Sanddynenes hemmelighet

I dagens high tech vinindustri er Colares nærmest enestående. Her finnes det knapt moderne produksjonsutstyr. Selv om rustfritt stål benyttes i økende grad for hvitvinsproduksjonen, får områdets røde stolthet, den berømte Colares-vinen, tilbringe hele puberteten og vel så det på hundreårige eikefat.

Men Colares er unik på flere måter. Først og fremst er denne Portugals utpost mot vest kjent for å huse Europas eneste upodede vinstokker. Vinlusen, phylloxera, trives ikke i den hvite sanden vinstokkene vokser i. Det betyr at det i regionen finnes planter som er mer enn hundre år gamle og som fortsatt er produktive. Colares-vinen lages av den lite utbredte ramisco-druen som ikke vokser noe annet sted på kloden.

Den ekte Colares-vinen lages av minimum 80 prosent ramisco-druer. Denne småvokste, tykkskallede og nærmest svarte druen gir vinen en flott bringebær- og kirsebærduft, og smak. Det vil si når den har fått minst ti år på seg. Før den tid er den svært tanninrik og utilnærmelig. En av de få gjenværende produsentene, Antonio Bernardino Paulo da Silva, ville aldri forstå en negativ reaksjon på at vinen hans, både den røde og den hvite, ligger på fat i 15 år. Det er slik vin skal modnes, for slik er det blitt gjort helt siden bestefaren A. B. da Silva Chitas etablerte bedriften i 1900.

Bush og Charles
Det er en tydelig stolt da Silva som peker på de ulike årstallene skåret inn i hvert fat. Fire-fem av dem er 114 år og rommer 6-8.000 liter av hans Colares Chitas, som regnes som appellasjonens beste røde. Av denne vinen lages det 15.000 flasker årlig. Årgang 1983, som ble etterfulgt av 1984-årgangen her til lands fikk for øvrig gullmedalje i Concurso Nacional de Vinhos Engarrafados i 1987. Og da Silva har mange langt eldre årganger på lager. Blant annet 1955-utgaven av både rød og hvit. For tiden er det kun én av da Silvas viner tilgjengelig i det norske markedet. Det er Colares Chitas Tinto Reserva 1987 (3361) . Selv om den ikke står oppført i polets lister, har vi fått vite fra importøren at årsaken er mangel på strekkode bak på flasken. La for all del ikke dét bli en hindring for deg som kunde å bestille en rimelig og usedvanlig flott moden flaske vin.

Da Silva lager ikke noe vin selv. Han kjøper fortsatt vin fra det regionale kooperativet slik loven påla han fra 1931 og fram til i Portugals inntreden i EU. Områdets vinbønder, da Silva inklusive, har i denne perioden vært forpliktet til å levere hele druehøsten til koop'et som står for selve fremstillingen. Selvsagt på en meget tradisjonell måte fjernt fra rustfritt stål og temperaturkontroll. Vinen gjæres med skall og stilker tilstede hvilket er en av forklaringene på dens høye tannininnhold.

Det lages også andre viner i Adegas Beira Mar, som betyr kjelleren ved havet, blant annet en rød og hvit med samme navn, samt rød og hvit Azenhas do Mar, som ganske enkelt er oppkalt etter selve landsbyen adegaen ligger i. Dette er en langt mer tilnærmelig vin enn Colares Chitas, men som likevel med fordel bør drikkes godt moden.

På da Silvas litt loslitte kontor troner bildet av hans amerikanske importør, Ernesto Matias, sammen med sin kone og tidligere president George Bush. Da Silva er meget stolt av denne forbindelsen. Og sikkert avhengig av den siden det amerikanske markedet tar av for en betydelig andel av hans produksjon. Minst like stolt er han av at den engelske tronfølgeren har satt sine bein i da Silvas kjeller.

Nyplanting
Da Silva har i følge ham selv noen hektar vinstokker med ramisco-druer. Etter å ha sett hvor ulendt terreng vinrankene vokser i tror vi ham når han hevder at det er vanskelig å måle arealet eksakt. I 400 år har vin vært et viktig jordbruksprodukt her ute ved Atlanterhavet. Vinstokkene vokser i sanddyner som befinner seg 2-300 meter over brenningene. Dypt nede i sanden er det et leirelag som røttene penetrerer. Når vinstokken vokser opp av sanden bøyes den ned i den igjen slik at det danner seg et slangelignende mønster. For å beskytte vinstokkene mot den kontinuerlige vinden benyttes mattelignende parasoller av flettet halm. Hvilket gir et inntrykk ikke så ulikt en forlatt kjøkkenhage.

Totalt finnes det mindre enn 100 hektar "vinmarker" av dette slaget i Colares. Og utbytte pr hektar ligger godt under 40 hektoliter. Her som andre steder med høye kostnader pr drueklase plukket, er rekrutteringen til vinbondeyrket nærmest lik null. Da Silvas nærmeste nabo og konkurrent, Tavares & Rodrigues (eies av Carvalho, Ribeiro & Ferreira), har foretatt noe så sjelden som nyplantinger av i alt 12 hektar. Vinmarkene er anlagt slik at maskinell drift er mulig. For Colares-vinens bestående er det positivt at noen tenker på framtiden. Da Silva har ingen etterkommere og står vel i fare for å bli slukt av større, mer effektive og moderne enheter med tiden. I mens kan vi bare glede oss over at det fortsatt lages annerledes vin av dette kaliberet som er tilgjengelig for enhver lommebok - som du faktisk kan få kjøpt i Norge.

En kitsch opplevelse
Artikkelforfatteren hadde gleden av å tilbringe noen netter på områdets fordums luksushotell, Miramonte, hvor alt er i perfekt 60-tallstil, uten slitasje. Det er kun de engelske gjestene som har merket tidens tann. Og mange av dem har tilbrakt alle ferier her. Uforståelig for den som har fulgt utviklingen i turistindustrien i Europa de siste tiår. Stedet lider naturlig nok av manglende fornyelse av klientellet. Synd, for dette må være det mest originalt kitsche hotellet i vår del av verden.

Her er selv vinkartet fra den gang. Azenhas do Mar tilbys med stolthet i begge utgaver i 1957-årgangen. Den hvite er nærmest varm gylden med en moden duft av banan og tropisk frukt. Lett saltaktig preg ved siden av OK frukt. Lang ettersmak. Utrolig ungdommelig og nesten ikke oksidert. Husk at denne vinen har tilbrakt 15 på fat før den kom på flaske. Og prisen for denne spesielle opplevelsen var drøyt 100 kroner for en halv flaske.

Foto: Jan H. Amundsen og Johan Lund

Forsiden akkurat nå

Til toppen