Den ultimate matchampagne

For innsiderne er Charles Heidsieck både den perfekte partner til et godt måltid og en oppvisning i hvordan vellagret champagne skal smake.

Det finnes ingen lettvinte løsninger for å få fram champagnens iboende kvaliteter. Hos Charles Heidsieck er tid én av innsatsfaktorene. Derfor ligger det i de fantastiske kalkkjellerne under hovedkontoret i Reims tusenvis av flasker for langtidsmodning. I 2011 ble et utvalg fra 1995, 1985 og 1981 lansert på det norske markedet, primært for spesialpolutsalgene, noe som var helt unikt, også i verdenssammenheng. Av 1981 var det på det tidspunktet bare 400 flasker igjen i Charles Heidsiecks kjellere.

Utfordrer Salon

Men for de som ikke visste sin besøkelsestid er fortsatt Blanc des Millénaires 1995 å få tak i til den latterlig lave sum av rundt 1000 kroner, latterlig siden dette er omtrent samme pris som for andre champagnehus sine prestisjecuvéer, men uten den lange lagringen.

Flasken jeg smakte i mai 2011 var omkorket ved årsskiftet 2009/2010, og etter 14 år på bunnfallet bød den på et veldig ungdommelig preg av sitrus og grønne epler, stor kompleksitet med uttalt mineralpreg, flott syre og stofflighet. Slik skal en ren chardonnaychampagne smake. Ikke ulikt en moden grand cru-burgunder. Første årgang med denne var 1983 og kjellermester den gang, Daniel Thibaut, ønsket å lage en utfordrer til Salon som var hotteste blanc de blancs på markedet på den tiden.

Thibaut tok for seg fem ulike cru-er, Avize, Cramant, Le Mesnil, Oger og Vertus, og lot blandingen modne på bunnfallet i minst 10 år. 1995 er den fjerde utgaven av denne champagnen, som altså kun lages når chardonnay «skinner». Og selv om 1996 har overskygget 1995 helt siden den første kom på markedet, er det altså 1995 man har mest tro på hos Charles Heidsieck. –Det er en årgang for lang lagring og som først nå begynner å vise sitt potensial, påpeker Christian Holthausen, på intervjutidspunktet kommunikasjonssjef for P. & C. Heidsieck, men som siden høsten 2012 har gått over til konkurrenten på andre siden av kanalen, nemlig Nyetimber.

Er nå historie

Charles Heidsieck, grunnleggeren av champagnehuset han ga sitt navn, insisterte på den store betydningen kalkkjellerne fra romertiden hadde for kvaliteten på champagnen. Spesielt for flasker beregnet på et lengre opphold på bunnfallet. At chardonnay og kalk er en genial match, er jo en kjent sak.

Chardonnay er ellers en viktig drue hos Charles Heidsieck. Men når det kommer til Cuvée Charlie som er husets meget sjeldne toppchampagne og som var med i nevnte champagneslipp i både 1985- og 1981-utgave, er pinot noir sjefen. Eller det vil si, bortsett fra for 1985. Dette året som var et fantastisk chardonnay-år, ble et like katastrofalt pinot noir-år på grunn av kraftig redusert avling. Det lille som ble igjen av pinot-en var imidlertid av veldig høy kvalitet.

Uansett årgang er Cuvée Charlie noe av det mest komplekse og interessante med bobler som finnes. Imponerende vinositet, stor aromabredde, selvsagt med et godt innslag av de tertiære tonene, men likevel en flott ungdommelig touch og med fine tanniner i avslutningen.

En champagne som må få følge av smaksrikt kjøtt, gjerne reinsdyr eller viltfugl, men også vellagrete halvfaste oster som comté. Men Cuvée Charlie er nå historie, for evig og alltid. 1979 var første årgang, deretter kom 1981, 1983 og 1985. Etter det tok Blanc des Millénaires over som Charles Heidsiecks toppcuvée siden Thibaut var veldig opptatt av å vri imaget til Charles Heidsieck over på en mer chardonnayorientert stil.

