene utrivelige for skadedyr). Selv i dag, etter en lang periode (siden begynnelsen på 1980-tallet) med stor og økende interesse for topp syrah-basert vin i verdensmarkedet, ligger gjenglemte og forlatte terrasser stadig brakk, ofte i heng med en marginalt mindre fordelaktig lokalisering (som følge av buktninger på Rhônen) enn de rene sydøstvendte skråningene.

Det uutnyttede potensialet i den nordlige delen av Rhône-dalen er formidabelt og etter hvert anerkjent. I de siste årene har det dukket opp negoçiantforretninger med et godt utviklet blikk for mulighetene som ligger her. Og resultatene har ikke latt vente på seg. I det norske markedet er navn som Tardieu-Laurent og Vins de Vienne allerede representert med resultatene av lavtavlede og gamle syrah-stokker, ofte sminket opp ved hjelp av høy ekstrahering under vinifikasjonen og uvanlig sterk eikedosering.

Resultatet blir fargesterke, smaksrike og intense viner med voldsom fruktsødme og (ofte) et søtlig og syltet preg. Det er ikke til å forundre seg over at denne utviklingstendensen også er kommet til Rhône-dalen. Det underlige er snarere at den ikke er kommet på et tidligere tidspunkt. Robert Parker hauset opp produsenten Guigal allerede tidlig på 1980-tallet, så vinstilen - moderne, rik og intens - burde vært anerkjent som businessmodell, men er altså først nå utnyttet og videreutviklet i stor skala av (også) andre.

Ytterpunkter
Syrah i appellasjonene Côte-Rôtie, St.-Joseph, Cornas, Hermitage og Crozes-Hermitage har en både varm, kald og intens aromaprofil. Druens beste og mest interessante sensoriske egenskaper eksponeres i skjæringspunktet mellom høy modning i et temperert klima. Som i alle marginale vekstsoner, her definert som en sone hvor en bestemt drue oppnår sitt mest raffinerte uttrykk, er det en samtidig virkende kombinasjon av varme og kalde aromakomponenter som gir de beste og mest interessante  resultatene, og i slike soner kan det ofte være langt mellom de vellykkede årgangene.

La meg illustrere poenget med to ytterpunkter, årgangene 1990 og 1993. Mange 1990'ere har et kokt, stuet preg, med sviskepregede og medisinale aromakomponenter, som på ingen måte tilfredsstiller min smak for vellykket syrah. De kalde, urteaktige aromakomponentene er stort sett fraværende i 1990, selv om det naturligvis finnes unntak. De aller fleste 1993'ere mangler til gjengjeld helt sødme, de er bare urteaktige og vegetale, og således lite morsomme.

Vellykket syrah derimot bærer med seg begge disse aspektene, tett, mørk og overdådig i frukten inntil det begynnende dekadente og samtidig med kalde, urteaktige og syrlige kvaliteter. God syrah skal likeledes være utleverende og restriktiv i sitt samlede sensoriske uttrykk. Dette gir vinene et variert register å spille på og gir et stort sensorisk rom for utvikling på flaske. Gode årganger fra topp produsenter kan problemfritt lagres i 20 år og bør ha halvparten før det virkelig begynner å svinge i bollen.
Laurbær og potetskrell
I marginale vekstsoner endrer vinstilen seg gjerne kraftig fra appellasjon til appellasjon, og slik er det også i den nordlige delen av Rhône-dalen. Underlig nok finner vi de mest hedonistiske uttrykkene for syrah helt nord i Côte-Rôtie, mens de knappeste og strengeste versjonene er å finne i syd, nærmere bestemt i Cornas.

Syrah i Côte-Rôtie kan være en nokså hesblesende og overdådig affære, og det er ikke til å undres over at denne appellasjonen av mange oppfattes som den kvalitativt beste i hele Nord-Rhône. Den er i hvertfall den mest ekspressive, særlig i ung alder, det kan det ikke herske tvil om. Her vrenger syrahdruen av seg ekspressiv mørk, tett og sødmefull bærfrukt, oftest assosiert med bjørnebær, med underliggende aromakomponenter av aromatisk høstrøyk, sort oliven, sjokolade og viltduft fra organisk materiale i begynnende dekomponering. For sarte neser kan en ekstrovert og sterkt insisterende Côte-Rôtie bli i meste laget. Ingen vin for puddinger altså. Utmerkede versjoner kommer i dag fra brødrene Jamet, Jasmin, Rostaing, Burgaud, Chapoutier og Guigal.

Cornas er et annet dyr, oftest mindre markant aromatisk i bærkarakteren, og med aromakomponenter som kan påminne om laurbærblader og potetskrell. Strukturelt sett er vinen gjerne fast og utpreget tørr. Fra tradisjonelt arbeidende produsenter som Auguste Clape, trenger flaskene minst ti år i kjelleren før de leverer noe som kan påminne om drikkeglede. Referansestandard i dag er Clape, Thiérry Allemand og Tunnel. Alain Voge og Chapoutier er også gode.

Kjøtt, takk
Hermitage-berget er stort og vinstilene er varierte. Med en viss berettigelse kan vi si at vinstilen ligger noe midt mellom de to førstnevnte appellasjonene, uten derved å frata Hermitage noe av dens egenartede majestetiske kvaliteter. Hermitage har gjerne ekstrovert bærfrukt, men mindre mørk og seduktiv enn i en Côte-Rôtie. Den har normalt også en større andel røde bærkomponenter, i det minste fra høyt beliggende vinmarker, og er sjelden dekadent organisk i duften. Vinstilen er mer klassisk, tørrere, strammere og med en mer markant mineralitet. Sjefen her er Jean-Louis Chave. Ellers er Albert Belle god, likeledes Delas, Chapoutier, Bernhard Faurie, Jaboulet (ikke siden 1996) og Alain Graillot.

De to "mindre" appellasjonene St.-Joseph og Crozes-Hermitage er mindre i den forstand at de leverer varene i en mindre innholdsfylt container. Begge gir mye syrah for pengene, men med mindre kraft, finesse og holdbarhet. De beste druene fra disse to appellasjonene er etter mitt skjønn å finne fra høyt beliggende vinmarker rett under Hermitage-berget. André Belle sine to cuvéer Cuvée Louis Belle og Pierrelles er begge utmerkede versjoner, likeledes Alain Graillots ordinære Crozes-Hermitage og den enda bedre spesialcuvéen La Guiraude. I St.-Joseph er Pierre Gonon sjefen. Chave lager også god vin fra denne appellasjonen.

Syrah-basert vin fra Nord-Rhône skal ledsages av kjøtt. Lam går utmerket hvis du styrer utenom de mest ekstroverte utgavene av Côte-Rôtie'er. Kraftige kjøttretter, basert på vilt (fugl og firbeinte versjoner) og velhengt okse, er som skapt til å ledsage syrah. Kjøttretter kokt i rødvin er også lett match for syrah fra Nord-Rhône. Server gjerne vinen dekantert god tid i forveien i store glass. God og ekspressiv syrah i små glass er en meget deprimerende opplevelse.

Foto: Roger Kolbu

Forsiden akkurat nå

Til toppen