The Laddie is back

I skarp kontrast til maltwhiskyparadiset Islays mest fremtredende egenskap, det kraftige røykpreget, står whiskyen ved navn Bruichladdich, med tilnavnet The Laddie. Den er nå omsider i salg i Norge.

Whisky fra øya Islay er populært i Norge. Mange har stiftet bekjentskap med merker som Laphroaig og Lagavulin, og blitt overveldet av den kraftige røyksmaken. Men ikke all whisky fra denne forblåste, og i sin tid norske øya, Magnus Berrføtt ligger nemlig begravd her, inneholder like mye røyksmak. Bowmore er eksempelvis på et litt mer humant nivå, og det finnes en whisky nesten uten røyk i det hele tatt. Den heter Bruichladdich, kjent som Laddie blant venner, og den har nylig gjort sitt inntog på det norske markedet.

Potensiell favoritt
Og det i to utgaver. Bruichladdich 10 år er meget innbydende, lys gul i fargen, med et umiskjennelig preg av nærheten til sjøen. Denne egenskapen har whiskyen til felles med sine "søsken" fra Islay. Den er tappet med en styrke på 46 prosent hvilket er optimalt for en maltwhisky. Smaken er lett søtlig med klare spor av fruktighet. Munnfølelsen er fruktig, syrlig og svært ren. Avslutningen er varm, saltpreget og litt krydderaktig. Om denne 10-åringen er god, så er den 20 år gamle utgaven enda mer imponerende. En potensiell ny favoritt for maltwhiskyelskeren som har mer av alt i forhold til den 10 år gamle versjonen. Beholdningen er imidlertid svært begrenset.

Hva er det imidlertid som gjør Bruichladdich så forskjellig fra sine naboer? Svaret er å finne i produksjonsprosessen. Fremstilling av maltwhisky starter ved at bygget maltes. Dette foregikk tradisjonelt ved at fuktet bygg ble lagt utover et gulv, og så ble det vendt flere ganger i døgnet. Spiringen ble avbrutt ved å tørke bygget, og tørkingen foregikk ved å brenne torv. Når torv brenner, oppstår kraftig røyk, og bygget vil naturlig nok tiltrekke seg røyksmaken på denne måten. Jo lenger torven brenner, desto mer røyksmak får det maltede bygget.

Ny giv
Bowmore-destilleriet malter en del av bygget de bruker selv, men det aller meste av malten som brukes på Islay i dag, lages på Port Ellen. Dette var opprinnelig et destilleri, men er nå et rent maltingsanlegg, der det hele foregår mer moderne og mekanisk. Herfra bestiller hvert enkelt destilleri sitt maltkorn, og det spesifiseres hvor høy grad av røyk som er ønsket. Innholdet av fenol (karbolsyre) måles i antall enheter per million (ppm). De mest røykpregede merkene som Ardbeg og Lagavulin ligger på verdier rundt 40, Bowmore har lagt seg på rundt 20, mens Bruichladdich har tradisjonelt valgt å ligge så langt nede som under 5. Det er altså destilleriet som bestemmer hvor sterkt røyksmak produktet skal ha. Men det er ikke umulig at forholdene vil bli annerledes for fremtidens Bruichladdich.

Bruichladdich har sine lange tradisjoner til tross vært ute av produksjon i en god del år. En gruppe med lokale entusiaster med støtte av firmaet Murray McDavid overtok, og destillerte for første gang etter gjenåpningen i fjor vår. Sentralt i eiergruppen er Jim McEwan, en markant whiskypersonlighet som er innfødt Islay-beboer. Han har jobbet i 37 år for Morrison-Bowmore-gruppen, som eier Bowmore-destilleriet, og flere andre i Skottland. McEwan var en slags reisende ambassadør for gruppen, og han var for en del år siden på besøk i Oslo hvor han foredro iført kilt, blant annet for undertegnede.

Da McEwan tok over som manager og var i ferd med å få i gang det nedslitte destilleriet på nytt, ble Norsk MaltWhisky Lag ønsket hjertelig velkommen til et besøk. McEwans initiativ på øya ga inntrykk av en meget sterk lokalpatriotisme, og å ha vært en skikkelig vitamininnsprøyting. På denne delen av Islay hadde det vært vanskelige tider, der nedleggelser var mest vanlig, men med gjenåpningen av Bruichladdich var trenden snudd. De gamle destilleriarbeiderne hadde fått jobbene sine tilbake, og McEwan var som vanlig propp full av planer om hvordan det videre arbeidet skulle skje.

Nye tanker
Sentralt i hans visjon sto drømmen om en skole for whiskyentusiaster. Her skulle kundene kunne jobbe seg gjennom alle deler av produksjonen frem til produktet var tappet på tønne. Deretter kan de få kjøpe en del av sitt fat og følge med på utviklingen i årenes løp. Mens kurset pågår, skal whiskyentusiastene også kunne nyte godt av foredrag fra og samvær med lokal ekspertise. Jim fortalte at da han introduserte ideen under et besøk i Japan, var det flere hundre personer som hadde meldt sin interesse for å delta på et slikt kurs.

Et annet forhold er at McEwan & Co vurderer forskjellige nye varianter av produktet, delvis med mer røyksmak. Så det er mulig Laddie-tilnavnet i fremtiden ikke lenger vil være dekkende. Bruichladdich ligger vakkert til ved vannkanten, rett over bukten Loch Indaal i forhold til Bowmore-destilleriet. Bruichladdich ligger oppover en liten skråning, og bygningene er strategisk plassert på en slik måte at produksjonsprosessen utnytter tyngdekraften mens den skrider frem. Her er det altså ikke behov for noen pumper. Vakkert er det også.

Skulle du besøke Bruicladdich en gang, må du nok la deg overtale til å besøke den vakre stranden noen kilometer vest for destilleriet. Her kan du, i følge McEwan, stå og nyte et glass Bruichladdich, gjerne den 15 år gamle som ikke er tilgjengelig i Norge, men som smaker fortreffelig, og tenke deg at du ser over til Amerika, det er nemlig ikke noe som ligger mellom.

Bruichladdich i Norge:

Foto: Bruichladdich

Forsiden akkurat nå

Til toppen