Aÿ og Ambonnay gir struktur

Men alle Cuvée Charlie-ene er solide bautaer over en stil som Charles Heidsieck dessverre har forlatt, og som nå kjellermester Regis Camus (t.h.) har ansvaret for. Selv i et år som 1981 som ikke regnes som å ha særlig stor lagringsevne, kun Charles Heidsieck og Bollinger laget vintage champagne i dette året, snakker vi om en vin i det absolutte toppsjiktet. Totalproduksjonen av Cuvée Charlie i 1981 var fattige 15.000 flasker mot ti ganger så mye i 1985.

For en Charles Heidsieck med pinotdominans må vi i dag nøye oss med den «vanlige» vintage-en. Og Charles Heidsieck lager ikke vintage ofte sammenlignet med andre champagnehus.  –Det gjør vi bare når årgangen har helt spesielle kvaliteter, forklarer Christian. 2000 er siste ut, og er et litt atypisk år for en vintagechampagne all den tid det kjennetegnes av høyere temperaturer og dermed noe lavere syre enn eksempelvis 1996 eller 2002.

–Men 2000 ga en vin som passer Charles Heidsieck-stilen, rik og sjenerøs, insisterer Christian på. Og så var jo 2000 et viktig år å markere rent symbolsk. Den har etter ni år på bunnfallet absolutt god fruktsødme, også fra tørket frukt, eksotisk touch og den lett tanninaktige følelsen i ettersmaken.

Det er nøye utvalgt pinot noir fra Aÿ og Ambonnay som sørger for denne strukturen samtidig som chardonnay fra Cramant og Avize bidrar med eleganse.

Uansett hvor moteriktig det måtte være, hos Charles Heidsieck er det helt utenkelig å lage champagne uten dosage. –Våre viner trenger det ekstra sukkeret siden de får så lang tid på bunnfallet, understreker Christian. Noe som dokumenteres når man sammenligner Charles Heidsieck brut og Piper-Heidsieck brut. Sistnevnte oppleves som mye søtere siden den tilbringer kortere tid på bunnfallet.

Mye vellagret vin

Piper og Charles har samme eiere og det benyttes samme kjellerteam og filosofi for begge. Hver parsell vinifiseres for seg. Charles og Piper eier til sammen 65 hektar vinmarker, men kjøper også en del druer. –Det betyr at det er rundt 120 ulike viner som skal smakes i januar for å vurdere hva som skal brukes hvor, forklarer Christian og legger til: - Det er ingen vinmarker som er reservert for den ene eller den andre. Alt avgjøres gjennom smaking.

Men før teamet hos P. & C. Heidsieck smaker på de nye vinene har de gått gjennom alle reservevinene som på det tidspunktet er 5-8 år gamle. Alle disse smakes for øvrig blindt og danner et bakteppe for både Piper og Charles-stilen.

De disponerer for øvrig over den største samlingen av reserveviner i Champagne, altså vin fra tidligere årganger som får modne ekstra lenge i ståltanker. Målsetningen er å gi den endelige champagneblandingen kompleksitet og ikke minst å sikre kontinuiteten slik at en flaske med brut champagne fra et gitt hus smaker det samme år etter år. I en Piper brut er det 20 prosent reservevin, mens det er hele 40 prosent i Charles Heidsieck Brut Reserve. Den har derfor et mer tydelig lagret preg.

Cuvéen jeg smaker sammen med Christian har 2005 som base, ikke det enkleste året i champagne, men med hovedvekt av vellagret råvare, som så får 42 måneder på bunnfallet, oppnås en kompleks champagne med tydelig autolysekarakter, lekre bobler og stofflig preg av modne frukter. En av de aller beste non vintage brut-ene på markedet.

Men som kan forvirre mange gitt at den har et årstall på flaskehalsen, men som ikke har noe med årgang å gjøre, derimot når flasken ble lagt i kjelleren (mis en cave) for modning på bunnfallet. -Vi synes det er veldig viktig å informere både om dette årstallet og om tidspunktet for omkorking slik at forbruker raskt kan se hvor lenge flasken har stått i butikkhyllene eller på lager. Vi var faktisk en av de første, sammen med Bruno Paillard, til å gjøre dette, understreker Christian Holthausen til slutt.

