Franciacorta er ingen blek kopi

De musserende vinene fra italienske Franciacorta tar opp konkurransen med Champagne. Men 250 års forsprang er ikke å kimse av. Spesielt utfordrende er holdningene til forbrukerne.

Franciacorta er som musserende vinregion veldig ung. DOCG-stempelet kunne først tas i bruk fra 1996. Men allerede i 1961 lanserte Guido Berlucchi den første musserende vinen fra området, Cuvée Impériale. Han var ikke bare inspirert av de høyere prisene som musserende vin oppnår, men også områdets tradisjon med å la vinen få en ekstra gjæring i flaskene. Men den opprinnelige tradisjonen stammet ikke fra et ønske om økt kvalitet, men fra tilfeldigheter.

Kjølig klima

Franciacorta har nemlig et strengt vinterklima, og vinene rakk sjelden å gjære ferdig før kulden kom. Når våren kom, startet en ny gjæring. På den tiden var imidlertid nebbiolo hoveddrue, og denne syresterke druen ble sjelden helt moden. Derfor kalte man også vinene herfra for vini mordasci, som betyr grønne/bitre viner.

I dag er chardonnay viktigste hvite drue i miksen, men noe pinot bianco dyrkes fortsatt. Pinot nero utgjør stort sett bare 5-10 prosent av druemiksen. De første musserende vinene på 60-tallet het for øvrig Pinot di Franciacorta, og i starten ble mye vin laget etter charmat-metoden. I dag er det den tradisjonelle metoden som dominerer. Og i 2003 oppnådde Franciacorta EUs navnebeskyttelse på lik linje med champagne og cava. Derfor brukes ikke begrepet spumante om vin fra Franciacorta.

Det lages også vin uten bobler (Curtefranca DOC), men her er det stort sett et overskuddsprodukt siden de beste druene reserveres for boblene. Terroiret er svært gunstig for musserende vin. På den ene siden garanterer jordsmonnet godt lagringspotensial, men er bedre egnet for hvite druer enn røde. Jordsmonnet er morener fra perioden mellom den første og andre istiden, for 50.000-150.000 år siden. Det er kalkholdig med litt leire innimellom, middels fruktbart, løst og grusholdig hvilket sikrer god drenering.

Lav dosage

Dessuten er de klimatiske forholdene som skapes mellom Lago Iseo i nord og Monte Orfano i sør, helt spesielle. Orfano-fjellet samarbeider med Iseo-innsjøen om å lage et basseng hvor temperaturene faktisk holdes litt kjøligere i de varmeste sommermånedene. Avkjølende vinder fra Alpene stoppes av Monte Orfano som dermed skaper enn barriere mot den svært varme Po-sletta i sør. Innsjøen har på grunn av at den er dyp, og får jevnlig tilførsel av vann fra Alpene, også en avkjølende effekt. Sammenlignet med Garda-sjøen i øst, har Franciacorta 3 grader lavere gjennomsnittstemperatur. Det dyrkes riktignok oliven, og noen få steder små kapers. Sitron derimot er det for kaldt for.

De klimatiske forholdene sikrer mer sødme i frukten enn vi kjenner det fra Champagne. Derfor er også dosagen lavere. En non dosato har ofte 3-4 g sukker pr liter, og de andre gjerne 6-8 g/l, mens de fleste brut champagnene ligger på 10 eller mer. Når det gjelder modning på bunnfallet er minstekravene noe strengere enn i Champagne. 24 og 36 måneder for henholdsvis non vintage og vintage mot 15 og 36 måneder måneder for champagne.

Utbyttet er ikke uventet strengt regulert. Det følger samme inndelingen som i Champagne, ved at bare de første 2.000 og 500 literne most fra 4.000 kilo druer brukes. For toppcuvéer som Anna Clementi fra Ca' del Bosco inngår kun den første delen hvilket gir et utbytte på 26 hl/ha. Gjennomsnittet ligger imidlertid på det dobbelte, men det er fortsatt langt lavere enn i Champagne.

Mye vann har rent i Iseo siden 1961, og Berlucchi er fortsatt dominerende med 5 millioner flasker. Men Berlucchi bruker i dag druer fra hele Nord-Italia. Derfor er Cuvée Storica deres  eneste Franciacorta DOCG og lages i ca 300.000 eksemplarer.

Ren og terroirstyrt

Og det er i Franciacorta-sammenheng et høyt antall. Derfor kan regionen på mange måter kalles mer tradisjonsorientert enn Champagne som italienerne naturlig nok elsker å måle seg med.

Det lages ikke mer enn 6 millioner flasker musserende innen DOCG'et. Vinmarkene dekker snaue 2.200 hektar og gjør at til tross for at Lombardia generelt er en industriregion, så er Franciacorta landlig idyll.