Selv om vanilje og treaktige toner kan antyde fatlagring, er det kun ståltanker inne i bildet for P. & C. Heidsiecks champagne. Siden rosé er det hurtigst voksende champagnesegmentet kastet også Charles Heidsieck seg på denne karusellen i 2008, både med (1999) og uten årgang (2006 som base), men ingen av disse cuvéene importeres til Norge i øyeblikket.

En dramatisk historie

Heidsieck-navnet ble for evig forbundet med champagne i 1785 da Florens-Louis Heidsieck kom til regionen. Han tilhørte den tyske klanen i Champagne som har satt så mange og ettertrykkelige spor etter seg. Florens-Louis var en energisk herremann som fikk æren av å presentere sin champagne for Marie-Antoinette hvilket gjorde at den ble veldig populær i Versailles-kretser.

Han døde i 1828 og siden han ikke hadde noen arvinger, ble huset delt opp i tre uavhengige hus, ett til hver av hans fettere. Piper-Heidsieck, Heidsieck Monopole og sist men ikke minst Charles Heidsieck som ble etablert i 1851. Fra 1980 er det Rémy-Martin som eier Charles Heidsieck og åtte år senere blir også Piper-Heidsieck en del av samme gruppe.

Charles Heidsieck hadde en god ballast da han etablerte sitt eget champagnehus i 1851. Faren hans, Charles-Henri Heidsieck, var en champagneselger som var mest kjent for å ha ridd inn i Moskva i 1811 før Napoleons hær, med noen kasser champagne i bagasjen samt sin ordrebok, klar til å feire seieren med den som til sjuende og sist vant – uavhengig av om det var den ene eller andre.

Denne kompromissløse kremmerånden skulle vise seg å gå i arv til sønnen. Charles Heidsieck ble nemlig den første til å prøve seg på det nordamerikanske markedet. På den tiden var Russland stedet for de store champagneordrene. Allerede i 1853, to år etter at han etablerte champagnehuset, var han på plass i Amerika. Han tilbrakte mye tid i den nye verdenen og det ga raske resultater. I 1860 solgte han 300.000 flasker årlig i dette jomfruelige markedet og fikk tilnavnet Champagne Charlie. At satsingen var en virkelig stor suksess er lett å forstå når vi tenker på at Charles Heidsieck i dag ligger på rundt 1 million flasker i året. Han ble dessuten feiret som en helt av datidens nyrike som hadde fått smaken på de magiske boblene.

Men suksessen fikk en brå slutt, for nord- og sørstatene tørnet sammen i det som skulle bli den blodige Civil War. En krig som skapte store utfordringer for Heidsieck som hadde store deler av sin formue bundet i varelagre. Hans distributør holdt til i sør, og siden det ble forbud mot å handle med motparten, altså sørstatene, dro han selv i all hemmelighet ned til New Orleans for å hente sitt utestående.

Da han omsider kom til byen var den på det økonomiske sammenbruddets rand. Det var ikke lenger noen mulighet til å selge bomull – sørstatenes hvite gull. Men Heidsieck tok ikke stilling i konflikten. Han var rimelig desperat og fikk til en ordning med pant i et parti bomull som skulle sendes til Frankrike. Skipet ble senket – det var jo full handelsblokade, og etter mye om og men havnet han til slutt i fengsel med en spiontiltale mot seg. I november 1862 ble han løslatt, men helt uten midler og med skrantende helse.

Mens han tok seg tilbake til Frankrike hadde hans kone solgt unna mye av deres formue for å dekke opp gjelden. Tragedien fikk imidlertid en vending allerede i 1863 da broren til hans amerikanske agent sendte ham en beklagelse for at han ble så grundig snytt. Som plaster på såret fikk Heidsieck en tredel av landsbyen Denver i Colorado, ingen dårlig byttehandel gitt at Denver kort tid etter ble den hurtigst voksende byen i det som nå er USA. Heidsieck solgte unna og brukte overskuddet til å reinvestere i sitt champagnehus.

Foto: Charles Heidsieck, Roger Kolbu

 
 
 

Forsiden akkurat nå

Til toppen