Kontrastene er imidlertid store mellom de 90 produsentene av Franciacorta. På den ene siden Ca' del Bosco og Bellavista som står for hver sin sjettedel av Franciacortas total. Og på den andre siden Uberti-familien som til tross for sin beskjedent utstyrte vingård, tilhører det absolutte toppsjiktet sammen med de to andre.

Så har da også den ene datteren i huset, ønologutdannete Silvia Uberti, jobbet for Jacques Selosse. Hun bekjenner seg ikke uventet til chardonnaydominerte cuvéer samt økologisk/biodynamisk praksis i vinmarkene. Og har som mål å lage en så ren og terroirstyrt Franciacorta som mulig. Det betyr svært lite svovel. Bruken av dosage er også veldig forsiktig for at ikke restsødmen skal dekke over terroiruttrykket.

Derfor eksperimenterer hun også med å lage musserende vin med én enkelt gjæring. I forsøket fra 2006 som hun kaller Nature, brukte hun bare naturgjær. Før alt sukkeret var konvertert til alkohol tappes hun vinen i flasker, satte på bruskork og lot vinen produsere kullsyre i flasken. Resultatet ble en vin med 9 atmosfærers trykk. En tilnærmet bombe med andre ord, sammenlignet med de 5-6 atmosfærers trykk som er vanlig for Franciacorta.

Silvia støtter seg imidlertid fortsatt på foreldrene Agostino og Eleonora Uberti som la om til musserende vin i 1980. I dag disponerer familien 24 hektar fra flere parseller som til sammen gir 160.000 flasker. Men juvelen i kronen er Salem-vingården på halvannen hektar rett bak huset. Den gir druer til deres toppvin, Comari del Salem, som i 2002-versjon byr på stor kompleksitet. En komplett musserende som ikke står noe tilbake for mang en ettertraktet champagnecuvée.

Hun bruker dessuten de gamle plantene fra Salem-vinmarken som "mor" (selection massale) når det trengs erstatninger i andre parseller. Selv om Comari del Salem absolutt fortjener betegnelsen sublim, er det den knusktørre utgaven som heter Sublimus. Etter fem og et halvt år på bunnfallet viser den like stor nyanserikdom i tillegg til et uttalt mineral- og autolysepreg fra lagringen. Samt strålende friskhet.

Godt til fenalår

Også Il Mosnel lykkes overmåte godt med sine blanc de blancs. En av dem går under betegnelsen Satén som innebærer lavere trykk enn vanlig Franciacorta, maks. 5 atm, men lages hos Il Mosnel bare av chardonnay. 40 prosent av blandingen er fatgjæret og -modnet. En virkelig flott blanc de blancs som bare får konkurranse av Emanuela Barboglio, kalt opp etter den energiske damen som satte Il Mosnel på musserende-kartet i 1979, men som døde i 2007.

Denne cuvéen i årgang 2003 er veldig ekstraktrik og kompleks med mye autolysepreg i form av lær og oksidert eple og flott friskhet. En nydelig vin til alt innen lyst kjøtt, og sågar lam. Og hvorfor ikke fenalare, il prosciutto d'agnello crudo, altså fenalår, som ble lansert som Franciacortas beste venn for noen år siden. Med daværende landbruksminister Lars Sponheim i spissen for en delegasjon av norske kjøttprodusenter. Siden den gang har fenalåret for det italienske restaurantmarkedet utviklet seg fra et litt for salt og litt for lite modnet produkt til saueversjonen av Parma. Og en strålende match til god Franciacorta.

2003 var også her svært varm, men siden druene til de musserende høstes tidligere enn for viner uten bobler, og vinmarkene stort sett er sørøstvendte, klarte man å oppnå god friskhet. I 2007 startet innhøstingen sågar tidligere enn i 2003. Allerede i de første dagene av august ble chardonnay plukket. Men så begynte det å regne samtidig som temperaturen falt. Modningen stoppet opp, men likevel lover 2007 godt. Særlig blir pinot bianco veldig bra.

Il Mosnel lagrer sine blanc de blancs-utgaver i tre-fire år. Årgangsbruten fra 2001 som har alle tre druene, er etter fem år på bunnfallet blitt en vellagret og svært harmonisk vin med stor grad av fleksibilitet i matveien.

I dag er det søskenene Guilio og Lucia Barzano som tar opp arven etter moren. Il Mosnel som betyr steinete jord, er både navnet på den klassiske vingården med aner tilbake til 1500-tallet, og på en av vinmarkene.

Full kontroll

Franciacorta er særlig i Norge blitt synonymt med Bellavista og Ca' del Bosco som begge har en ganske lik historie. Med én viktig forskjell, for mens Bellavista ble etablert av industrigiganten Moretti, har Maurizio Zanella bygget Ca' del Boscos renommé og posisjon "all by himself". Fra den spede begynnelse i 1968 da han eksperimenterte med vinmaking på foreldrenes vingård, til dagens gigantiske super hi tech produksjonsfasiliteter på 25.000 m², viser en imponerende utvikling.

Hygiene er topp prioritet gjennom hele produksjonen. Blant annet både skannes og smakstestes alle korkene før de brukes. Resultatet er langt færre klager. Full kontroll gjelder også for druedyrkingen. Arealet teller 155 hektar fordelt på åtte kommuner, hvorav noe er kontraktsbasert, men ikke slik vi er vant med det fra Champagne. All råvare er "signert" Ca' del Bosco.

Vinen som best representerer denne store bredden er Cuvée Prestige som ble lansert i 2008. En forførende musserende vin med deilig frukt og mykt skum og som med sitt gjennomsiktlige glass og cellofanemballasje gir assosiasjoner til en ikke ukjent champagne. Den inneholder viner fra til sammen 134 ulike parseller. Basen den for første utgaven var 2005, 2004 og 2003 samt litt reservevin.

Ca' del Bosco modner altså noe av vinen i fat for senere bruk slik vi kjenner det fra Champagne. Men fat brukes også for årgangscuvéer. Den som har størst andel modnet i fat er Anna Clementi. Druene kommer kun fra 10 vinmarker, men naturlig nok de aller beste og de med det eldste plantematerialet. En langt mer kompleks musserende som trenger luft for å åpne seg og som byr på stor eleganse. Med 6,5 år på bunnfallet er den trolig den mest vellagrete og absolutt en de aller beste Franciacortaene som lages. En flott vin til gode matretter, gjerne med lyst kjøtt.

Ca' del Boscos styrke er alderen på vinmarkene. 25-37 år gamle vinstokker er en stor fordel i en region som har opplevd stor ekspansjon de siste to tiår. Morettis innfallsvinkel til Franciacorta var mer tilfeldig. Som vinelsker begynte han i det små, i kjelleren til familiens feriehus, å lage vin i 1977. På stedet som har fått navn etter utsikten, Bellavista. I starten disponerte han 3,5 hektar og har økt gradvis til dagens 190 hektar. Siden Moretti selv drikker mye vin, er han veldig opptatt av renhet. Og siden 1981 er det Mattia Vezzola som har ansvaret for å formidle dette gjennom vinen.

Svært lagringsdyktig

Det jobbes derfor tilnærmet økologisk i vinmarkene, det tilsettes ikke svovel før etter den første alkoholgjæringen samtidig som det brukes en veldig nøytral og delikat gjær, altså ikke en som tilfører ekstra aroma som brød eller frukt eller som gir en kraftig gjærkarakter i den endelige vinen.

Derfor er også deres Cuvée Brut, kanskje den beste standard-franciacorta'en av alle, veldig balansert og delikat med virkelig flott mousse og deilig friskhet og frukt. Den er satt sammen av 30 ulike viner fra siste årgang med tillegg av 4-9 år gammel reservevin.

Renhetssøkenen til tross, brukes også, og kanskje noe overraskende, mye fat, opptil 40-45 prosent, resten gjærer i stål. Årsaken er at fatmodningen gir større kompleksitet og stabilitet på grunn av den langsomme oksideringen. Dette forholdet demonstreres veldig godt av Pas Opéré som har vist seg å være en svært lagringsdyktig Franciacorta.

Denne non dosage-cuvéen er laget av druer fra de eldste vinstokkene og med den høyeste beliggenheten, og sør-/sørøstlig eksponering. Forholdet mellom chardonnay og pinot noir er her 60/40. En superraffinert og kompleks musserende med nydelig limepreg, deilig mousse og veldig bra lagringspreg (autolyse). Så har den ligget 5 år på bunnfallet. Dette er kanskje det aller ypperste av Franciacorta. Og nå er det 2007 som gjelder, som sammen med 2002, 2001 og 2004 er de beste årgangene i Franciacorta så langt.

En fantastisk matvin som viste seg fra sin beste side sammen med blant annet en ytterst raffinert Kalvefilet Rossini med svart trøffel- og madeirasaus på tostjernersrestauranten Marchesi, på Hotel Albereta som også eies av Moretti, men som drives av Gualtiero Marchesi.

Foto: Cephas, Aase E. Jacobsen

Oppdatert artikkel, publisert første gang: 11.05.2009

Forsiden akkurat nå

Til toppen